Les nytt nummer av Suicidologi


Kjære leser,

helsevesenet er et helt sentralt redskap i forebygging av selvmord og selvskading i Norge som de fleste andre land. Gjennom årene har det skjedd en kraftig utbygging av viktige behandlingstilbud, og nye og effektive metoder er tatt i bruk. Det er grunn til å tro at tilgangen på psykisk helsehjelp er bedre enn noen gang for de fleste, selv om mange likevel ikke får nok hjelp. Vi kan ikke slå oss til ro med dette, og videre satsninger må komme. Og likevel. Likevel må vi innse at helsetjeneste-tiltak aldri alene vil kunne løse hele samfunnsproblemet selvmord. Dette er det flere årsaker til. For noen er det slik at de nærmest heller vil være døde enn å søke hjelp hos psykolog eller psykiater. Så sterk aversjon, frykt eller motvilje har de mot å være mottaker av psykisk helsehjelp. Andre skjønner ikke at de trenger hjelp, eller de mangler et språk for hjelpsøking eller andre hjelpsøkerferdigheter.  Noen mennesker har hatt tidligere negative erfaringer med å søke helsehjelp og er blitt vaksinert mot å ta kontakt påny. Vi må heller ikke glemme at selv de beste av dagens behandlingstilbud for psykiske lidelser ikke fører til bedring i mer enn om lag 70 % av tilfellene. Minst 30 % får ikke effekt.

Hva gjør vi med dette? Spørsmålet har mange mulige svar. Noen av dem har vi forsøkt å belyse i artiklene i dette nummeret av Suicidologi. Vi fokuserer blant annet på skolen som en viktig arena både for å formidle livsmestrings-kunnskap og for å fange opp risikoutsatte barn og unge. I Norge har vi hatt mange gode forebyggingsprogrammer i skolen gjennom årene, men de har vært basert på ildsjelers innsats og har ikke i realiteten nådd en stor del av befolkningen. Det er på tide å legge ambisjonsnivået høyere! God lesning! 

Red

Publisert 30. aug. 2017 12:13 - Sist endret 6. sep. 2017 14:09