Brukermedvirkning er lettere sagt enn gjort

Brukermedvirkning skal ideelt sett gi bedre resultater i behandling. Men har vi egentlig så godt av å få være med på å bestemme behandlingen vår selv?

Det er en skjør balanse når legen ønsker å gi informasjon til pasienten. Illustrasjon: Håkon Leinan.

Målet var enkelt. Vi ønsket mer individuelt tilpasset behandling og respekt for pasientens autonomi. Vi ville ha bedre resultater og færre klager. Dette skulle vi få til ved å inkludere pasientene i avgjørelser rundt sin egen behandling.

Det er imidlertid ofte et stort skille mellom teori og praksis.

– Pasientmedvirkning er veldig komplekst, og i mange tilfeller er det stor fare for at det enten blir skinnprosesser, eller til liten hjelp og kanskje bare mer forvirrende for pasienten, sier Pål Gulbrandsen.

Han har fått internasjonal oppmerksomhet rundt en ny artikkel på brukermedvirkning i Norge. Gulbrandsen er professor ved Institutt for klinisk medisin og forsker på klinisk kommunikasjon ved Akershus universitetssykehus.

Artikkelen viser at god brukermedvirkning er en svært vanskelig oppgave og at de færreste leger har fått opplæring på dette området. I mange tilfeller kan brukermedvirkning faktisk heller føre til at pasientene blir enda mer sårbare og forvirret enn de var før de gikk inn på legekontoret.

Fra passive pasienter til medbestemmelse

Brukermedvirkning er lettere sagt enn gjort, mener professor Pål Gulbrandsen.

Brukermedvirkning er ideen om at de som blir berørt av en beslutning skal få innflytelse i prosessen. Vi skal ha mulighet til å være med og bestemme hvilken behandling som er best for oss.

– I Vesten er det nå et allment akseptert prinsipp at pasienter skal informeres og være med i beslutningsprosessen når det gjelder både diagnostisk utredning og valg av klinisk behandling, sier Gulbrandsen, og fortsetter:

– Dette er et prinsipp som følger av det etiske prinsipp om å respektere pasientens autonomi.

Historisk sett har forholdet mellom lege og pasient vært preget av asymmetri. Legen med lang utdanning og kunnskap er eksperten i relasjonen og har som jobb å finne ut hva det er som gjør at pasienten er syk.  Pasienten som spør om hjelp er avhengig av at legen finner riktig diagnose og passende behandling.

– Ressurssterke pasientgrupper utfordret det tradisjonelle synet, og ønsket å demokratisere prosessen og også balansen mellom lege og pasient, forteller forskeren.

Fra å være passive deltakere ville vi være med på beslutninger omkring våre egne liv og egen helse. Resultatet var at brukermedvirkning ble nedfelt i lovverk i flere land, inkludert i Norge.

Fungerer ikke godt nok i praksis

Artikkelforfatterne har gjort en samlet vurdering av utfordringene knyttet til pasientmedvirkning, blant annet gjennom egne studier.

– Det vi har sett er at disse prosessene i klinisk praksis bare unntaksvis fungerer etter hensikten, sier Gulbrandsen.

Frem til nå har årsaken vært tilskrevet legenes manglende vilje til å involvere pasientene. Gulbrandsen og kolleger påpeker at det er langt mer komplekst enn som så.

– Dette handler også om pasientenes sårbare posisjon, som gjør at de ønsker - ja, til og med må føle trygghet og tillit til behandleren. Dersom behandleren da ikke håndterer involveringen på en god måte, så risikerer vi både at pasienten blir mistenksom eller forvirret, og at legen opplever at dette er bortkastet tid, fordi pasienten likevel gjør det legen sier, forteller forskeren.

Viktig for å gjenopprette autonomi

Gulbrandsen forklarer at det er flere utfordringer med brukermedvirkning. Blant annet er det ofte en enorm informasjonsmengde for pasientene å sette seg inn i, og informasjonen er ofte svært kompleks.

– Den store informasjonsmengden blir uhåndterlig for pasientene, selv om den er logisk og enkel for legene, mener han.

I tillegg ligger det også en usikkerhet i bunn ved å være pasient, som kan gi pasienten mer utrygghet, ikke mindre, i en slik situasjon. Å være i en slik sårbar posisjon er skremmende og fremmed for mange pasienter.

– Vi konkluderer med at pasientmedvirkning kanskje ikke først og fremst er viktig av hensyn til pasientens autonomi, men snarere for å styrke og gjenopprette pasientens autonomi i en sårbar situasjon, forklarer han.

Han mener det er viktig å legge mer vekt på kursing og veiledning for nyutdannede leger i hvordan de skal snakke med pasienter.

– Her må samfunnet innse at det må mye mer trening til for leger, før de kan gjennomføre denne prosessen på en måte som både styrker pasientens autonomi og opplevelse av å være med, og samtidig styrker relasjonen mellom de to og dermed tilliten og tryggheten, konkluderer Gulbrandsen. 

Originalartikkelen finner du her.

 

Av Julie Nybakk Kvaal
Publisert 28. aug. 2017 09:38 - Sist endret 11. sep. 2017 08:29