FYLKESLEGEN I Vestfold retter kritikk mot Eik sykehjem i Tønsberg etter at en pasient døde på sykehjemmet i 2013. Pasientens familie sendte klage til fylkeslegen fordi de reagerte på at de ikke ble kontaktet da sykehjemmet besluttet å avslutte antibiotikabehandling og tilførsel av væske og ernæring.
FAMILIEN MENER at pasienten ikke fikk dekket grunnleggende behov og led en smertefull død. Ifølge Tønsbergs Blad konkluderer Fylkeslegen med brudd på Helse- og omsorgstjenesteloven og Pasient- og brukerrettighetsloven, og med at det var stor risiko for mangelfull og uforsvarlig helsehjelp.
DE PÅRØRENDES opplevelser på Eik sykehjem er ikke enestående, dessverre. Det har vært flere lignende nyhetsoppslag de siste årene.
Norsk og internasjonal forskning bekrefter at det foregår både over- og underbehandling av pasienter på sykehjem, og vi vet at informasjon og kommunikasjon mellom ansatte og pasient/pårørende i mange tilfeller er for dårlig.
ALL BEHANDLING (dette gjelder også væske- og ernæringsbehandling) skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull og i samsvar med pasientens ønsker og interesser.
Det betyr at pasienten må involveres, eventuelt via pårørende der hvor pasienten ikke lenger er i stand til å si hva han/ hun ønsker.
Det kan være ulike syn og uenighet om nytte, livskvalitet, hva som er til pasientens beste og hva som er i tråd med pasientens ønske. En beslutning om å begrense eller avslutte livsforlengende behandling, bør derfor alltid bygge på drøftinger i det tverrfaglige behandlingsteamet rundt pasienten og samtaler med pasient og ev. pårørende, med mindre behandlingen opplagt er nytteløs.
DET ER imidlertid behandlingsansvarlig lege som treffer beslutningen. I en nasjonal veileder om begrensning av livsforlengende behandling, utgitt av Helsedirektoratet, gis det noen anbefalinger om hvordan slike vanskelige beslutningsprosesser kan gjennomføres på en så god måte som mulig, også ved uenighet.
EN AV de viktigste anbefalingene i veilederen er å snakke med pasienten om disse spørsmålene før det er for sent. De fleste pasientene ønsker slike samtaler, men hvor mye, hvordan og når varierer.
EN SÅKALT «forberedende samtale» mellom sykehjemspasient og helsepersonell før pasientens helsetilstand forverres kan fremme tillit og forebygge konflikter. Hvis pasienten ønsker det, kan pårørende delta i en slik samtale.
I EN forberedende samtale får sykehjemspasienten anledning til å snakke om sin livssituasjon her og nå, men også om han/ hun har gjort seg noen tanker om hva de ønsker hvis de blir alvorlig syke og hvor mye informasjon og involvering han/hun ønsker.
OM PASIENTEN er for syk - eller mangler samtykkekompetanse, som det heter i loven - så bør nærmeste pårørende delta for å få informasjon og gi informasjon om hva pasienten ville ha ønsket.
PÅ SENTER for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo foregår det nå et forskningsprosjekt knyttet til forberedende samtaler i sykehjem.
Et viktig anliggende med forskningsprosjektet er å fremme sykehjemspasientens medvirkning og medbestemmelse, men også å gi helsepersonell et bedre grunnlag for behandlingsbeslutninger og gode prosesser videre. Vi tror det er nødvendig.
Saken sto på trykk i Tønsberg Blad 1. juli 2015.