English version of this page

Hvordan går det over tid med personer som får en psykoselidelse?

Stipendiat Kristin Fjelnseth Wold

Bilde av Kristin Fjelnseth Wold

Kristin Fjelnseth Wold. Foto: Privat.

Mange som får en psykisk lidelse lurer på hvordan det vil gå og hvordan lidelsen vil påvirke livet deres. Dette gjelder også for mennesker som får en psykoselidelse. Psykoselidelser er ofte alvorlige og belastende lidelser som får innvirkning på menneskers liv og fungering [1]. Å bli diagnostisert med en psykoselidelse er likevel ikke en klar indikasjon på et langt og alvorlig sykdomsforløp. Det er stor variasjon i hvordan sykdommen fortoner seg og hvordan utfallet blir for den enkelte. Noen responderer godt på medikamentell behandling eller blir friske nesten helt av seg selv, mens andre har plager over lang tid og responderer ikke like godt på medisinene [2]. Det brede spekteret av mulige utfall av psykoselidelser gjør det vanskelig å få entydige resultater i behandlingsstudier. Videre kompliserer det utviklingen av nye behandlingsmetoder og reduserer mulighetene vi har til å tilpasse behandlingen til den enkelte pasient.

Behandlingsresistens: Når etablerte behandlingsmetoder ikke strekker til

Omtrent en tredjedel av pasienter som får en psykoselidelse, opplever at etablert antipsykotisk behandling ikke er til hjelp. Det er allerede godt kjent at pasienter som ikke responderer på slik behandling, skal få mulighet til å forsøke medikamentet Klozapin [3,4]. For noen gir dette god effekt, men for andre er heller ikke dette tilstrekkelig for å bli bedre. Fordi vi har få behandlingsalternativer, blir noen pasienter utsatt for medikamentell behandling som kan gi både uønskede og alvorlige bivirkninger til tross for liten eller ingen klinisk effekt [5]. Det er foreløpig uklart om pasientgruppen som ikke opplever effekt av tradisjonell behandling, er en egen undergruppe eller om de representerer de alvorligste tilfellene [6]. For å kunne utføre nye og bedre studier, er det viktig å identifisere pasienter som ikke opplever effekt av behandlingen. Hvis ikke, vil man kunne anta at omtrent en tredjedel av deltakerne også i de nye studiene ikke vil respondere på behandlingen man prøver ut, og dette vil føre til redusert påvist effekt i studiene.

Recovery: Hvem blir bedre, og hva kan vi lære av dette?

De siste årene har man funnet at flere med psykoselidelse opplever bedring enn man tidligere har antatt. Det er en gruppe pasienter med førstegangspsykose som ser ut til å komme seg relativt tidlig i sykdomsforløpet eller raskt etter den første psykoseepisoden [7]. Dette er det viktig å forske mer på, fordi det kan medføre reduksjon av stigma og bringe håp for den enkelte pasient. Kunnskap om denne gruppen kan også gi viktig informasjon om hva som kan gi god sykdomsprognose. Dersom vi blir i stand til å identifisere faktorer som kan assosieres med gode utfall, og som også kan endres eller behandles, kan vi kanskje få mulighet til å øke andelen pasienter som blir bedre [8].

Riktig behandling tidlig i forløpet

Det er grunn til å tro at risiko og sårbarhetsfaktorer som er relatert til utviklingen av en psykoselidelse, også vil påvirke behandlingsrespons og langtidsutfall av lidelsene. Det ser også ut til at karakteristika som viser seg tidlig i sykdomsforløpet kan gi indikasjon for hvordan forløp og utfall av sykdommen blir på lang sikt [8]. De tidlige fasene av lidelsen kan gi viktig innsikt fordi symptomer og funksjon på dette tidspunktet vil være mindre påvirket av effekter av behandlingsforsøk og manglende respons på behandling. Foreløpig er det likevel mangel på langtidsstudier som ser på forløp og utfall over lang tid, inkludert studier med fokus på behandlingsresistens og recovery. 

I mitt doktorgradsprosjekt vil vi derfor se om vi kan klare å identifisere gruppene av pasienter som ser ut til å bli raskt bedre og de som ikke ser ut til å respondere på behandling. Vi ønsker å undersøke om disse gruppene har noen spesifikke kliniske egenskaper, forutsetninger, genetiske fellestrekk eller har vært utsatt for særegne risikofaktorer. Videre ønsker vi også å undersøke hvordan det går med disse pasientgruppene over en tiårsperiode. I tillegg vil vi fokusere på barndomstraumer som en spesifikk risikofaktor for behandlingsrespons, langsiktig forløp og utfall av førstegangspsykose.

Vi tenker at det er viktig å identifisere risikofaktorer for mer alvorlige og langvarige sykdomsforløp for å kunne komme til tidlig med rett behandling for den enkelte. Dersom vi kan si noe om hvem som trenger hvilken type behandling tidlig i forløpet, vil vi forhåpentligvis kunne være i bedre stand til å forebygge mer alvorlige forløp og utfall. Videre vil vi kunne bidra til å fordele ressurser i behandlingsapparatet på en god måte, samt muliggjøre bedre tilpasset behandling til hver enkelt pasient.

Referanser

  1. Whiteford et al. (2013). Global burden of disease attributable to mental and substance use disorders: findings from the Global Burden of Disease Study 2010, Lancet, 382(9904):1575-86.
  2. Owen, Sawa & Mortensen (2016). Schizophrenia, Lancet, 388(10039):86-97.
  3. Lally & Gaughran (2019). Treatment resistant schizophrenia - review and a call to action, Ir J Psychol Med, 36(4):279-91.
  4. National Collaborating Centre for Mental Health (Great Britain), National Institute for Health and Care Excellence (Great Britain). Psychosis and schizophrenia in adults: treatment and management. Updated edition 2014. ed.
  5. Howes et al. (2017). Treatment-Resistant Schizophrenia: Treatment Response and Resistance in Psychosis (TRRIP) Working Group Consensus Guidelines on Diagnosis and Terminology, Am J Psychiatry, 174(3):216-29.
  6. Gillespie et al. (2017). Is treatment-resistant schizophrenia categorically distinct from treatment-responsive schizophrenia? a systematic review, BMC Psychiatry, 17(1):12.
  7. Simonsen et al. (2017). Early clinical recovery in first-episode psychosis: Symptomatic remission and its correlates at 1-year follow-up, Psychiatry Res, 254:118-25.
  8. Austin et al. (2013). Predictors of recovery in first episode psychosis: the OPUS cohort at 10 year follow-up, Schizophr Res, 150(1):163-8.

Kontakt

Publisert 25. feb. 2021 12:05 - Sist endret 10. mars 2021 12:41