Et kulturelt studieopphold ved Stanford

Skrevet av Elin Høien Bergene, ph.d-student ved NTNU og NAFALM-student

Bildet kan inneholde: person, hår, smil, anlegg, skulder.

Vil innslag av en rekke spesialiserte yrkesgrupper som jobber på barnesykehus påvirke hvordan barn opplever medisinering? Jeg dro to uker til Lucile Packard Children’s Hospital ved Stanford, et av USA’s topp 10 barnesykehus, for å finne ut om de hadde funnet løsningen på hvordan gi medisiner til barn som nekter å ta dem.  

Jeg ønsket å dra til et sykehus som var kjent for å ha et  stort forskningstrykk og en tverrfaglig family centered care- tilnærming til medisinering av barn. Jeg hadde tidligere møtt Prof. Robert Poole (Bob)som er leder for farmasøytisk avdeling ved Lucile Packard Children’s Hospital ved Stanford. LPCH er et privat sykehus hvor man er avhengig av sitt gode navn og rykte for at pasientene skal velge å komme til nettopp dem. Mine tanker var at de kan da umulig tvinge i barna medisin – eller?

Bob var svært positiv da jeg kontaktet ham, og sa seg villig til å tilrettelegge for et opphold. Da jeg kom hadde han ordnet rekvisisjon på ID-kort, etter hvert en personsøker, og forskjellige avtaler for å være med på avdelingene og andre møter han deltok på med tanke på drift av avdelingen og sykehuset. Etter hvert ble jeg litt mer kjent og ordnet flere avtaler også på egen hånd.

Kulturelle forskjellerInngangspartiet med fantastiske busker formet som dyr

Allerede i inngangspartiet så jeg en stor forskjell mellom Barneklinikken ved St. Olavs Hospital og LPCH, med valet parking og hurtiginnsjekk. Du kunne slippe av bilnøkkelen din til en sjåfør som  parkere bilen, sjekke inn rett utenfor og være inne til avtalen din på få minutter. Det var derimot store forskjeller på pasientene – fra de aller mest velstående, som barna til Silicon Valley gründerne, til de aller fattigste – oftest meksikanske immigranter.

Oppholdet

To uker gikk fort. Jeg fikk ikke helt sett det jeg hadde håpet på, men derimot fikk jeg sett mye jeg ikke hadde trodd jeg skulle få se. Jeg følte jeg var heldig som fikk lov til å være med å møte pasientene. Det at jeg hadde et identifikasjonskort rundt halsen var sentralt for at jeg følte meg vel i disse situasjonene, og jeg ble godt tatt i mot av alle jeg møtte.

Farmasøytene fulgte jeg på family centered rounds, som tilsvarer legevisittene her. Min tanke var at på Stanford ville barnas opplevelse av medisineringen ville være et sentralt tema. Jeg tok feil. Etter legeordinasjon godkjennes den av farmasøyt, og apoteket gjør i stand dosen og sender opp til avdelingen. Valg av legemiddelform skjer automatisk. Barn under 7 år får flytende legemidler og barn over 7 år får tabletter. Ved problemer må sykepleier ta direkte kontakt med apoteket som endrer og sender opp ny medisin. Jeg fikk apoteket til å sjekke alle muligheter for å hente ut statistikk på dette. Dessverre var det en manuell operasjon og for omfattende for de 2 000 000 årlige dosene.

I tillegg til farmasøytene som var min inngangsport ved sykehuset, møtte jeg også child life specialists, occupational therapists, respiratory therapists og sykepleiere. Alle disse yrkesgruppene er involvert i medisinering av barn ved Stanford. Jeg fikk mange nyttige innspill gjennom samtaler og observasjon av deres måte å tilnærme seg barns behov, men det viktigste for meg var å lære hvilke ord de brukte for å beskrive problemstillinger som er relevante for min forskning: Empowerment, control, power, trust, traumatizing choices og taste er ord jeg finner igjen ofte i notatboka.

I tillegg fikk jeg vist en prototype på en medisineringsstøtte vi jobber med å utvikle her i Norge, og fikk flere innspill til denne.  

