Natten er dagens mor og vel så det

Det var en sterk forestilling. Lars Norens «Natten er dagens mor». På Nasjonalteateret. Med gode skuespillerprestasjoner ble den alkoholavhengiges liv brettet ut all sin banale og grusomme virkelighet.

Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Som publikummer vekslet jeg mellom å være fullstendig oppslukt (hvordan skulle dette ende?) og å titte på klokka (når skal jeg få fri fra denne lidelsen?). Regissøren Kjersti Horn hadde klart å lage en forestilling som traff og Norens tekst tegner et sjokkerende bilde av mange av avhengighetens voldsomme sider.

Vi får brettet ut den avhengiges utrolige vekslinger mellom sjarmerende verdensvanthet og bunnløs fortvilelse. Hvordan ektefellen og familien kastes rundt i uforutsigbare opplevelser. Den avhengiges skiftningen mellom uendelig beundring, forkjæling og bønn på den ene siden og forjævlige utskjellinger av sine nærmeste på den andre.

Hele tiden er det avhengigheten som ligger under og styrer. Og familiens fortvilelse, utagering, forsøk på å hjelpe, på å kontrollere, men også maktesløshet, sorg, sinne. Du skjønner hvorfor David (sønnen) nesten kommer til å kutte seg eller begynne å drikke. For angsten, nerven, skammen og umuligheten er bare for stor til å bære, bare for vond å forholde seg til. Det må da finnes en vei ut? Man blir nesten mer overrasket over at han ikke gjør det. Dette er tatt på kornet. Vi blir tatt på sengen. Vi blir dratt med. Vi blir dratt ned.

Vi blir overveldet og utslått.

Eli Marie Wiiks forskning ved SERAF har vist hva barn av misbrukende foreldre ofte tenker i den alderen David er: Nå er det min tur. Mitt liv har stått på vent. Jeg har ikke fått plass. Jeg har lidd og ofret nok. Det har ikke vært noe til meg. Jeg orker slett ikke mer. Smerten er for stor. Nå er jeg voksen. Nå kan jeg ta del. Nå kan det begynne. Og så begynner misbruket. I neste generasjon. Men altså ikke her. Ikke David. Kanskje.

Norens stykke og denne forestillingen er tatt på kornet. Jovisst. Godhet, forståelse, nærhet, sannhet, å bli sett – alt forsvinner i en etanolsaturert tåke. Jeg hører ekko fra min gamle veileder i psykoterapi Carl Severin Albretsen snakke om den avhengiges skiftende ansikter. Avhengighetens makt og i den makten finnes det urealistiske. Om bare det eller bare det hender, så skal alt bli bra. Helt bra. Nei kjære, jeg drikker da ikke. Du fornærmer meg ved ikke å stole på meg. Stol på meg. Skammen er min. Ikke bland deg. Det finnes ingen grenser. For fornedrelsen, for volden, for utskjellingene, for ordbruken. Og så videre. Og så videre. Og så videre.

Etter forestillingen nærmest stormer noen ut, men noen folk forlater ikke salen, men blir sittende litt. Skutter seg. Jeg kjenner meg trøtt. Det har vært en ordentlig belastning, midt i alt det sterke, med skuespillerprestasjoner og innsats utover det normale. Jeg blir litt stille. Jeg går en tur. Jeg måtte klare hodet. Jeg tenkte på hvor rystende det var. På hvor mye som ble beskrevet så slående.

Men det modnet også litt. Ikke bare p.g.a. Lars Norens teaterstykke. Kanskje mer på grunn av de mange møtene jeg har. Med de mange debattantene. Jeg begynte etter hvert å snakke med meg selv. Om at riktignok var dette stykke godt, men noe ble også feil.

I alle familier er det en som misbruker eller er avhengig. Se hvor jævlig. Stykket tegner et sylskarpt portrett, men skaper samtidig distanse. Alkoholikeren, de misbrukende. Det er de andre. Det er noe helt jævlig. Noen annet. Ikke meg. Ikke oss. Ikke vårt forhold til alkohol. Nei, så jævlig er ikke det. Jeg er tross alt…….

Det settes det opp et skille. Det innføres en annerledeshet. De og ikke meg. Men dette vet jeg: at det ikke er snakk om dem og oss. Vi er alle oss. Vi er alle i det. Det er ikke deres problem. Det er vårt.

For det største problemet med alkohol er ikke avhengigheten. Er ikke farens krabbende på gulvet fornedrelse. Det aller største og fleste problemer forbundet med alkohol kommer ikke hos den avhengige eller den misbrukende. Det er ganske vanskelig å bli avhengig av alkohol. Det største problemet er vårt alles alkoholforbruk. Ja, du leste riktig. Det største problemet er ikke den alkoholavhengige. Det er ditt og mitt alkoholforbruk. Den skaden, den sykdommen, den ulykken, den forglemmelsen, den uvørnheten, den kommentaren, det sårende, det upåpassede, den sykemeldingen, den glippen. Dette er da ikke de store tingene vil du kanskje hevde. Nei, men det er de mange bekker små.

Alkoholavhengigheten er så synlig. Vi har større problemer med å gjenkjenne sjeldne hendelser. Vi ser det når det voldsomt, slik Lars Noren viser oss. Men det er faktisk større problemer forbundet med levercirrhosen, den vonde ryggen, magesåret og blodtrykket – de tapte leveårene – hos oss alle – ikke bare hos den avhengige.

Så kanskje skuttet jeg meg av flere grunner enn det jeg først trodde. Kanskje fordi dette angår meg mer enn jeg først tenkte.

Av Leder ved SERAF Jørgen G. Bramness
Publisert 27. mars 2015 12:02 - Sist endret 20. nov. 2015 12:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere