Da NSSF ble opprettet i 1996, var det for å skape og spre kunnskap om selvmordsforebygging i samfunnet.
Seminaret var en feiring av det senteret har oppnådd, men også en mobilisering til videre arbeid. I løpet av senterets driftstid har det skjedd en rivende utvikling på feltet, men det er fortsatt er en jobb å gjøre.
Må ikke bli selvtilfredse
Det forebyggende arbeidet som gjøres i Norge i dag er forbilledlig, men vi må passe på å ikke bli selvtilfredse. Det var beskjeden fra president i det internasjonale forbundet for selvmordsforebygging, professor Ella Arensman.
Hun startet sitt foredrag med å påpeke at NSSF har utviklet seg til et «center of excellence», innen forskning, men også i praksis gjennom intervensjon og forebygging. Særlig fremhevet hun senterleder Lars Mehlums arbeid med barn og ungdom som verdensledende.
Samtidig pekte hun på at det fortsatt er store utfordringer. Statistikken i Norge går ned, men vi vi ligger fortsatt forholdsvis høyt, særlig for enkelte grupper.
Arensman poengterte også at selvmordsforebyggende arbeid er noe som aldri blir ferdig. Det vil stadig være mennesker som trenger hjelp, og vi kan aldri sette oss ned og si oss fornøyd.
Forebygging blant ungdom
Lars Mehlum påpekte i sitt foredrag at selvmord er den vanligste dødsårsaken blant ungdom. Han kunne fortelle at for bare et tiår siden visste vi lite om effekten av forebyggingstiltakene. I dag vet vi mye mer, og vi vet at det er finnes tiltak som nytter.
Men også Mehlum påpekte at til tross for at vi har fått mye ny kunnskap de siste årene er det fortsatt et kunnskapsgap. Særlig er det et behov for å systematisere forebyggingen.
I tillegg til forskerne fikk både pasienter og pårørende rom i seminaret. Thea Røstbakken fortalte gripende om hvor viktig enkeltmenneskene hadde vært i hennes kamp for å komme seg gjennom en vanskelig ungdomstid. Christoffer Vestli fortalte om arbeidet som gjøres blant etterlatte, og om den betydningen det frivillige arbeidet har både i sorgarbeid og forebygging.