Implementer! Mål! Kommuniser!

Du har sikkert vært innom en poliklinikk en eller annen gang. Har du lurt på de lange korridorene? Kontor etter kontor etter kontor. Der de sitter den ene behandleren etter den andre. Og driver terapi. Fra 08:00-16:00. Bak lukket dør. Jeg har av og til blitt grepet av nysgjerrighet: hva er det som skjer der inne? Hvilke ting blir fortalt? Noen juicy detaljer? Hvordan blir det respondert? Noen flotte vendinger som snur opp ned på situasjonen? Men så trekker jeg meg litt flau tilbake. Hvem er jeg til å legge meg opp i hva som skjer i dette terapirommet? Det er jo taushetsbelagte opplysninger.

Foto: Jørgen Bramness

Andre ganger har jeg truffet pasienter som har blitt friske. Livet har tatt en annen vending. Avhengighet er tilbakelagt steg. Depresjonen har lettet. Livet synes lysere. Pasienten, de nærmeste, de bekymrede er alle lettet og kan kjenne både på håp og glede. Så flott. Terapien og behandlingen har hjulpet. Også her kan jeg bli nysgjerrig – hva var det som hjalp? Men noen ganger har det ikke hjulpet. Denne gangen nyttet det ikke. Fortvilelsen og problemet forsvinner ikke. Og da spør jeg meg også – hvorfor ikke? Hva skulle vi gjort annerledes?

Misforstå meg ikke. Jeg har utdannelse. I psykodynamisk psykoterapi på den siden og farmakoterapi på den andre. Og jeg har skjønt (i hvert fall litt) av hva som skal til. Jeg har opplevd de avgjørende øyeblikkene. Sett da forandringen kom. Og forstått hva som skjedde og hva mitt bidrag var. For å si det sånn – jeg skjønner når det virker, men innimellom virker det ikke – samme hva jeg eller andre prøver. Og da er det vanskelig.

Og så har det slått meg. I alle disse kontorene sitter vi alene. Med pasientene. Og prøver og prøver. Og får det til – av og til. Men av og til ikke. Har vi oversikt? Vet vi når vi lykkes og når vi feiler? Og ikke minst – vet de som leder oss det? Jeg har spurt mer enn én poliklinikk-leder eller institusjonsinnehaver om de vet hva som foregår på det enkelte terapeutiske rom og om de kjenner til resultatene fra den enkelte terapeut. Ja, for klinikken i sin helhet. Jeg har spurt. Jeg har møtt mange flakkende blikk.

På kirurgisk avdeling vet lederen nøyaktig hvor gode behandlingsresultater kirurg A har sammenlignet med kirurg B. Avdelingslederen vet at hennes avdeling er 10 % bedre enn tilsvarende avdeling på et annet sykehus og 4 % unna landsgjennomsnittet. De måler og de sammenligner. De blir sett i kortene.

Men vi? Vi vet hva som skal til (det har vi lært og erfart), men vi vet ofte ikke hvordan det går likevel. Vi har ikke oversikt over behandlingsresultater hos oss selv. Og i hvert fall ikke for klinikken som helhet. Vi vet ikke hva som blir gitt av terapi. Vi vet ikke hvordan det går. Og det synes selvsagt en del ledere er uheldig. Ja, noen blir stressa. Synes det er ubehagelig. Noen blir fylt av virketrang. Så lages det rapporteringssystemer. Har man skrevet epikrisen raskt nok? Har man hatt nok pasienttimer den uka. Har man laget journalnotater? Og andre målinger. Det demper noe av ubehaget. Men alle disse målene – treffer de? Eller er de unødvendig tidsspille for å dempe en voksende mistanke om at vi ikke har oversikt? Over hva som skjer i de lange korridorene?

Noen finner på at det de trenger er et forskningsprosjekt. Jeg kommenterte det i forrige blogg – det er på noen måter et positivt initiativ, men i forhold til dette – helt feil. Mitt råd er: DON’T!

MEN HVA SKAL VI GJØRE DA? Vi kan ikke bare sitte med hendene i fanget!

Her er mine tre forslag

  1. Ikke begynn å forske, men lær deg de nye (eller gamle), evidensbaserte og nyttige teknikker og behandlingsmetoder. Det er leders og alle de ansattes ansvar og mulige initiativ å sikre seg at alle i avdelingen kan effektiv behandling og bruker denne best mulig i det daglige arbeidet.
  2. Snakk sammen! Ja, for hvordan skal man ellers få vite hva den enkelte medarbeider gjør. Åpne dørene. Behandling er alles ansvar. Sitt sammen, observer hverandre. Både den som ser og den som blir sett på kan lære noe av det.
  3. Gjør noen enkle målinger. Ikke legg så mye vekt på ventetider, epikrisetider, sammensetning av team og annen telling. Det er mål som vi har laget oss fordi vi ikke har noe bedre. Og mye av grunnen til at vi ikke har noe bedre er endeløse diskusjoner om hva som er best. Og når man skal ha noe som er best blir det ofte for omfattende. Og umulig å enes om. Noen enkle spørsmål underveis. Noen enkle spørsmål ved avslutning. Noen enkle spørsmål 6 måneder etter utskrivelse.

Da er vi snart like gode som kirurgene! Og langt bedre enn i dag.

Av Jørgen G. Bramness, leder v/SERAF
Publisert 30. juni 2016 11:46 - Sist endret 30. juni 2016 12:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere