Ben og knokler gir politet svar
Hvert år utfører Norges eneste rettsantropolog, professor Per Holck ved Institutt for medisinske basalfag (IMB), flere titalls identifikasjonsoppdrag for politi og rettsvesen. Hans bidrag etter 22. juli synliggjør vårt behov for rettsantropologisk kompetanse. Når Holck pensjoneres neste år finnes det imidlertid ingen etterfølger.
Mann- og kvinneskalle. Foto: Avd. for anatomi.
Bare få timer etter at tragediene i Oslo og på Utøya var et faktum, samlet det norske rettsmedisinske miljøet seg i Oslo for å starte identifiseringsarbeidet som gir viktig og nødvendig informasjon til pårørende, politi, rettsvesen og allmennhet. Som rettsantropolog med lang fartstid var Holck en av dem som kunne bidra til at det rettsmedisinske arbeidet gikk så raskt og knirkefritt som det gjorde. Folk jobbet dag og natt.
- Miljøet er lite. I Norge er det ikke flere enn 10-12 rettsmedisinere og rettsodontologer som arbeider med identifikasjon. Innen rettsantropologi er det kun meg. I forbindelse med katastrofen 22. juli ble rettsmedisinere fra både Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø fløyet inn til Oslo. Vi måtte samle de få vi har. Arbeidet hastet, forklarer Holck.
30 år som sakkyndig
Holcks spesialkompetanse er skjelettdeler, både brente og ubrente. Innenfor sitt felt er Holck etterspurt i forbindelse med både arkeologiske funn, ulykker og kriminalsaker.
- Når jeg arbeider på oppdrag som rettsantropolog og sakkyndig i straffesaker identifiserer jeg enten organisk materiale fra mennesker, eller jeg konstruerer ansiktsproposjoner basert på tekniske målinger av fotografier. Ofte blir oppdragene gitt med utgangspunkt i benfunn ute i naturen. Funnene kan stamme fra dyr, men dersom de er fra mennesker skal de etterforskes. Da ser jeg etter spor fra vold som kan forklare vedkommendes død.
Holcks oppdragsgivere er som regel Kripos eller lokale politikamre. Henvendelse kommer enten direkte eller via Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning ved Folkehelseinstituttet (tidl. Rettsmedisinsk institutt ved UiO). Sistnevnte er ansvarlig for det rettsmedisinske fagområdet i Norge, og Holcks spesialkompetanse blir ofte benyttet. Målet er å gi politiet tips som kan bidra til å lette etterforskningen.
- Et fotografi kan aldri være en sikker identitet, men det kan gi en pekepinn som kan følges opp med for eksempel DNA-arbeid. Mine funn benyttes relativt ofte i rettslig sammenheng. I slike tilfeller møter jeg opp i retten og presenterer mine resultater og faglige tolkning av disse, forklarer Holck.
Holcks samarbeid med politi, rettsvesen og rettsmedisinere strekker seg om lag 30 år tilbake i tid. Foruten om 22. juli-tragedien og mange enkeltkasus har han bidratt med identifiseringsarbeid i forbindelse med blant andre Thomas Quick-saken (1998), Scandinavian Star-ulykken (1990) og Asker-ulykken (1972). Han har også hatt UNMIK-oppdrag i Kosovo (2000).
Stenger ute omstendighetene
På spørsmål om han blir preget av å utføre identifiseringsarbeid svarer Holck nei. Han har fokus på arbeidet han skal gjøre, og stenger ute omgivelsene.
- Man må kunne stenge ute visse aspekter for å kunne fokusere på det man skal gjøre, både mens det pågår og i ettertid. At man klarer dette henger selvsagt sammen med rutine. Det første oppdraget jeg hadde var den såkalte Asker-ulykken i 1972. Der mistet 40 mennesker livet og 5 ble skadd. Som fersk lege og rettsantropolog var jeg uvant med den type syn som møtte meg på ulykkesstedet. Det gikk innpå meg, og jeg sov dårlig om natten. Her på instituttet jobber jeg på laboratorium og på disseksjonssalen i undervisningsøyemed. Det blir noe helt annet, forklarer Holck.
