Et helseevangelium

Det skjedde i de dager at det gikk ut en befaling fra Jeanette Magnus at alle skulle innskrives i manntall, flyttes til nye kontorer og tenke store tanker – at en snill misjonær fra Stavanger fikk mot til å legge fram et helseevangelium.

Vi er et mangfoldig institutt. Her skal være utviklingsrom for ulike folk og fag, men ett har vi felles: Råstoffet, grunnstoffet vårt er helse. Da må vi være nysgjerrige på helsens vesen, på Gadamers The enigma of health, på Dubos’ The mirage of health. Jeg har jaktet på helsens vesen, først sammen med Benedicte Ingstad i studien Helse på norsk (1), de siste tre årene som kreftpasient og oppdagelsesreisende i den norske helsetjenesten (2).

Vi må gjøre som i Amerika, spørre: Hva er vår branding, hva er vårt trademark på helsens marked – hvor vi etter Nietzche: ”Hører larmen av komediantene og den summende lyd av giftige fluer.”
Min påstand er at vi har stengt helsen inne i et fengsel og at den trenger frigjørende bevegelser fra:

Cellen                           →   Livet
Mennesket som 1-tall    →   Flokkens helse
4 984 117 kloner           →   4 984 117 gåter
Kommandomedisin        →     Helsedemokrati
Sunnhetsraseri              →   Gladhelse
Fryktens ministerium      →   Samliv med fare
0-visjonen                       →   Professor Goodenough
Rasjonalitetens  jernbur  →   Tro og håp

Nå, under mottoet: Slipp helsen fri, det er jul, la oss se nærmere på dette anarkistiske evangelium.

Cellen  →  Livet

Moderne medisin stenger helsen inne i den biologiske cellen. Vi har fått molekylenes helse. Helsens ligning: H = b x k x p2 , helse er et produkt av biologi ganger kultur ganger politikk opphøyd i 2. potens, er brutalt forkortet til H = b, helse er lik biologi. Kroppen har tatt monopol på helsen. Moderne forførere innbiller oss at hvis vi bare steller godt med muskelcellene og fettcellene våre, får vi god helse. Det er ikke sant. Kroppen er grei å ha, men den er bare en container for det gudestoffet som gjør oss til mennesker på jorden: Sjelen, ånden. Inne i sjelen bor der følelser, verdier og forventninger som påvirker helsen vår i høy grad. Her rår stolthet eller skam, trygghet eller frykt, glede eller tristhet, god samvittighet eller anger, håp eller avmakt. Disse sjelens grunnstoffer påvirker menneskets helse mer enn omega 3, antioksidanter og lavkarbo hokus pokus.

Ottawa- charteret klargjør at ”helse oppstår der hvor menneskene bor, arbeider, elsker og leker”. Helsen er vevd inn i hele livet, ja, hele samfunnet.

Mennesket som 1- tall   →  Flokkens helse

En annen vrangforestilling som har fått feste seg, er at helsen bygges eller rives i individet som isolat. ”Du er din egen helseminister,”  yndet Dagfinn Høybråten å rope med pekefinger mot den enkelte, da han var helseminister. Individuell livsstil får overlys, samfunnsstil og levekår blir mørklagt. Et godt eksempel på overføring av helseansvar fra politikk til person, presterer Charlotte Haug, redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening på lederplass (3): ”Nå er alle de viktigste årsakene til kronisk sykdom og død både i de industrialiserte land og i utviklingslandene mer eller mindre utslag av ”utskeielser” eller selvvalgt livsstil.” Den individuelle livsstilsmodellen er bekvem for makthaverne. Den flytter lyskasterne fra sosial urett til individuelle mangler, fra politiske feil til personlige feil. Livsstilsmodellen fungerer som en lynavleder for politiske trusler mot folkehelsen. ”Fjern sinnarynken – fantastisk førjulstilbud”, fristet Elipseklinikken i en annonse forleden. Sinnarynken er furen vi får mellom øynene når vi lever i undertrykking, overarbeid eller leter etter Gud, kjærlighet og mening. I stedet for å granske og helbrede Den eksistensielle kroppen og Den politiske kroppen tilbyr medisinen kvikk-fiks med kniv eller botox. I Norge nå er de største truslene mot folkehelsen det framvoksende Forskjellssamfunnet med nyfattigdom, med prestasjonspress og utrygghet i arbeidslivet - samt en utbredt rasisme som er normalisert, ja, nesten gjort til en dyd. Institutt for helse og samfunn må våge å si høyt at rød resept er bedre enn blå. Vi må klargjøre at her finnes helsebringende og sykomsskapende samfunn. Samfunn med sosial rettferdighet og etnisk respekt bygger helse. Samfunn med store innteksforskjeller produserer sykdom. Samfunn preget av hard konkurranse og forakt for svakhet legger helse øde. Denne vitenskapelige sannhet må vi våge å bære fram selv om den har politisk ladning.