Deres kommentarer var veldig like de jeg har fått i Norge, noe som tyder på en global problemstilling. Etter dette satt jeg igjen med et viktig funn: Uavhengig av alle mulige hjelpere rundt vil barn være barn i alle kulturer, med de likheter det innebærer. Kanskje bør mitt forskningsarbeid vende seg mot noe som er både generelt og globalt – et viktig innspill i arbeidet fremover. 

Erfaringsutveksling og videre samarbeid

Et annet mål for oppholdet var å se om jeg kunne finne samarbeidspartnere for videre forskningsarbeid, og undersøke muligheten for å flytte dit i ett år. Jeg var overrasket over at forskningen og publiseringen på et såpass merittert sykehus nesten eksklusivt var drevet av medisinerne, og jeg fant ingen forskningspartnere verken hos farmasøytene eller child life specialists. Derimot var både sykepleiere, respiratory therapists og child life spesialists veldig interessert i å bidra til videreutvikling og utprøving av BLOPPs medisineringsstøtte når den blir operativ. Dette er akkurat det samme vi har opplevd her i Norge, så kanskje er ikke kulturforskjellene så store likevel.

Sykepleierne eide uniformene selv som de vasket hjemme og hadde på seg til og fra jobb. De var aldri hvite, for da ville barna bli redde. Ring og klokke var også greit, selv om det var strengt å bruke spritskum inn og ut av alle rom og avdelinger.

Hverdagen

Under oppholdet bodde jeg i en leilighet jeg hadde funnet på Airbnb. Jeg hadde stor seng, sofa og arbeidsbord, kjøkken og bad – billigere enn det billigste hotellet i området.  Leiligheten var i et stille boligområde, men nært butikker og restauranter, og det beste var at den kom med sykkel. Med denne fikk jeg en stor frihetsfølelse, og hadde raskt en rekkevidde på en mil og mer.

Det å finne en arbeidsplass viste seg å være en utfordring. Det var absolutt ingen steder å sitte på apoteket. Etter jeg var ferdig med avtalene for dagen var det litt utfordrende hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg satt en del i kantina og jobbet, men dro også tilbake til leiligheten for å jobbe der.

Jeg var i USA under årets viktigste familiehendelse, Thanksgiving, og ble invitert på ekte kalkunmiddag med stuffing og pumpkin pai hos familien til Prof. Poole. Med sitronslang fra treet i hagen på vei hjem ble det en uforglemmelig opplevelse.

I tillegg googlet jeg meg til en rekke steder for å danse West coast swing som jeg nettopp har startet med – Californias offisielle state dance. Det førte meg til San Franscisco en kveld og Sacramento den siste helgen.

 

Jeg vil oppsummere oppholdet på følgende måte:

  • Bo privat! Gjerne via Airbnb. Jeg fikk en følelse av å leve et helt hverdagslig liv, noe som økte aktiviteten og hindret hjemlengsel
  • For kvalitative forskningsprosjekter kan det være nyttig å få en bekreftelse på at problemstillingen har en relevans utover Norge. Jeg lærte at tross forskjellig kultur og organisering av helsevesenet vil barn være barn, og avhengig av individene rundt seg.
  • Mitt interessefelt er lite beskrevet i litteraturen, og det å kunne snakke med de som jobber med lignende ting, for å høre hvilke ord de bruker for å beskrive barnas opplevelser på engelsk var enormt viktig når jeg skal publisere mine funn.  
  • Dersom man vurderer et utvekslingsår er det lurt å besøke institusjonen først, for å vurdere felles forskningssamarbeid og logistiske forhold som arbeidsplass.

Jeg vil takke NAFALM for reisestøtte til dette oppholdet som jeg er veldig glad jeg gjennomførte tidlig i mitt PhD løp, og som har gitt meg ny kunnskap og nye kontakter jeg vil bruke aktivt i årene fremover.

 

Emneord: Utenlandsopphold Av Elin Høien Bergene
Publisert 6. jan. 2015 12:25 - Sist endret 10. jan. 2023 14:04