Stilling: Professor.
Arbeidssted: Institutt for medisinske basalfag.
Forslagsstillere: Torgeir Bruun Wyller og Marianne Thoresen.
Stikkord for valgprogram
- Styrke akademisk frihet og vilkårene for god forskning og undervisning.
- Mer åpenhet og innflytelse fra grunnplanet: Bottom-up og desentralisering.
- Ledelsen må lytte til, støtte, avlaste og hjelpe de ansatte og studentene, beskytte deres tid og gi dem arbeidsro.
- Universitetsbyråkratiet bør aktivt slankes. Krav til rapportering, detaljbudsjettering, produksjon av planer, utredninger osv. bør minimaliseres.
Program
Hvorfor jeg stiller til valg
Jeg stiller til valg for å bidra til å bedre vilkårene for forskning og undervisning. På Institutt for medisinske basalfag (IMB) har vi de siste årene dessverre opplevd en negativ utvikling, der stadig mer ensidig top-down-styring går sterkt ut over forskning, undervisning, arbeidsmiljø og effektivitet.
Det er nedgang i vitenskapelig produksjon og ekstern forskningsstøtte, som også bekymrer fakultetsledelsen. Dessverre har instituttleder og fakultetet i år valgt å tvinge igjennom en reform ved IMB, blant annet sammenslåing av tre store avdelinger, i strid med de ansattes klart uttalte oppfatning og ønske. Vi tror det er uklokt og gjør vondt verre at ledelsen trosser de ansattes syn på denne måten.
Mine kolleger og jeg er alvorlig bekymret. Vi opplever at mye tid, krefter, ressurser og talent går tapt fordi ledelsen lytter for lite til de ansatte som kjenner problemene og mulighetene best.
Selv om forholdene innen fakultetet og UiO varierer, hører vi om lignende utviklingstrekk også andre steder. Mange av oss frykter at slike trender på lengre sikt vil true den akademiske frihet og universitetets egenart og fremtid.
Vi ansatte kan ikke se passivt på denne utviklingen. Vi er nødt til selv å ta «vår tørn» i styrer og utvalg, selv om vi nødig vil ofre noe av vår dyrebare forskningstid.
I løpet av 35 års arbeid ved fakultetet, har jeg gradvis fått mer innsikt i forholdene og føler et økende ansvar for å bidra til å snu utviklingen i positiv retning. Det er nesten som en «verneplikt»: Nødvendig for å forsvare sentrale verdier som vi alle er avhengige av, og særlig viktig for å sikre gode fremtidige forhold for yngre kolleger.
Disse bekymringene betyr selvsagt ikke at jeg ikke er opptatt av de store positive mulighetene ved IMB og fakultetet. Tvert imot, det er jo nettopp for å kunne realisere dette store potensialet at vi snarest mulig bør rydde opp i de helt unødvendige stengslene som hindrer fremgang.
Det er store, uutnyttede muligheter som i dag går tapt på grunn av helt unødvendig sløsing med verdifull tid, krefter og ressurser. Etter mitt syn kan produksjonen i form av god forskning og undervisning her ved IMB sannsynligvis nokså lett mer enn dobles ved bedre organisering. Jeg håper på og gleder meg til en positiv utvikling ved fakultetet.
Hvem vil jeg representere?
Som professor ved IMB, stiller jeg som kandidat for de fast vitenskapelig ansatte ved fakultetet. Samtidig er jeg overbevist om at alle ved fakultetet vil ha nytte av å få mer demokratisk og lydhør ledelse. Alle yrkesgrupper og studenter ved IMB, KLINMED og HELSAM har sterke felles interesser, som jeg vil bidra til å fremme.
Jeg ser derfor frem til et konstruktivt og fruktbart samarbeid med de andre representantene i Fakultetsstyret dersom jeg blir valgt.
Å lytte til råd og synspunkter, en "rådgivergruppe"
Det er viktig at alle ledere og medlemmer av styrer og utvalg aktivt oppsøker og lytter til råd og synspunkter, særlig fra dem som sakene angår og som har førstehånds kjennskap til forholdene. Det meste av kompetansen finnes som kjent på «grunnplanet».