4 984 117 kloner  →  4 984 117 gåter

Det foregår mye ensretting i helsens navn. Strenger forskere har designet Det sunne mennesket. Med grønn resept, skremsel og forbud skal de 4 984 117 særpregede enkeltmenneskene i dette landet tvangsinnlegges i Den norske helsetrøyen. Da får mange gnagsår. Samfunnsmedisinen arbeider med grupper. Derfor har den lett for å glemme at mennesket stemmer med Erik Eriksons sannhet: ”Man is a universe of one”. Det er en farlig fristelse i folkehelsearbeidet å betrakte menneskene som kloner av hverandre. Vi må høre på Siv Jensen (ikke si det til noen): ”Vi er ikke like, vi er unike”. Vi må høre på fiskeren fra Nordvær som i Helse på norsk studien sier: ”God helse, det kommer an på kem du e, kor du bor og samfunnet rundt deg,- og først og fremst på den personen du e. Der e ingen fellesnevner. Det som e godt for ein kan ikkje hjelpe to tusen.”

Jeg skulle ønske meg at Institutt for helse og samfunn vil være med på å beskytte menneskets eiendomsrett til egen helse. ”Det er jeg selv, som vet best om meg selv,” sto det i et klagebrev jeg fikk forleden fra en mann som følte seg tvangsinnlagt i medisinens helseideal.

Kommandomedisin  →    Helsedemokrati

Samfunnsmedisinen står i en autokratisk tradisjon.” Vi, ekspertsystemet, vet hva folkets helse er best tjent med.” Denne mantra ruller som et ekko fra Frederik Holst via Karl Evang til Bjørn Inge Larsen. Samfunnsmedisinen bør ta lærdom av allmennmedisinen som har utviklet den pasientsentrerte metoden. Den erkjenner at god helsetjeneste oppstår når to eksperter møtes og respekterer hverandres kyndighet: Legen med den medisinske kompetanse – pasienten med ekspertise på eget liv. Institutt for helse og samfunn bør utvikle Den folkesentrerte metoden som tar i bruk folks egne forestillinger, erfaringer, verdier, meninger og handlingsrom knyttet til helse- og miljøfremmende arbeid i lokalsamfunnene. Folkehelsearbeidet bør dreies fra samfunnsmedisinsk sentralmakt i retning av den helsekapitalen og helsetradisjonen som bor i folket. Det vil si å ta den epidemiologiske kunnskapen med inn i lokalsamfunnet og sammen med folket, forvalterne og politikerne oversette denne kunnskapen til det som stemmer med folkesjelen og folkeskikken på dette stedet.

Den medisinske overkommando har en annen farlig egenskap: Hybris, overmot. Under Den gode hensikt forvitrer den selvkritiske sansen. I klinisk medisin er vi alltid på vakt mot bivirkninger og komplikasjoner av våre tiltak. Det gjelder ikke i samfunnsmedisinen. Jeg har enda til gode å se forskning som gransker mulige helseskadelige konsekvenser av intendert helsefremmende tiltak: Screeningundersøkelser, helseopplysningskampanjer med virkemidler som kan skape frykt og stigma osv.

Sunnhetsraseri  →   Gladhelse

Det epidemiologiske apparatet gjør helsen til et melankolsk prosjekt. Livets lyse sider blir omskapt til varselstrekanter. Samfunnsmedisinen bokfører minusene i helsens regnskap og markedsfører strevet for helsen. Jeg skulle ønske at Institutt for helse og samfunn kan legge mer vekt på salutogenese, gladhelse. Helsen bestemmes ikke bare av å unngå farer. Helsen skapes også ved å samle skatter: Trivsel, mening, tilhørighet, verdighet, godt arbeid, lek, nærhet til mennesker, guder og natur. Platon sier: ”Å være opptatt av helsen er den største hindring for et godt liv.” 

I det nye Institutt for helse og samfunn bør Picassos Joie de vivre henge, i stedet for Hieronymus Boschs Dommedag. Vi må gi menneskene helsefred og helsefrihet.

