Bør pårørende kunne bestemme at pasienten ikke skal stelles av mannlige pleiere?

En ung voksen kvinnelig bruker mottar helsetjenester i et bofellesskap. I bofellesskapet arbeider det mannlige pleiere. Brukers pårørende er imot at bruker blir stelt av menn, og pårørende henter brukeren hjem under skift der det er mannlige pleiere på vakt.

Det etiske problemet og fakta i saken

Saken gjelder en kvinnelig ung voksen bruker av utenlandsk opprinnelse som mottar helsetjenester i et bofellesskap. Bruker er funksjonshemmet og uttrykker seg lite verbalt. Det er usikkerhet rundt vedkommendes samtykkekompetanse. Ansatte «leser» signaler og kroppsspråk hos bruker, og synes de kan tolke ubehag eller glede hos bruker i ulike situasjoner.

I bofellesskapet arbeider det mannlige pleiere. Brukers pårørende er imot at bruker blir stelt av menn, og pårørende henter brukeren hjem på de skift hvor det er mannlige pleiere på vakt. Leder og ansatte føler de har strukket seg langt for å tilrettelegge situasjonen. Det er blant annet blitt foreslått møter med tolk, men dette ønsker ikke pårørende.

De ansatte opplever at det er utfordrende å stå i en stellesituasjon hvis de må ha en mannlig pleier med seg, og de er redde for at pårørende skal komme og se dette.

Pårørende var ikke tilstede under drøftingen.

Berørte parters syn og interesser

Bruker: Det er usikkerhet omkring hva bruker mener om å bli stelt av mannlige pleiere. Noen ansatte antar at bruker med tanke på sin oppvekst vil ha den samme innstillingen som sin familie. Det hender at bruker må stelles av menn, og ansatte formidler da at de ikke har oppfattet at bruker viser ubehag eller motstand mot dette. Ifølge ansatte virker det som at bruker har det bra i bofellesskapet.

Pårørende: Ønsker seg egen bolig med hybel til brukeren hvor vedkommende kan få helsetjenester. De ønsket i utgangspunktet ikke at brukeren skulle bo i et bofellesskap. De uttrykker et sterkt ønske om at bruker ikke skal stelles av menn. Ansatte mener det er av religiøse grunner. Pårørende er ikke åpne for å snakke om saken før den er løst på et kommunalt organisatorisk nivå.

Ansatte: De opplever at de har en god relasjon til pårørende. De ansatte tror at pårørende har et håp om at det skal løse seg. De ansatte som står i den daglige omsorgen for bruker, føler ofte at de havner i interessekonflikter. De føler ubehag når de gjør ting de vet at pårørende ikke ønsker.

Leder: Gjør en del omdisponering av personell etter beste evne og føler hen strekker seg langt. Ansatte er velvillige når det gjelder å bytte vakter og omdirigerer arbeidsoppgaver for at bruker skal bli stelt av kvinner.

De mannlige pleierne: De får en følelse av å bli degradert. De får ikke gjort jobben de er ansatt for å gjøre.

Andre brukere: Når ansatte omdisponeres, kan det svekke kontinuitet for de andre brukerne.

Kommunen: Har ansvar for organisering av tjenestene. Det viktigste er at de ansatte er kvalifisert til å gjøre jobben, men kommunen prøver så langt det lar seg gjøre å ta hensyn til kompetanse, etnisitet og kjønn i organiseringen.

Involverte verdier og prinsipper

Velgjørenhet: I denne saken går man ut fra at pårørende ønsker det beste for barnet sitt. De kan mene at det er viktig å skåne bruker. Ansatte ønsker å gjøre bruker vel. De ønsker å ta hensyn til oppvekst, kultur og verdier. Men det stilles spørsmål ved hvorvidt det er brukers eller pårørendes verdier det tas hensyn til i denne saken. Å velge å ta «for mye» hensyn, kan skape forventninger og eventuelt skuffelse dersom det ikke blir slik man først har antatt.

Autonomi: Selvbestemmelse er et grunnleggende prinsipp. Selvbestemmelse i denne situasjonen kan bety at bruker selv kan bestemme om vedkommende ønsker å bli stelt av mannlige pleiere eller ikke. I denne situasjonen kjenner vi ikke til brukers ønsker. Det hender at bruker må stelles av menn, men ansatte observerer at bruker ikke gir tegn til ubehag eller motstand.

Ikke-skade: Dette prinsippet handler om at helsepersonell har en plikt til å sørge for at pasient og brukere ikke utsettes for skade. Vi skal handle slik at vi bidrar til å forebygge og hindre at skade oppstår. I dette tilfellet er det usikkerhet og lite kjennskap til hvorvidt bruker opplever ubehag dersom menn steller vedkommende. Bruker er ikke i stand til å uttrykke seg verbalt, men ansatte forteller at de ikke har sett noen non-verbale tegn på ubehag hos bruker.

Rettferdighet: Dette prinsippet handler blant annet om at alle har lik tilgang for like behov. Er det riktig for alle andre at alle kvinnelige ansatte går til denne brukeren? Kan det oppleves urettferdig i forhold til de andre brukerne?

Respekt: Respekt eller aktelse er et begrep for vår holdning overfor andre mennesker som kan vise at vi anerkjenner den andre. Kan man vise respekt selv om man ikke oppfyller pårørendes ønsker fullt ut? Kan respekt bety at ansatte gir de tjenester som pårørende ønsker, det vil si at ingen menn steller bruker? Kan de ansatte også vise respekt gjennom at de strekker seg så langt det lar seg gjøre for å imøtekomme pårørendes ønsker?

Religion og tro: Det vites ikke med sikkerhet hva som ligger til grunn for holdningen at menn ikke skal stelle bruker. Kan økende kunnskap om religion føre til en annen praksis?

Likestilling: Likestilling er en verdi. Mannlige ansatte kan føle at de ikke får gjort jobben sin. Det kan være vanskelig å stå i situasjoner hvor man kjenner at man ikke er ønsket.

Profesjonalitet: Å være en profesjonell yrkesutøver.

Aktuelle lovverk/retningslinjer

Helselovgivningen bygger på prinsipper om menneskerettigheter og respekt for den enkeltes verdi og menneskeverd. I dette ligger det også respekt for pasienter, brukere og pårørendes tro og livssyn. Det er imidlertid vanskelig å se at dette gir den enkelte noen absolutte rettigheter av typen rett til å bestemme at man kan ta imot helsetjenester kun fra ett kjønn. En slik tilnærming ville innebære at man i enkelte sammenhenger ville måtte utlyse stillinger som var forbeholdt ett kjønn. Slike utlysninger ville per definisjon stride mot likestillings- og diskrimineringsloven, og det er derfor ikke aktuelt for kommunen å foreta en slik tilnærming.

Pasient og bruker kan nekte å ta imot tjenester, men de kan da ikke kreve at en pleier med ønsket kjønn skal utføre tjenestene i stedet. I slike tilfeller kan for eksempel familie eller andre nærstående personer bistå.

Samtidig har kommunen en plikt til å (så langt det er mulig) tilrettelegge tjenesteytingen på en respektfull måte for den enkeltes tro og livssyn. Etter etikkrådets syn må man strekke seg langt for å kunne etterkomme slike ønsker. Generelt kan man også nevne at desto mer legitime grunner man har for slike ordninger, jo større plikt har kommunen til å tilrettelegge for slike løsninger.

I yrkesetiske retningslinjer for vernepleiere står det følgende under "Vernepleieren og samspill med pårørende og verger":

  • Vernepleieren viser respekt og omtanke for verger og pårørende og bidrar til å bygge et godt nettverk rundt tjenestemottakeren.
  • Vernepleieren bidrar til at pårørendes og vergens rett til informasjon ivaretas.
  • Vernepleieren samhandler med pårørende og verger og behandler deres opplysninger med fortrolighet.
  • Hensynet til tjenestemottaker prioriteres dersom det oppstår en interessekonflikt mellom pårørende/verge og tjenestemottaker.

Handlingsalternativer

  • Fortsette slik de gjør; å legge til rette for at kvinner i størst mulig grad steller bruker, og at de strekker seg så langt som mulig for å få til dette.
  • Undersøke muligheten for å flytte bruker til et annet bofellesskap med større andel kvinnelige ansatte.
  • Neste gang kommunen opplever et slikt ønske fra pårørende, kan det være lurt å opplyse fra første møte om at kommunen har både kvinnelige og mannlige pleiere. Informere om at de vil strekke seg langt for å etterkomme deres ønsker, men at tjenesten i enkelte tilfeller kan gis av begge kjønn.
  • Støtte de ansatte på at de gjør en god jobb selv om pårørende ikke ønsker det slik.
  • Løfte saken opp til neste ledernivå. Få støtte til en ny samtale med tolk for ytterligere kartlegging og informasjon. Gi tydelig informasjon om forventninger foresatte kan ha til tjenesten.
  • Lage et utkast til et brev til pårørende som en jurist kan se på.
  • Kartlegge hvilke personer pårørende har tillit til utover helsetjenestene. Bruke en kulturtolk eller en religiøs veileder under samtale for å kartlegge og forstå den underliggende årsaken til pårørendes ønske om at bruker ikke skal bli stelt av mannlige pleiere.
  • Henvise pårørende til Brukerombudet.
  • Innhente erfaring og kunnskap om dette temaet hos for eksempel Senter for migrasjonshelse eller andre kunnskapssentre.
  • Innkalle til møte med alle instanser inkludert tolk.

Etikkrådets vurdering

Etikkrådet var enige om at pårørende ikke bør bestemme hvorvidt en bruker kan stelles av og omgås mannlige pleiere. Ut ifra sakens fakta og informasjon var medlemmene i etikkrådet mer eller mindre enige om at respekt og profesjonalitet måtte veie tungt i denne situasjonen. Respekt for pårørendes ønske, men samtidig viktig at de ansatte har kompetanse og er profesjonelle i møtet med pårørende. Det betyr at ansatte i størst mulig grad skal legge til rette for at bruker i minst mulig grad blir stelt av menn, slik de nå har praktisert over lengre tid. I det norske helsevesen er det ansatt både kvinner og menn. Ansatte har informert pårørende om at de ikke har anledning til å sørge for at det kun er kvinner som steller bruker. Samtidig er det behov for å løfte dette til et høyere ledernivå, hvor ledelsen også står for informasjonsdeling til pårørende. Det anses som viktig å få en klarhet i grunnen til dette ønsket om kun kvinnelige pleiere, og som relevant med dialog mellom partene hvor også en tolk deltar.

Emneord: pårørende, pasientautonomi, religion og kultur, prioritering og ressurser, Kommunikasjon
Publisert 2. mai 2022 14:49 - Sist endret 2. mai 2022 14:49