Pionér på to fronter

Jan Brinchmann har stått for gjennombrudd innen forskning på HIV og stamceller. Nå tror han at forskning på stamceller vil føre til helbredelse av mange sykdommer fra kneskader til hjertelidelser.

Jan Brinchmann: – Du når ikke alltid målet du setter deg, men underveis gjør du interessante funn som du eller andre kan dra nytte av. Foto: UiO

Jan Brinchmann er utdannet lege og spesialist i indremedisin. Etter endt utdanning jobbet han klinisk i ti år. På 80-tallet tok han doktorgrad på laboratoriebasert HIV-forskning. Dette syntes han var såpass interessant at han fortsatte å forske og gjorde postdoc-perioden på HIV.

Da Rikshospitalet ble vedtatt utvidet i 1996 fikk han i oppgave å bygge en lab spesiallaget for dyrking av celler til behandling. Han skjønte tidlig at celleterapi ville bli en viktig behandlingsstrategi for fremtiden. Dette er en ny form for transplantasjon hvor nye organer bygges fremfor å ta dem fra givere.

Hva gjør stamcelleforskning kontroversielt hos noen?

– Noen stamceller kan vi ta fra voksne individer. Dette er lite kontroversielt. Embryonale stamceller utvikles fra befruktede egg. Der har det i Norge vært en etisk diskusjon.

Celler til å lage embryonale stamceller tas fra overtallige befruktede egg som ellers blir destruert.

– Vi høster en liten mengde celler som brukes til noe nyttig i et laboratorium. Diskusjonen rundt etikken gjorde at vi i Norge ikke kunne bruke embryonale stamceller frem til 2008. Nå er det lov.

Har det skjedd noen endringer på området?

Embryonale stamceller er pluripotente. En slik celle kan bli til nesten alle typer celler. Shinyi Yamanaka oppdaget for noen år siden at vi kan reprogrammere voksne celler til å bli pluripotente stamceller. For dette fikk han Nobelprisen i medisin i 2012.

– Embryonale stamceller blir hovedsakelig brukt til forskning. Den nye typen celler kan lages fra huden eller nesten hvor som helst i kroppen på pasienten. Embryonale celler kommer alltid fra et annet individ, noe som fører til avstøtningsproblematikk.

– Med den nye typen celler slipper vi utfordringer både i forhold til etikk og avstøtning. Embryonale stamceller vil bli mindre og mindre brukt.

– Stamcelleforskning har også gitt oss en metode hvor vi kan teste medisiner direkte på celler. Utprøving av medikamenter kan være farlig for pasienten, mens vi her kan se hvordan cellene reagerer. Vi kan også lage en lever i laboratoriet og se reaksjonene på medisinbruk.

Hva forsker du på akkurat nå?

Stamceller utviklet til bruskceller i laboratoriet. Stamceller utviklet til bruskceller. Cellene er dyrket i alginat biomateriale og er omgitt av bruskvev. Foto: Magnus Olderøy og Magnus Lilledahl

– Vi er først og fremst opptatt av å lage nytt vev og spesielt brusk. Brusk har ikke blod- eller nerveforsyning og brusken heles ikke. Skaden blir verre over tid og fører til smerte og slitasjegikt.

Kan du beskrive prosessen?

– En liten bit brusk tas ut av pasienten. Fra dette lager vi mange celler. Cellene sender vi tilbake til kirurgene som legger disse tilbake i skadeområdet. En hinne legges over skaden, cellene blir inne i skaden og så omdannes til brusk. Brusken er ikke perfekt, men pasienten blir bedre.

– Nå jobber vi med å lage perfekt brusk i laboratoriet. I stedet for å sette inn celler kan kirurgen sette inn en bruskplate som erstatning. Bruskplaten formes etter skaden, omtrent som en tannlege lager en fylling.

Vi konsentrerer oss i første omgang om lokale skader, men etter hvert tror vi at vi skal kunne dekke hele ledd med denne typen brusk.

Hvordan dyrkes cellene?

De fleste dyrker celler på plastflater. Her deler de seg veldig raskt.

– Vi dyrker cellene mye mer kontrollert i 3D. Dette gir cellene samme form som de har i kroppen og de slutter å dele seg. Dette er fulgt opp gjennom lange cellekulturforsøk. Den lille delingen som forekommer er så liten at det ikke er grunn til bekymring.

Er du involvert i andre prosjekter?

– Det andre prosjektet vi jobber med er på det kardiovaskulære systemet. Vi var veldig tidlig ute med å se om stamceller kan hjelpe personer etter hjerteinfarkt. Ved hjerteinfarkt blir arterien sammensnevret og blodforsyningen fungerer ikke godt nok. Vår store studie viste at celler fra beinmarg injisert i infarktområdet ikke hjalp. Vi gikk derfor tilbake til laboratoriet for å finne celler med bedre effekt.

