Når immunsystemet feiler

Immunsystemet er kroppens viktigste forsvar mot sykdommer. Men når det feiler kan det bli en skummel fiende.

tegnet figur av immuncelle med våpen (pistol og antistoffer) som angriper en uskyldig celle

Hissig immuncelle angriper uskyldig sivilist. Illustrasjon: Elin Lunde

Immunsystemet, som var tema i et tidligere blogginnlegg, er nøye balansert, tilpasset og regulert. Stort sett går dette veldig bra, men ikke alltid.

Immunsystemet dreper bakterier, virus og ubudne gjester, og er på den måten helt livsviktig. Hvis det derimot mangler våpen eller retter dem feil vei, får vi problemer.

Et immunforsvar som mangler viktige komponenter vil naturlig nok ikke fungere optimalt. I tillegg kommer problemene som oppstår når reguleringen feiler, og vi får immunreaksjoner vi ikke skulle hatt.

Og som om ikke det var nok kan immunsystemet stikke kjepper i hjulene for moderne medisin. Som for eksempel når vi transplanterer organer fra en person til en annen, og ønsker at immunsystemet ikke skal gjøre jobben sin. Noen fremmede bør faktisk få være i fred.

Immundefekter

Hos noen mangler immunsystemet celler eller proteiner som trengs for å reise en normal og god immunrespons. Disse personene får gjerne gjentagende og langvarige infeksjoner som kan være svært invalidiserende og til og med dødelige.

Noen immundefekter er medfødte, andre utvikles senere i livet. Et velkjent eksempel på sistnevnte er AIDS. Hvis HIV-viruset ikke holdes i sjakk vil det ta livet av hjelper-T-cellene, som spiller en helt sentral rolle. Immunforsvaret mister da evnen til å forsvare kroppen, og man utvikler AIDS.

Mange immundefekter, enten de er medfødte eller ervervede, er dessverre ikke forenlig med liv.

Autoimmune sykdommer

Immunsystemet skal ta seg av trusler og invasjoner, og la kroppens egne celler være i fred. Men av og til bommer det. Da kan det gå til angrep på kroppens eget vev, og man utvikler autoimmun sykdom (figur 1).

Figur 1. Øverst: Celler som gjenkjenner patogen aktiveres og deler seg.
Midten: Celler som ikke gjenkjenner noe aktiveres ikke.
Nederst: Autoimmune celler som gjenkjenner eget vev aktiveres og deler seg.
Illustrasjon: Elin Lunde.

Autoimmune sykdommer er vanlige, og antallet forskjellige autoimmune sykdommer vi kjenner nærmer seg hundre. Og det er ingen grunn til å tro at vi har oppdaget alle.

Noen autoimmune sykdommer dukker gjerne opp tidlig i livet, som for eksempel diabetes type I. Andre utvikler seg senere, som for eksempel leddgikt.

For å forstå autoimmune sykdommer kan det være nyttig å huske et viktig prinsipp fra et tidligere innlegg på medisinbloggen: Når man får en infeksjon, er det bare en bitte liten brøkdel av B- og T-cellene som reagerer. Det er for eksempel bare en liten, liten andel som vil gjenkjenne influensavirus. På samme måte er det bare en liten, liten andel som bommer og angriper kroppens eget vev.

Selvsagt er det veldig bra at bare en liten andel celler angriper egen kropp. Men skal vi behandle sykdommene, er dette en utfordring. Å stoppe bare en liten andel av en gitt celletype er svært vanskelig. Og vi kan ikke ta alle, for de friske og veloppdragne cellene må vi beholde. De skal beskytte oss mot fremtidige infeksjoner.

Kjente eksempler på autoimmune sykdommer er:

  • Leddgikt. Immunforsvaret angriper leddhinnene i leddene. Over tid vil brusk og knoker bli brutt ned.
  • Diabetes type I. Immunsystemet angriper og ødelegger cellene som produserer insulin. Da mister vi evnen til å regulere blodsukkeret.
  • Multippel sklerose (MS). Celler fra immunforsvaret klarer å krysse barrieren fra blod til hjerne. Der ødelegger de myelinet, som er livsviktig isolasjon rundt nervetrådene.
  • Lupus (Systemisk lupus erythematosus, SLE). Immunsystemet forårsaker betennelser i kroppens bindevev. Denne autoimmune sykdommen er ikke begrenset til ett eller noen få organer.
  • Cøliaki. Immunsystemet angriper både et enzym som bearbeider gluten og i tillegg det modifiserte glutenet i tarmen. Angrepet ødelegger tarmvevet.
  • Psoriasis. Immunsystemet angriper hudceller, og huden reagerer med overdreven produksjon av nye hudceller.

