Prosjektgruppe
Lars Mehlum (leder), Berit Grøholt, Bo Larsson, Anita J. Tørmoen, Maria Ramberg, Anne Mari Sund, Lien My Diep, Barbara Stanley, Egil Haga (prosjektkoordinator)
Samarbeid
Alec Miller (Montefiore Medical Centre, Albert Einstein School of Medicine, New York), Katie Korslund (University of Washington), Eline Aas (Universitetet i Oslo), Fredrik Walby, Anne Brager-Larsen (OUS).
Bakgrunn
Hvert år oppgir ca 3-9 % av tenåringer i en normalpopulasjon at de har gjort et selvmordsforsøk eller en villet egenskade. Det er kjent at det er svært høy risiko for selvmord blant disse ungdommene, og det er derfor presserende å utvikle gode behandlingsformer for dem. Behandlingen av selvskadende ungdom er meget krevende, og i tillegg er det mange som dropper ut av behandlingsopplegg.
Mål
Hovedmålsetting med prosjektet er å undersøke effekten av dialektisk atferdsterapi (DBT) for ungdom med gjentatt villet egenskade..
Metode
Designet er en randomisert, kontrollert studie, og DBT sammenlignes med vanlig behandling ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. De primære utfallsmålene er frekvens av episoder med villet egenskade, grad av depresjonssymptomer og alvorlighet av selvmordstanker. Blant de sekundære utfallsmålene er bruk av helsetjenester (legevakt, sykehusinnleggelser) etter villet egenskade eller risiko for villet egenskade og en rekke symptomer som ungdommer med villet egenskade og borderlinetrekk ofte opplever. Prosjektet startet opp med inklusjon av pasienter i mai 2008. I mars 2012 var 77 ungdommer (12–18 år) inkludert og ble randomisert til DBT (N=39) eller EUC (‘enhanced usual care’, N=38). Data ble samlet inn under behandlingsperioden, ved behandlingsslutt (19 uker) og ett år etter avsluttet behandling (datainnsamling avsluttet januar 2014).
Resultater
Studien er i publiseringsfasen. Behandlingsresultatene er meget gunstige som vist i den første artikkelen med resultater ved behandlingsslutt publisert i Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry (okt. 2014). Ungdommer som hadde mottatt DBT fikk signifikant sterkere reduksjon i antall selvskadingsepisoder, depresjonssymptomer og selvmordstanker enn ungdommer som fikk vanlig behandling. Også på en rekke andre områder hadde DBT-gruppa et gunstigere forløp og resultat enn ungdommene som fikk vanlig behandling. De gode behandlingsresultatene har holdt seg over tid slik at ved ett års oppfølging slik at ungdommene som hadde mottatt DBT fortsatt hadde en vesentlig sterkere reduksjon i selvskadingsatferd (Mehlum et al, 2016). Disse resultatene er publisert både i internasjonale vitenskapelige tidsskrift (Mehlum et al, 2014 og 2016) og i popularisert form på norsk (Mehlum et al, 2014).
Data fra systemet for screening av villet egenskade (etablert i forbindelse med prosjektet) i BUP er publisert (Grøholt et al, 2014). En egen økonomisk evaluering (cost-effectiveness) på grunnlag av kliniske utfallsmål og kostnadsberegninger, basert på data for mengde av poliklinisk behandling og bruk av andre helsetjenester, er utført og vil bli publisert i 2018.
En rekke andre analyser av disse dataene er planlagt, blant annet:
- betydningen av eksponering for traumatiske belastninger i relasjon til forløpet av selvskadingsatferd
- betydningen av tilknytning til foreldre og til venner i relasjon til forløpet av selvskadingsatferd og depresjon
- betydningen av genetiske faktorer som prediktor for terapirespons og langtidsforløp av selvskading.
En egen langtids oppfølgingsundersøkelse av deltakerne i studien er igangsatt og fokuserer på hvordan det går med pasientene 3 år og 10 år etter avsluttet behandling (se egne omtaler av disse prosjektene).
Finansiering
Prosjektet har vært finansiert av Helsedirektoratet, Extrastiftelsen, Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo i tillegg til at langtids oppfølgingsstudien har mottatt støtte fra Norges forskningsråd.