PhD Student Ingrid Hartveit Svendsen

Selvforstyrrelser i tidlig i utvikling av en psykoselidelse - kan det predikere diagnostisk utvikling?

Ingrid Hartveit Svendsen

Jeg er stipendiat ansatt i Sykehuset Innlandet, Enhet for akuttpsykiatri og psykosebehandling på Reinsvoll, og er tilknyttet NORMENT.

Selvforstyrrelser er ikke-psykotiske forstyrrelser av personens opplevelse av seg selv som et vitalt subjekt, naturlig til stede i verden, og viser seg gjennom blant annet svekket opplevelse av “basic-self” og forstyrret førstepersonperspektiv og tankepersepsjon, spatialisering av opplevelser, uvanlige kroppslige opplevelser, hyperrefleksivitet og eksistensiell reorientering.

Vi vet nå at selvforstyrrelser forekommer både i prodromalfase, ved nyoppdaget og i kroniske faser av schizofreni. Tilstedeværelse av selvforstyrrelser hos Ultra High Risk (spesielt sårbare) pasienter øker sannsynligheten for konvertering til psykose. Forskning støtter teorien om at selvforstyrrelser er kjernesymptomer ved schizofreni.

For syv år siden ble det gjennomført et stort forskningsprosjekt i Hedmark og Oppland. Nittien pasienter som nylig var utredet og diagnostisert med en psykoselidelse, ble inkludert i studien. Pasientene ble undersøkt spesielt med henblikk på selvforstyrrelser med bruk av verktøyet Examination of Anomalous Self-Experience (EASE). Det ble også gjort en grundig klinisk kartlegging, diagnostisering og nevrokognitiv testing. De viktigste funnene fra denne studien viste at det var mer selvforstyrrelser hos pasienter med schizofreni enn hos dem som har bipolar lidelse eller annen psykosespektrum lidelse. Blant pasienter med schizofreni var det en sammenheng mellom høyt nivå av selvforstyrrelser og sosial dysfunksjon. Det ble også påvist en sammenheng mellom selvforstyrrelse og suicidalitet, samt lang varighet av ubehandlet psykose (DUP) og selvforstyrrelser. I forhold til nevrokognitiv fungering ble det påvist en assosiasjon mellom selvforstyrrelse og verbal hukommelse.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål innen dette feltet. Selv om det er betydelig faglig enighet om at selvforstyrrelser er stabile kjernetrekk ved schizofreni, så vet vi ikke om kartlegging av selvforstyrrelser tidlig i forløpet kan forutsi utvikling av sykdom og diagnose. Vi vet heller ikke nok om hvor stabile selvforstyrrelser er over tid. Ved å følge pasienter over tid og kartlegge utviklingen av selvforstyrrelser samtidig som symptomatologi, kognitiv og sosial fungering vurderes, vil det kunne gi verdifulle bidrag for å forstå mer av dette landskapet.

Dette doktorgradsprosjektet er en oppfølgingsstudie hvor alle som var med i den omtalte studien i Hedmark og Oppland blir invitert til å delta. De som deltar vil i stor grad bli testet med det samme testbatteriet som ved baseline. Dette er i tillegg til EASE, blant andre Structured Clinical Interview for DSM Disorders (SCID-I), Structured Clinical Interview for Positive and Negative Syndrome Scale (PANSS), Calgary Depression Scale for Schizophrenia (CDSS), Young Mania Rating Scale (YMRS), samt nevrokognitiv testing. Til forskjell fra baseline vil informantene også bli kartlagt i forhold til Opplevelse av sammenheng (SOC).

Spørsmål som studien ønsker å belyse er i hvilken grad selvforstyrrelser er stabile over tid og hvilke type selvforstyrrelser som er mest stabile. Er det noe sammenheng mellom nivå av selvforstyrrelser tidlig i sykdomsfasen og hvordan sykdommen utvikler seg, og er det noe sammenheng mellom selvforstyrrelser og opplevelse av sammenheng (SOC)?

  • Studien er finansiert av Sykehuset Innlandet, HF og Nettverk for psykoseforskning, HSØ.
Publisert 30. okt. 2015 15:03