Som psykiater har jeg møtt mennesker som i ulik grad har tegn på psykose, og som hele tiden eller bare innimellom strever med å fungere i hverdagen. Denne kliniske erfaringen gjenspeiler at prognosen ved psykoselidelser varierer mye. Dessverre er det fortsatt mange som har et alvorlig forløp med redusert mestring. Å identifisere disse personene tidlig er viktig for å tilby tilpasset og effektiv behandling slik at sykdomsforløpene kan endre seg til det bedre. Mitt bidrag er et forskningsprosjekt hvor jeg blant annet skal se nærmere på om det å ha bestemte symptomer kort tid etter at man har blitt syk, kan si oss noe om hvordan man fungerer ti år senere.
Tidligere forskning viser at de såkalte negative symptomene ved psykoselidelser har mer uheldige konsekvenser for funksjon enn positive symptomer som hallusinasjoner og vrangforestillinger. Negative symptomer er en samlebetegnelse på apati (minsket målrettet atferd grunnet redusert motivasjon), asosialitet (redusert interesse i andre mennesker), redusert gledefølelse, språkfattigdom og reduserte følelsesuttrykk. Av disse synes apati å ha mest gjennomgående negativ påvirkning, og er det jeg skal ha hovedfokus på.
I tillegg til de symptomene jeg har beskrevet ovenfor, vet vi at depresjon ofte forekommer tidlig i sykdomsforløpet. I en klinisk hverdag kan det være vanskelig å skille depresjon og apati fra hverandre fordi tilstandene ligner mye, for eksempel kan begge gi redusert initiativ og aktivitet. Samtidig er behandlingen ulik, og dermed blir sorteringen av symptomer som behandlerne gjør meget viktig.
Jeg har i vår startet med å intervjue personer som hadde sin første psykoseepisode for 10 år siden. I intervjuene bruker vi bl.a. tester som tidligere har vist å kunne skille depresjon og negative symptomer fra hverandre. Jeg skal begynne med å se på forekomst og endring av apati og depresjon de første ti årene etter debut av en psykose. Varierer disse symptomene eller er de stabile over tid? Videre vil jeg prøve å finne ut om depresjon og apati ofte opptrer samtidig hos de samme personene, og om det spiller noen rolle for hverdagsfungeringen om symptomene er stabile eller svinger. Og kan nivået av apati eller depresjon (eller begge to) ved starttidspunktet si oss noe om hvordan det går med pasientene etter ti år?
Senere i studien vil jeg se på sammenhengen mellom genetisk sårbarhet for schizofreni og forekomsten av apati og depresjon, men det er en ganske annen historie som jeg må komme tilbake til!