Fryktens ministerium   →    Samliv med fare

Det moderne helseregime er basert på Machiavellis fjerde prinsipp: Herske ved frykt. Firmaet  RiskRed tilbyr et omfattende (og kostbart) program for å ”avdekke sykdom i det symptomfrie vinduet”. På forsiden av reklamebrosjyren er bilde av en kjernesunn, sterk, glad mann i 30- årene med teksten: ”Du vet ikke alltid hva du bærer på ….”. Slik skapes spøkelsesbilde av menneskelivet. Hver og en av oss går rundt med tidsinnstilte bomber i tykktarmen, hjertet, hjernen og brystet. Da gjelder det å tilkalle ”The bomb squad” som kan detonere – før det er for sent. Slik skapes en grunnleggende mistillit til egen kropp. Det blir ingen friske eller glade av. Frykten tar også nytelsen fra oss. Woody Allen spør: ”Hva kommer det av at alt jeg liker fører til kreft hos mus?”

Ingen blir friskere av å vandre i fryktens landskap. Frykt skader den livskilde som heter grunnleggende tillit. Vi blir forsiktige, beregnende og innadvendte, istedenfor modige, lekelystne og sosiale. Så sitter vi der til slutt innestengt i vår egen celle, uttrykt slik av Graham Greene (4) i The Ministry of  Fear: ”It is impossible to go through life without trust, that is to be imprisoned in the worst cell of all - oneself.”

Derfor bør dette instituttet hjelpe helsen å flykte fra fryktens ministerium til rolig samliv med fare. Camille Paglia har skrevet en klok resept: ”Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten”.

0-visjonen    →    Professor Goodenough

”Kunnskap trumfer alt,” roper Jens Stoltenberg med stjerner av makt og kontroll i øynene. Han utstråler tidens overtro på vitenskap og teknologi. Hvis vi bare investerer nok milliarder oljekroner og nok milliarder hjerneceller, så kan vi (nesten) være Gud: Designe livet, planlegge samfunnet, bestyre naturen. Men så kommer en Eyafjallajøkul og en Anders Behring Breivik og et hjerteinfarkt og hvisker det kloke folk på Røst alltid har visst: Høvedsmannen er et annet sted. Medisinen lider av en farlig overtro på seg selv og har smittet folk med sin stormannsgalskap. Fremskritt i vitenskap og teknologi gir både leger og pasienter en illusjon av å mestre universet. Hvis vitenskapen overselger muligheten til styring, endring og kontroll bare du har vilje, - da produserer vi dårlig samvittighet og utilstrekkelighet. Jeg møtte en sykepleier ved intensivavdelingen på Feiringklinikken forleden. Her opererer de 40 år gamle menn med hjerteinfarkt på løpende bånd. Hun fortalte at selve pinen for en del av disse disiplinerte, viljesterke mennene var ikke hjerteinfarktet i seg selv, men krenkelsen og skuffelsen, følelsen av bedrag og urett. De har levd 100 % kunnskapsbasert, spist rett, drukket rett, trent rett og holdt seg unna røyk og synd. Likevel blir de rammet, ja straffet!

Jeg håper vårt institutt kan markedsføre en mer ydmyk medisin. Vi må anerkjenne naturens herredømme, respektere skjebnens lunefulle spill og vedstå oss vår litenhet. Mye av helseprogrammet er lagt i genene, i livmoren, i tidlige barne- og ungdomsår, samt i livets flaks – og uflaks lodd som Ståle Fredriksen (5) gjør rede for i sin doktoravhandling: ”Bad luck and the tragedy of modern medicine”.

Også på en annen måte må vi forkaste 0-visjonen. 0-visjonen krever at vi skal ligne på glansbilder: Kropper uten fett, sjeler uten flekker, samliv uten krig. 0-visjonen legger målene for helse, trygghet og lykke så langt borte at vi aldri når dem. Medisinen bør høre på en klok kvinne i Helse på norsk studien: ”Vel, mannen min han er 71 år nå. Han har hatt en by pass operasjon og høyt blodtrykk, men jeg vil ikke drømme om å si at han har dårlig helse. Og selv brakk jeg ryggen for ti år siden. Nå har jeg uføretrygd. Jeg våkner om natta med smerter, men jeg vil ikke si at helsen min er dårlig.”
Vi bør også la oss inspirere av en kollega jeg møtte i Afrika: Professor Goodenough. Hans metode var  å få menneskene til å forsone seg meg livet som et blandet regnskap, vær glad i nok, i stedet for å fortviles over at jeg ikke får eller når alt.

Institutt for helse og samfunn bør danne motmakt til den moderne forførelse uttrykt slik av Auldous Huxley i Vidunderlige nye verden (6): ”Det er virkelig ikke påkrevd for et sivilisert menneske å tåle noe som helst ubehagelig.”  I stedet for å markedsføre 0-visjonen for trøbbel og faenskap, bør vår melding være: Såpass må dere tåle. I stedet for å love ingen fare, ingen pine bør modige og ærlige fagfolk spørre: ”Hvor mye vondt har vi godt av?” og svare: ”Mennesket og samfunnet tjerner i helse og trygghet på å godta en viss risiko, forsone seg med en anelse mobbing, en smule vold, en dose terror, noen milligram synd og fem tonn usunnhet.” Vi må ikke være for sultne på helse, for grådige etter sikkerhet. Da får vi sure liv og strenge samfunn.