Mangler bevilgninger
At Holck og rettsmedisinernes kompetanse og innsats er av stor betydning når kriser inntreffer, er innlysende. Mange vil ha svar som kun de kan gi. Samtidig er det et paradoks at Holck som eneste norske rettsantropolog over lang tid har slitt med å få møte nødvendig interesse for å kunne videreføre sin rettsantropologiske kompetanse. Bevilgning av midler er knyttet opp mot sentrale myndigheter og institusjoners prioritering av undervisningsfag og deres tilknyttede forskningsmiljøer. Konsekvensen er begrenset spillerom for små miljøer.
Professor Per Holck håper fortsatt det er mulig å finne en løsning som sikrer rettsantropologiens fremtid i Norge. Foto: Gunnar F. Lothe.
Instituttleder Jan Bjålie ved IMB bekrefter at instituttet har gjort et aktivt valg ved å satse på noen hovedområder for forskning.
- Vårt institutt verdsetter Per Holcks forskning innen antropologi høyt, men har kunnet gjøre lite med at eksterne finansieringskilder ikke har gitt støtte til denne type forskning, sier han.
At bevilgninger har mye å si eksemplifiseres av Holcks utfordrende start på forskerkarrieren.
- Alt står om penger, dessverre. Da jeg først begynte med dette arbeidet i 1970-årene fantes det ikke midler i det hele tatt. Jeg ble gitt mulighet til å gjøre forskning på universitetet, men stillinger fantes ikke. Av den grunn måtte jeg starte privatpraksis for å ha noe å leve av. Først på slutten av 80-årene, etter flere års arbeid, ble det opprettet en stilling i mitt fagområde og jeg fikk da tilbud om ansettelse, forteller Holck.
Holcks ansvar og oppgaver som nyansatt amanuensis i anatomi i 1989 (fra 1993 som professor, red.anm.) ble først og fremst å videreføre et forskningsmiljø knyttet til De Schreinerske Samlinger ved Anatomisk institutt (nå Avd. for anatomi ved IMB), samtidig som hans stadig voksende kompetanse på knokler og ben ble benyttet innen rettsmedisinsk arbeid.
Rettsantropologiens fremtid
Manglende videreføring av rettsantropologisk kompetanse og forskningsarbeid, kan ikke begrunnes ut i fra manglende interesse.
- Opp gjennom årene har jeg hatt flere studenter som har vært interessert i dette fagområdet, men jeg har ikke kunnet tilby lønn. Og penger må de ha i dag, sånn er det bare, fastslår Holck.
Holck håper imidlertid at det fortsatt er mulig å finne en løsning for fremtiden. Fra instituttets side har han fått et tilbud om videre tilknytning som professor emeritus, og en fremtidig veilederrolle for en student som er interessert i rettsantropologi er ikke utelukket. Men som følge av at det er Folkehelseinstituttet som er ansvarlig for det rettsmedisinske arbeidet i Norge må dette skje i regi av, eller i samarbeid, med dem.
Instituttleder Bjålie påpeker at IMB vil være positiv til å motta støtte til en slik stilling, og sier at instituttet har muligheter til å ta imot ressurser for å gi rettsantropologien en fremtid i Norge.
Holck er sikker på at det fortsatt er behov for denne type kompetanse og kunnskap.
- Stillingen min ble i sin tid opprettet blant annet på grunn av påtrykk fra daværende Rettsmedisinsk institutt, og deres behov for min kunnskap innen rettsantropologi. Den dagen jeg slutter vil nok politiet savne tjenesten som universitetet har kunnet tilby over så mange år. Mitt rent rettsantropologiske identifikasjonsarbeid omfatter årlig mellom 20-30 saker for politiet. Det er ganske mange i vårt lille land, avslutter Holck.