Nekrolog
I 1943 ble han cand. mag ved Universitetet i Oslo (UiO) med fagene engelsk, historie og norsk. Etter to års krigsfangenskap arbeidet han en kort periode som attaché ved den norske ambassade i Washington med særlig ansvar for norske studenter i USA. Det var her hans interesse for filosofi våknet, og i 1948 tok han en mastergrad ved University of North Carolina på en avhandling om fredssakens etiske grunnlag. I 1953 tok han doktorgraden på en avhandling om normative systemers logikk ved University of Cambridge.
Denne interesse for normer resulterte i 1986 i boken , det første forsøk på å gi en samlet og systematisk fremstilling av vitenskapen som metodologisk, etisk og politisk realitet. Hans pionérinnsats på dette området var helt avgjørende for etableringen av vitenskapsetikk som et eget fagfelt.
Også innen medisinsk etikk og forskningsetikk var Tranøy tidligere ute enn de fleste. Det hele begynte i 1967 med innføringen av et spesialopplegg til ex.phil. for medisinstudenter ved Universitetet i Bergen. Hans viktigste innsats knytter seg imidlertid til oppbyggingen av fagområdet medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet i Oslo og etableringen av Senter for medisinsk etikk.
I 2001 skrev Tranøy om sin filosofiske vandringsvenn fra de formende årene i Cambridge, Ludwig Wittgenstein: «Størst betydning har han hatt i kraft av sin personlighet, og det har noe med alvor, intensitet og intellektuell anstendighet å gjøre - i en forstand egenskaper.» Det er karakteristikker som vekker gjenkjennelse hos dem som har hatt det privilegium å kjenne den kloke læreren og det gode mennesket Knut Erik Tranøy.
(Publisert i Aftenposten 28. mars 2012).