Rasjonalitetens jernbur   →   Tro og håp

Helsens forskere og forvaltere har stengt seg inne i Rasjonalitetens jernbur. Dette instituttet lider av overtro på tall. Vi er på feil side i Hans Skjervheims (7) skisma: ”Skilnaden går mellom dei som reknar med folk og dei som reknar med folk”. Vi bør lese Rolf Jacobsen (8) og føle oss truffet:

Tallrekken ler av oss
og vil forklare alt.
Den har kjever av jern og tenner
som det klirrer i.

Vi spør og vi spør
og tallene svarer.
Men ikke om fiolinene
eller om lykken mellom to armer.

Da hoster det på skjermen:
- uklart spørsmål.
Spør igjen.

Og vi må svare med Shakespeare: ”Helse er mer enn all din kunnskap drømmer om.” Helse er også tro og håp, sjel og flokk, drøm og gåte, penger og makt. Legen og forskeren som såkalt objektive verdinøytrale fagpersoner sprekker som troll når lyset kommer og viser at så vel medisinen som epidemiologien er fulle av innestengte lidenskaper, fortrengt politikk og kamuflert moral.

Institutt for helse og samfunn bør ikke delta i dette maskespillet. Tvert om bør vi åpent erkjenne et verdigrunnlag for vår virksomhet. Skal vår solidaritet ført og fremst være hos menneskenes helse eller skal vår lojalitet primært være hos politiske, moralske og økonomiske makthavere som kanskje ønsker å bruke samfunnsmedisinen til å holde orden på livstiler og væremåter, til å maksimere folkekroppen som produksjonsmiddel, til å fordele helsetjenester og trygderessurser på en måte som opprettholder det medisinske klassesamfunnet?

Dette instituttet er hjernenes sted. Vi skal helst bli flinkest i verden på noe. Men flinkhet alene kan være farlig. En hjerne alene, uten ledning til hjertet, uten oppdrag i verden – hva er det? Forskning uten moral kan bli tomhet. Strategi uten verdi kan bli jag etter vind. Helse kommer av gammalnorsk heill som betyr hel , men også hellig. Helsen inneholder ikke bare mesomer, kvarker, elektroner og molekyler. Helsen har også en verdiladning. Samfunnet inneholder ikke bare forvaltningsnivåer og budsjetter og jagerfly. Samfunnet har også en verdiladning. Derfor må et Institutt for helse og samfunn, det ligger i navnet, være en verdikommisjon. Derfor må vi gå fra forstanden inn i tro og håp.

Institutt for helse og samfunn bør åpent, ærlig og stolt bekjenne seg til et verdigrunnlag. Her er mitt forslag:

• Institutt for helse og samfunn skal arbeide for en rettferdig fordeling av helsens biologiske og psykososiale grunnstoffer, blant dem: fysisk kjemisk miljø, bolig, arbeid, inntekt, verdighet, handlingsrom i eget liv og tilhørighet.
• Institutt for helse og samfunn vil arbeide for en samfunnseid helsetjeneste som sikrer alle borgerne gode helsetjenester etter sykdomsbehov, upåvirket av privatøkonomi, sosial posisjon, alder, etnisk gruppe og geografi.
• Institutt for helse og samfunn vil arbeide for overføring av helsemakt til enkeltmennesket og folket.

Vi kan godt skifte navn til: Institutt for politisk salutogenese.

En slik verdierklæring vil gi oss marsjordre og retning i forskning, undervisning og formidling. Et slikt verdigrunnlag vil gi oss det mennesker og institutter trenger mest: God grunn til å stå opp om morgenen.

Litteratur

1. Fugelli P, Ingstad B. Helse på norsk. God helse slik folk ser det. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009.
2. Fugelli P. Døden, skal vi danse? Oslo: Universitetsforlaget, 2010.
3. Haug C. Farlig mat. Tidsskr Nor Lægeforen 2003; 123: 675.
4. Greene G. The ministry of fear. London: Heinemann, 1973.
5. Fredriksen S. Bad luck and the tragedy of modern medicine. Oslo: Faculty of medicine, University of Oslo, 2005.
6. Huxley A. Vidunderlige nye verden. Oslo: Aschehoug, 1990.
7. Skjervheim H. Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug, 1996.
8. Jacobsen R. Nattåpent. Oslo: Gyldendal, 1985.

Av Per Fugelli