En mulig behandling etter hjertesvikt som følge av store infarkt kan være å lage et slags membran med celler som festes over arrområdet. Det gjør pasienten frisk nok til å leve et akseptabelt liv. Alternativet er transplantasjon, med alt det fører med seg av risiko, behov for donor og medisinering resten av livet.

– For pasienter med sirkulasjonsproblemer kan vi ta ut vener fra donorer. Alle celler fjernes og bare bindevevet sitter igjen. De beholder form og struktur og klaffene inne i venene fungerer fortsatt. Pasientens egne celler dyrkes frem på den donerte åren som så settes inn igjen i pasienten.

Hva er fordelen med celledyrking?

Fordelen med å bygge organer via celledyrking er at du bruker pasientens egne celler. Da slipper du avstøtningsproblematikk. En god del organer lar seg ikke overføre.

– Akkurat nå sitter jeg i en EU-basert ekspertgruppe hvor vi prøver å lage en måte å behandle urinlekkasje på. Lukkemuskelen i urinblæren kan ikke transplanteres, men den kan styrkes ved å sprøyte inn de riktige cellene.

Hva er du mest stolt over å ha fått til?

Som ung forsker gjorde Brinchmann et interessant funn når det gjaldt HIV.

– Jeg viste at en type immunceller kunne hemme HIV-fremveksten i en annen type celler. Dette skjedde også når cellene lå fysisk adskilt. Jeg var veldig interessert i å finne ut hva dette var slik at jeg kunne utvikle et medikament. Det fant jeg ikke, men dette ga opphavet til forskning som gjorde at noen fant en ny reseptor for HIV hos cellene.

Dette er et ofte sitert arbeid som brakte HIV-forskningen et viktig skritt fremover.

– Når det gjelder celleterapiarbeidet tør jeg påstå at vi er den gruppen i verden som kan mest om hvordan man lager bruskceller fra stamceller, og det er jeg ganske stolt av.

Hvor tror du forskningen på ditt område vil være om ti år?

BruskBrusk i biomaterialet hydrogel. Foto: Rune Bruhn Jakobsen

– Om ti år vil vi kunne behandle bruskskader med implantater som er så perfekte at de vil vare livet ut. Vi vil kunne behandle hele ledd og ikke bare mindre, lokale skader.

Brinchmann tror at vi vil kunne bruke celler til å behandle dårlig sirkulasjon i beina. Vi vil kunne lage vener og arterier av en viss størrelse med rent bindevev tilsatt pasientens egne celler.

– Jeg tror at vi har funnet en måte å behandle urininkontinens på med celler. Vi kan lage urinledere og kanskje urinblære. Jeg tror også at andre vil lage andre typer vev og at vi i dette feltet står foran veldig interessante år.

Hva skal til for å bli en god forsker?

– Du må være nysgjerrig. Ha et sug etter å forstå og vite. Du må være så grundig at du tar den tiden som skal til for at du kan stole på svarene du kommer frem til. Teamarbeid er viktig. En god forsker håndterer samarbeid og behandler folk tydelig og skikkelig ligger.

– De små skrittene er veldig interessante. Tilfredsstillelsen ligger i å vite at svaret du kommer frem til er riktig, også hvis svaret er negativt.

Kan du utdype?

– Jeg var faktisk på Yamanakas foredrag da han beskrev funnet for første gang i 2006. Plutselig skjønte vi at her blir vi fortalt noe som kommer til å endre vårt og mange andres liv. Seks år senere fikk han altså Nobelprisen.

– Alle i salen merket der og da at dette var Nobelprismateriale og det var utrolig morsomt å være til stede da det skjedde. Dette fordi som forsker så vet du hvor små skritt som gjøres av gangen og plutselig gjør noen et stort hopp over i et nytt område. Vi så allerede da konturene av hvor stor betydning dette ville få.

Hva ville du jobbet med om du ikke var forsker?

– Jeg kunne godt ha fortsatt å være lege og jeg ville ha jobbet med infeksjonsmedisin. Det er et kjempeinteressant fagfelt hvor du kan utrette ganske mye med enkle midler.

Fortell noe om deg selv som vil overraske kollegene dine

– Jeg var en av de første til å ta en lang pappapermisjon. 6 måneder i 1981.

Emneord: Stamceller, Muskel og skjelett, Hjerte kar og lunger Av Thomas Olafsen
Publisert 6. nov. 2013 12:52 - Sist endret 6. nov. 2013 14:06