Norske sykehus manipulerer med ventelister

Forskere mener at endret registreringspraksis og rydding i ventelistetallene er hovedforklaringen bak nedgang i ventetid ved norske sykehus.

Pasienter på venterom

Mange pasienter blir innkalt til en time på poliklinikken uten at behandlingen de ble henvist til egentlig kommer i gang. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Talltriksing for å nå politiske mål

Spesialisthelsetjenesten har krav om innen 10 dager å vurdere henviste pasienters behov og gi en dato for når nødvendig helsehjelp senest skal starte. Dersom sykehus ikke klarer å gi en time innen fristen blir det registrert som fristbrudd med mulige økonomiske konsekvenser.

Fra august til desember 2015 sank andel fristbrudd fra 5,2 til 1,1 %. Ventetiden sank fra 74 til 61 dager i januar 2016.

graf
Grafen fra Helsedirektoratet viser at stadig flere pasienter slipper å vente unødvendig lenge på behandling.

PhD-kandidat Per-Arne Holman ved avdeling for helseledelse og helseøkonomi har studert tallene fra Norsk pasientregister sammen med Marit Halvorsen, professor i offentlig rett. De mener at endret registreringspraksis og rydding i ventelistetallene er hovedforklaringen bak de fine tallene. Sykehusets kapasitet og produktivitet i pasientbehandlingen kan ikke ha økt i et slikt omfang som resultatene viser.

– Helsevesenet blir oppmuntret til uheldig praksis for å nå politiske mål, sier Holman.

Dyr praksis for samfunnet og pasienten

Portrett Holman
Per Arne Holman. Foto: UiO

Avdelinger og fagområder som ikke har ressurser til å nå kravene om kutt i ventetider og null fristbrudd, får enda mindre å rutte med på grunn av økonomiske sanksjoner. Med de nye reglene risikerer sykehuset både å miste inntektene fra de pasientene de ikke klarer å behandle selv, og å betale for at andre må gjøre det for dem.

– Mange pasienter blir innkalt til en time på poliklinikken uten at behandlingen de ble henvist til egentlig kommer i gang. Det koster mindre for sykehuset enn alt byråkratiet ved å håndtere fristbruddet. For pasientene betyr det nok at en del må komme en gang ekstra, samtidig som de kanskje går sykmeldt like lenge som tidligere. Dette er dyr praksis for både pasientene og samfunnet, forklarer Holman.

Riksrevisjonen fant i 2014 ut at pasienter som trengte hofteprotese ble rapportert med 101 ventedager, mens det i virkeligheten var 152 dagers ventetid til operasjon. Det er grunn til å tro at forskjellen mellom rapportering og praksis er enda større i dag.

Holman forklarer at dagens regler for ventelisterapportering skjuler faktisk ventetid i behandlingsforløpet:

– Systemet garanterer å få starte i tide, men ikke å komme frem i tide. Det gjelder særlig etterslepet i interne ventelister til behandling og kontroll. Pasienter med nye frister går foran pasienter som skulle vært til kontroll og de som fortsatt venter uten frist fra tiden før 1. november i fjor, sier Holman.

Ventetiden for denne gruppen har økt fra 100-250 dager. Antallet ventende i gruppen synker, men de som gjenstår har fått det verre.

– Når pasientene oppdager at den lovede ventetiden kun var til «å hilse», ikke «helse», er det nok mange som føler seg lurt. Dette skader tilliten til norsk helsevesen, sier Holman.

Endret registrering av pasienter

Antall pasienter som fikk «rett til behandling» ble kraftig redusert fra 2011 til 2015. Tidligere fikk to pasienter «rett til utredning av en uavklart tilstand» for hver person som fikk "rett til behandling" innen den fristen som ble satt. Nå er det kun 1 av 7 som får en frist til behandling.

Det har også vært en akselererende økning i antall avviste henvisninger fra 2011 til 2015, samtidig som befolkningen øker. Det kan bety at spesialisthelsetjenesten har fått dårligere kapasitet til å behandle henviste pasienter, eller at terskelen for å fylle kriteriene for helsehjelp er høyere.

– Dersom ventetiden blir registrert som avsluttet på første time på poliklinikken forsvinner pasientene fra ventelistestatistikken, selv om de fremdeles venter på en konkret behandling. De som skal opereres havner i stedet på en intern venteliste som bare er synlig for sykehuset, sier Holman.

Stadig flere henviste pasienter blir vurdert som «uklare tilstander» som trenger en utredning, når legene tidligere mente det var overveiende sannsynlig hva pasienten feilte og satte fristen til behandling. Holman tror ikke at fastlegenes evne til å skrive gode henvisninger har forverret seg så mye som tallene tilsier.

Politikere må prioritere

– Norske politikere sier at prioriteringer bare handler om å ordne køen. Alle skal få. Det er ikke sant. Flere får ikke noe og trolig får flere mindre. Politikerne bestemmer kapasiteten. Når politikere ikke vil prioritere ned noen typer behandling, skyves ansvaret for å nedprioritere eller utelukke pasienter over til det kliniske nivå, sier Holman.

Ledelsen ved sykehus har ansvar for budsjettene. Klinikerne i første rekke må dermed fikse prioriteringsdilemmaene i møte med pasientene. Trykket ovenfra oppleves sterkere enn nedenfra pasientene.

– De avdelingene som har størst utfordringer med kapasitet må enten øke produktiviteten eller finne en registreringspraksis som tilsynelatende løser utfordringene. Dette er mekanismen bak triksing med ventelister, innføring av uforståelige frister, forsinkede eller uteblitte innkallinger, forklarer Holman.

Detaljstyring gir mindre handlingsrom

De politiske målsetningene for pasientrettigheter har blitt flere og mer detaljerte de siste årene. Politikere bruker innsatsstyrt finansiering som belønner sykehus for oppnådde mål og straffer når de ikke når dem.

Mange helsepersonell opplever at regelstyringen innskrenker deres mulighet til å utøve skjønn i behandlingen. Helsepersonell ber om politisk hjelp til nedprioritering, men er ikke bare glade for den hjelpen de får.

– Jeg vet ikke hvor balansepunktet mellom tillit og kontroll ligger i helsetjenesten, men er skeptisk til om de politiske tiltakene produserer like gode resultater for pasientene som for politikerne, sier Holman. Han ønsker derfor at konsekvensen av detaljstyringen i norsk helsevesen blir undersøkt grundigere.

Kontakt


Av Anbjørg Kolaas
Publisert 26. mai 2016 11:36 - Sist endret 31. jan. 2017 14:20