Vi bygger, Ulla

Det er en scene i filmen «Mitt liv som hund». Hvor Ulla til slutt sprekker. Hun orker ikke mer, hun har fått nok, grensen er nådd. Mens Povel Ramel og "Far jag kan inte få upp min kokosnøtt" blir spilt for hundrede gang på sveivegramofonen. Og Ingmar hører på og onkel Gunnar svinger hammeren sporadisk. Men bare sporadisk. Det blir aldri noe av. Det kommer jo ikke noe ut av det. «Vi bygger, Ulla, lusthus!»

Illustrasjonsfoto: Colourbox.no

Det er noe herlig ved å bygge ting. Bygging fascinerer i hvert fall meg. Jeg kan ikke gå forbi en byggeplass uten å stoppe opp for å titte litt. Ja, verre enn det. Når noen bygger i nabolaget legger jeg ofte lufteturen med hunden rundt den tomta. Det er flott å følge med på hvordan det blir noe av det. Hvordan det vokser - konkret og deilig.

Det er ikke bare jeg som har det sånn. Sinnasnekker’n og utallige bygge- og oppussingsprogrammer på TV. Eller på byggeplasser hvor folk vil se gjennom gjerde. Takk for at noen har forstått det og laget tittehull inn så folk kan få se. Eller i litteraturen. Markens grøde. Klart Knut Hamsun skrev godt, men få ting fascinerer så mye som bryting av landet og bureising. Eller Roy Jacobsen, han følger samme ånd. Ellers den litt mer absurd-burleske Arto Paasilinna, hvor bygging av hus og hele samfunn fyller bøkene med optimistisk framdrift.

Vedlikehold står ikke like høyt i kurs. Det er noe smått og slitsomt pliktfyllt ved den daglige dont. Det blir liksom ikke samme schwung over det. Litt mye hverdag. Må jeg? Kan jeg ikke utsette det litt? Det går jo ikke fra meg om jeg venter én dag. Eller tre. Merker du ikke den plutselige trettheten som kom over deg når jeg begynte å snakke om å ta vare på ting, å holde dem rene og i orden. Sørge for de små justeringene. Ingen merker det jo, tenker du, ingens navn står på det.

Eller tar jeg feil? Snakker jeg for døve ører? Eller i hvert fall mange døve ører. Eller for å si det på en annen måte. Henvender jeg meg til den mannlige delen av befolkningen nå. Er dette et maskulint trekk. Er det vi gutta som vil bygge, men ikke vaske, som vil konstruere, men driter i hvordan det går på lang sikt? Gutta vil gjerne bygge hus til familien. Mens kona får stå for drift. Pappapermen blir storstilt tur til Thailand, mens mammapermen er hverdagsliv. Get my drift? Forskjellen på onkel Gunnar og tante Ulla?

Eller går skillet et annet sted? Mellom politikere og fagfolk. Mellom byråkrater og brukere? Mellom de som bestemmer og de det gjelder? Mellom dem som ikke merker konsekvensen av den daglige dont og de som merker det. Mellom dem som dette bare er en episode for og dem som må leve et helt liv med dette. Mellom dem som opplever dette som bokstaver, setninger, avsnitt og kapitler i en utredning og dem som opplever dette som minutter, timer dager og år i et levd liv.

Med ni kvinnelige statsråder i den nye regjeringen og en uttalt ønske om å satse på rus og psykiatri håper jeg vi får mindre fokus på nye reformer og nye planer og nye tiltak. Det vi trenger er vedlikehold, ikke nye store bygg (OK, noen bygg trenger vi). Vi trenger ekstra penger, men ikke til nye fantastiske prosjekter. Vi trenger en forsterket hverdag, ikke en revolusjon. Kanskje kan denne regjeringen kan gjøre det den forrige ikke klarte med sin månelanding og sine visjoner. Bli god på den daglige dont. Rydde i krokene. Vaske og polere. Det er det vi behøver. Det vil svare på problemene i et levd liv. Det kan kanskje ikke måles på samme måten. Det blir ingen statue eller tykk rapport ut av det. Bare kvalitet.

Men så var det kanskje ikke resultatet som var så viktig for Gunnar og i hvert fall ikke for Ingmar, heller. Povel Ramel fikk ikke opp kokosnøtten selv etter at platen ble spillet hundre ganger. Det var kanskje veien og prosessen som var viktig. For dem som for oss.

Av leder SERAF, Jørgen G. Bramness
Publisert 24. jan. 2014 16:17 - Sist endret 20. nov. 2015 12:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere