Bruk av religiøs makt

Hvor mye ”religiøs makt” eller argumentasjon kan sykehuspresten bruke overfor en pasient som har fått en visjon? Dilemmaet er: Har presten overkjørt pasientens tro eller har presten med sin tro hjulpet pasienten til det vedkommende egentlig vil?

Fakta i saken

Prest blir oppringt fra sykehuset. En pasient har fått en indre overbevisning om at han skal bli frisk uten bruk av legemidler. Pasienten har sluttet å ta medisin som han trenger for å leve. Årsaken er at Gud i en visjon har sagt at han ikke trenger det lenger. Konsekvensen er at pasienten har blitt så syk at han ble innlagt på sykehus. Han har derfor nektet å ta i mot medisinsk behandling på sykehuset. Pasienten blir stadig dårligere og dårligere. Behandlende lege mener at prest er den eneste som har autoritet overfor pasienten nå. Pasienten oppfattes ikke som forvirret. Prest var på besøk to dager tidligere, da for å snakke med og ”roe ned”. Legen synes ikke han når inn med sin informasjon om behovet for medisin. Pasienten ville snakke med sykehuspresten og ikke representant for sin egen menighet.

Presten gjorde besøket og hadde en samtale der det etter prestens oppfatning viste seg at pasienten virkelig ønsket å leve. Han ønsket å se sine døtre og barnebarn igjen. Presten brukte «sin» tro og trosautoritet gjennom det å vise til sin presterolle og prestekall. Presten sa at etter vedkommendes oppfatning var legene og legevitenskapen en del av Guds fortsatte skaperakt. Legene var der som Guds hender inn i verden. Det ble en lang samtale om dette. Pasienten bestemmer seg for å begynne med medisin igjen.

Berørte parter

Pasient, døtre, personale, pasientens menighet, prest

Relevante etiske og juridiske føringer

Pasientautonomi – pasienten er samtykkekompetent. Det betyr at han måtte få opprettholde sitt nei til behandling hvis han hadde holdt fast på det. Mens man umiddelbart kanskje kunne tenke at prestens inngripen overstyrte pasientens autonomi, er det gode grunner til å se det helt motsatt: Samtalen med presten førte til at pasienten endret oppfatning, ikke ved makt, men ved at pasienten ble overbevist om en annen tolkning av medisinsk behandlings plass i den religiøse virkelighetstolkningen. Pasientens nye syn på medisinsk behandling kan hevdes å være mer i tråd med hans religiøse oppfatninger. Slik sett har prestens innsats fremmet, og ikke overkjørt, pasientens autonomi.

Mulige handlingsalternativ for presten

  • Man kunne tenke seg at man kontaktet pasientens menighet og be leder der om å komme, men pasienten ønsker ikke den kontakten. Det var tydelig uttrykt at han ønsket å fortsette samtalen med sykehuspresten.
  • Avslå henvendelsen fra legen med henvisning til religionsfrihet. Presten kunne meddelt legen at pasienten jo har lov til å påberope seg visjoner og tro på helbredelse. Pasienten ønsket imidlertid en samtale med presten.
  • Involvere døtrene. Pasienten hadde to døtre som ikke hadde vært på besøk på sykehuset. Sykehus og prest kunne kontakte døtrene for å høre med dem om de hadde hatt samtaler med far om dette. Presten visste allerede fra den forrige samtalen at kommunikasjonen mellom pasient og døtre ikke var den aller beste, men at en av døtrene var på vei hjem til Norge for å besøke ham nå.
  • Snakke med pasienten – Presten hadde etablert et slags tillitsforhold to dager tidligere der Bibel og bønn var en del av samtalen.

Akseptable handlingsalternativ

Presten må ha den samtalen med pasienten som pasienten var åpen for og ønsket. Kan hende nettopp denne samtalen var det pasienten trengte/ønsket som et alibi til å begynne med medisin igjen. Presten må snakke med pasienten for å kartlegge om han vil leve. Om det er en åpning i samtalen der det vil være naturlig å appellere til å ta i bruk medisin så må den muligheten brukes. Prest kan bruke ”sin tro” for å involvere pasientens tro ved å si noe om at leger og medisin også er en del av Guds skaperverk. Det er ekstra viktig at presten lytter for å høre hva pasienten egentlig gir uttrykk for. Presten kan si noe om sin egen tro siden pasienten er tydelig på at han selv er en troende. Samtalen må ikke være overkjørende i sin karakter, den skal være lyttende, hjelpende og frigjørende.

Emneord: religion og kultur
Publisert 12. juni 2015 10:30 - Sist endret 23. nov. 2015 13:27