print logo

Krevende klinisk kommunikasjon

Hvordan gi dårlige nyheter på en best mulig måte? Det må medisinstudenter lære seg på kurs i klinisk kommunikasjon.

Medisinstudent Katharina Eimind i samtale med skuespiller Anders Rummelhoff.

Foto: Siv Tonje Håkensen

Medisinstudent Katharina Eimind sitter overfor en skuespiller. Eimind har nettopp gitt ham beskjed om at han har kreft i bukspyttkjertelen med spredning til lungene. Situasjonen ser ikke bra ut for den tenkte pasienten.

– Hva tenker du når jeg sier at du har fått kreft? Spør Eimind rolig.

– Jeg vet ikke…nøler skuespillerpasienten.

– Jeg er veldig sliten. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Obligatorisk kurs

Studenter i den avsluttende delen av medisinstudiet skal kunne integrere kunnskapene de har skaffet seg tidligere i studiet og anvende dem i praktisk legearbeid. Når de er kommet til slutten av 11. semester skal medisinstudentene kunne gjennomføre en selvstendig, full klinisk undersøkelse. Da er det viktig at de mestrer kommunikasjonen med pasienten – også når denne kommunikasjonen er utfordrende.

Kurs i klinisk kommunikasjon har vært obligatorisk i 11. semester siden 2007. Første del av kurset dreier seg om å formidle dårlige nyheter til kreftpasienter. Deretter skal  studentene øve seg på å kommunisere med truende og ustabile rusmisbrukere, krevende pårørende til eldre pasienter og foreldre til barn som dør plutselig. Studentene øver på alle disse situasjonene i praksis, under veiledning av en fagperson. Rollene som pasienter og pårørende spilles av profesjonelle skuespillere. 

Modellen det undervises etter brukes også ved medisinstudiet på NTNU i Trondheim. Den er sannsynligvis også den mest brukte modellen for undervisning i klinisk kommunikasjon internasjonalt.

Krevende balansekunst

– Det å gi dårlige nyheter til kreftpasienter er noe av det mest belastende i lege-pasient-forholdet, både for pasienten, selvfølgelig, men også for legen, sier professor Reidar Tyssen.

Tyssen er faglig leder for Avdeling for atferdsfag ved Institutt for medisinske basalfag (IMB). Han leder kurset i klinisk kommunikasjon.

– På dette stadiet i studiet har studentene tilstrekkelig kunnskap og pasienterfaring til å kunne trene og prestere på hvordan de prater med pasienter, ikke bare hva de skal si rent medisinsk, sier Tyssen.

– Å sikre seg at pasienten forstår den alvorlige beskjeden, at beskjeden er mest mulig korrekt, og at pasienten samtidig ivaretas og inngis et håp, er en svært krevende balansekunst.

Kommunikasjon er en ferdighet

Evnen til klinisk kommunikasjon er ikke en medfødt egenskap, men en ferdighet man kan tilegne seg. Dette forteller professor i atferdsfag Jon Håvard Loge. Under sin forelesning om å formidle dårlige nyheter til en pasient, forklarer Loge at det er noen helt konkrete teknikker legen kan bruke i kommunikasjonen. Noen av de viktige teknikkene er:

  • å bevisst senke hastigheten når man snakker med pasieten
  • å dosere informasjonen i passelige mengder
  • å stille kontrollspørsmål for å sjekke at pasienten har fått med seg informasjonen
  • å reagere på og akseptere pasientens reaksjoner.

Hele tiden må legen balansere mellom å gi faktisk informasjon om sykdomsbildet og å gi emosjonell støtte til pasienten.

– Vær mindre opptatt av hva du selv skal si enn hva slags person pasienten er, råder Loge studentene.

Pasienter er forskjellige

– Så jeg rolig ut? spør Katharina Eimind, nesten overrasket.

Det er pause i kommunikasjonsøvelsen. Gruppen evaluerer forrige økt med skuespillerpasienten. Studentene på gruppen og professor Tyssen bekrefter at Eimind klarte seg veldig bra under den konstruerte konsultasjonen. De sier hun utstrålte trygghet.

Eimind selv er overrasket over reaksjonen pasienten hadde på kreftdiagnosen. Den var ikke som hun forventet.

– Jeg trodde han skulle bli mer lei seg, sier hun. 

– Det hadde kanskje vært lettere dersom han hadde begynt å gråte.

Likegyldig til diagnose

Tyssen ber Eimind om å evaluere den generelle psykiske tilstanden til den fiktive pasienten. Vedkommende er en mann i 50-årene uten familie. Mannen bor alene. Han oppgir flere ganger under konsultasjonen at han er sliten og trøtt. Når han får vite at han har fått kreft, virker han nesten likegyldig. Tyssen ber Eimind se etter tegn på alvorlig depresjon.

– Det kan virke som han nesten var likeglad med tanken på å skulle dø, forteller Eimind.

– Jeg ble usikker på hva jeg skulle tilby ham.

Kurset er spesielt lagt opp til at studentene må kommunisere med pasienter som på en eller annen måte er ekstra vanskelige å snakke med.

– Det er mye som tyder på at krevende pasienter er en av de største stressfaktorene i legeyrket, sier Tyssen.

– Slik blir kurset også en stressmestringsøvelse for studentene som skal ut i legetjeneste om et drøyt halvår.

Krav til realisme

Skuespiller Anders Rummelhoff har spilt pasient for kurset i klinisk kommunikasjon flere ganger de siste årene. Det kan være hardt å spille pasient med alvorlig diagnose. Men for Rummelhoff som skuespiller er det også en spennende jobb. Pasientene han skal gestalte er alle i forskjellig alder og livssituasjon. Alle har ulik oppfatning om og reaksjon på egen diagnose. 

– Jeg prøver å spille realisitisk, forteller Rummelhoff.

– Situasjonen har et spesielt krav til realisme. Det er en god øvelse, både for studenten som lege og for meg som skuespiller.

Trygge omgivelser

Tyssen forteller at studentene jevnt over gir svært god tilbakemelding på kurset.

– De opplever at det er godt å ha prøvd dette i trygge omgivelser, forteller han.

Tyssen understreker likevel at dette er krevende undervisning, både for studenter, skuespillere og lærere. Det er også en logistisk og økonomisk krevende undervisning med 12-14 kliniske lærere og 12-14 skuespillere samtidig.

– Men undervisningen i klinisk kommunikasjon er såpass verdifull at vi håper fakultetet fortsatt prioriterer å gjennomføre den, sier Tyssen.

– Jeg synes øvelsen var god og viktig, bekrefter Katharina Eimind i etterkant. 

– Det er utfordrende å gi en pasient dårlige nyheter, få tak i pasientens tanker og følelser rundt dette, og deretter gi støtte som er tilpasset pasientens behov i situasjonen. En virkelig pasient vil nok by på flere utfordringer enn vi hadde under kurset, men jeg synes vi har fått noen gode verktøy.
 


 

Av Siv Tonje Håkensen
Publisert 20. okt. 2011 11:10 - Sist endret 2. jul. 2012 15:26