Astma og allergi

Allergier er også sykdommer der immunsystemet angriper noe som egentlig er helt ufarlig. I motsetning til autoimmune sykdommer, der det angriper kroppens eget vev, innebærer allergiske responser et angrep på noe ufarlig som kommer utenfra.

Ting som kan utløse allergiske responser kalles allergener. Vanlige allergener er enkelte matvarer, pollensorter, støv med mer.

Figur 2. Øverst: første eksponering for allergen. Aktivering av B celler som gjenkjenner allergenet og produksjon av antistoffet IgE.
Nederst: senere eksponeringer for allergen. IgE har festet seg på mastceller. IgE gjenkjenner allergen og dette trigger histaminutskillelse.
Illustrasjon: Elin Lunde.

At immunsystemet angriper slike allergener burde jo i teorien kunne foregå i det stille, uten at vi merket det. Men, nei. Det plagsomme her er den typen immunreaksjonen allergenene utløser. Den innebærer blant annet utskillelse av store mengder histamin (figur 2). Over tid kan disse responsene gi vevsskade. Kroppens egne celler ødelegges som sivile tap på slagmarken.

Astma er en sykdom som kan ha mye til felles med allergier. Under et astmaanfall reagerer immunsystemet på partikler vi puster inn, og den lokale reaksjonen i luftveiene kan gi alvorlig pustebesvær. Over tid kan luftveiene få varige skader.

I likhet med autoimmune sykdommer er altså allergier og astma situasjoner der vi kunne ønske at immunsystemet bare rett og slett satt stille på stolen.

Transplantater

Eksemplene over er sykdommer som har rammet mennesker i tusenvis av år. Men også moderne medisinsk behandling kan møte utfordringer når immunsystemet er på jobb.

Figur 3. Øverst: Normalsituasjonen. Celler som ikke gjenkjenner kroppens eget vev aktiveres ikke.
Midten: Celler som gjenkjenner fremmed/transplantert vev aktiveres og deler seg.
Nederst: Medisiner kan hindre at cellene som gjenkjenner transplantatet aktiveres.
Illustrasjon: Elin Lunde.

Transplantasjon av celler, vev og organer fra et menneske til et annet har reddet mange liv. En av de store utfordringene er at mottakerens immunsystem oppdager alt som ikke er prikk likt egen kropp. Og det nye organet ikke er en del av kroppen slik immunsystemet kjenner den. Da går immunsystemet til angrep, og organet kan bli forkastet (figur 3).

En mer ukjent risiko er at transplantatet kan inneholde immunceller som angriper verten. Dette er vanligst ved stamcelletransplantasjon, og vi får det som kalles transplantat-mot-pasient-reaksjon.

Vi reduserer disse problemene ved å lete opp donorer som er likest mulig mottakeren, men personer som går rundt med et transplantert organ i kroppen må likevel ta medisiner som hemmer immunsystemet.  En av de vanligste er cyklosporin, som opprinnelig ble oppdaget i en soppart funnet på Hardangervidda.

Gyllen middelvei

Vi er nå midt i en sesong med influensa og forkjølelse på alle bauger og kanter. Da er det fristende å løpe til helsekosthyllene for å finne noe som kan styrke immunforsvaret. Men bør det egentlig styrkes? Med tanke på alt som kan gå galt, er det ikke like greit med litt balanse?

Det er bare å innrømme at den balansen er noe immunsystemet kan bedre enn oss. Hvis vi vil hjelpe oss selv er det dessverre ingen rask løsning. I stedet må vi tilbake til det samme gamle rådet: sunt kosthold og sunn livsstil. Kjedelig, men sant.

Og mens vi finner en balanse mellom gamle råd og løsere snipp får forkjølelsene bare herje. Immunsystemet vinner til slutt.

Les mer

For deg som ønsker et bitte lite grunnkurs immunologi: Immunologi for dummies

 

Av Elin Lunde
Publisert 6. des. 2018 09:19 - Sist endret 6. des. 2018 09:19
Lege undersøker et barns tunge

Medisinbloggen

En fagblogg fra Det medisinske fakultet, UiO.

Har du tips til temaer på bloggen? Send e-post til sosiale-medier@medisin.uio.no