Jeg har gode kontakter i mange miljøer, og bruker mye tid på å lytte til råd og synspunkter fra alle. Jeg vil særlig trenge informasjon og råd fra KLINMED og HELSAM, og har derfor en uformell gruppe av gode kontakter som er villige til å gi råd og tilbakemelding (vi har alle behov for råd og korreksjon), bl.a.. professorene Torgeir Bruun Wyller, Henrik Huitfeldt, Finn Olav Levy, Finn P. Reinholt og Ola Didrik Saugstad (alle OUS, KLINMED), prof. Reidun Førde, prof. Jan Helge Solbakk (HELSAM), foruten Forskningsombudet, prof. emerit. Peter Kierulf, og mange på IMB (her nevnes bare dem som jeg hittil har rukket å spørre om de vil ha sitt navn nevnt.)
Jeg snakker også mye med bl.a. Marianne Thoresen, Niels Chr. Danbolt, Maja Elstad, Joel Glover, Erlend Nagelhus, Torkel Hafting, Erik Dissen, Svend Davanger, Paul Heggelund, Ivar Walaas, og også folk fra andre fakulteter som MatNat (bl.a. Kristian Gundersen, Olav Sand, Marianne Fyhn) og HF (filosofi).
Jeg setter stor pris på råd også fra emeriti som representerer stor kunnskap og erfaring. Og naturligvis fra de mange studenter og stipendiater som jeg omgås daglig; men de som er uten fast ansettelse er mer sårbare og bør slippe å bli navngitt.
Valgløfter, festtaler, liv og lære
Det er dessverre et stort demokratisk problem at ledere og representanter ofte ikke følger i praksis det de sier i sine valgløfter og festtaler. Eller de uttaler seg uklart, tvetydig og forvirrende. Dette kan forlede velgerne, slik at vi ikke får de ledere vi trenger.
F.eks., vår instituttleder bedyret før han ble valgt at han ville lytte til og ta hensyn til de ansattes syn, men gjorde det motsatte da han fikk makt.
Å uttale kritikk i generelle vendinger er relativt ufarlig, og ledere og representanter gjør selv ofte dette for å vinne støtte. Mange kolleger gir uttrykk for sterkt kritiske generelle synspunkter om ledelse etc., men gir i praksis ofte etter i konkrete saker, i forsøk på å blidgjøre lederne eller av andre i og for seg forståelige grunner.
Det kan være ubehagelig og kostbart å stå i mot ledere som har makt og mange virkemidler. Desto viktigere er det at vi velger folk som våger å følge opp ord med handling. Jeg lover å gjøre mitt beste og stå ved mine løfter. (At man av og til kan få tidsnød, finnes det dessverre ingen garanti mot, men det er noe annet.)
Alle de tre kandidatene fra IMB er i stor grad motivert av de alvorlige problemene her de siste årene, og vi er enige om mye. Men vi har litt ulike holdninger til hvor tydelig dette bør sies offentlig og hvordan man kan vinne frem.
Jeg får ofte råd om at man må vise «politisk kløkt», prøve å «gå under radaren» osv. Men demokrati forutsetter at velgerne får vite hva kandidatene faktisk mener. Og etter mitt syn har erfaringene fra IMB vist at man ikke vinner frem ved at representantene prøver å late som om de er mer enige med ledelsen enn man faktisk er.
Det er viktig at vi tør å stå for våre standpunkter og fellesskapets interesser.
Ytringstrygghet og åpen kommunikasjon fremmer forskning, trivsel og effektivitet
Ytringsfrihet er sentralt i vårt demokrati, og særlig viktig innen akademia. God forskning og all sannhetssøken forutsetter kritisk tenkning og åpen, uredd, kritisk meningsbrytning under trygge forhold. Et godt arbeidsfellesskap med delaktighet, engasjement og trivsel er også avhengig av dette.
Dessverre trues disse sentrale verdiene og tradisjonene nå av økende ytringsfrykt, selvsensur og apati. Mange opplever at det uansett ikke nytter å prøve å rette opp feil og mangler; de gir opp og slutter å engasjere seg.
Forskningsombud Peter Kierulf har lansert et godt begrep, «ytringstrygghet». Dette vil jeg gjøre mitt beste for å forsvare. (Også Akademisk forum, som jeg leder, er engasjert i dette.)
Åpen, ærlig, kritisk, uredd tilbakemelding til ledelsen er en viktig ressurs for enhver organisasjon, og bør derfor oppmuntres, ikke understykkes. Dette er den viktigste metoden for å rette opp feil og mangler, få frem gode ideer og utvikle organisasjonen. (Ledere kan ikke klare dette alene.)
Når ærlig tilbakemelding motarbeides og svikter, slik vi har sett på IMB under nåværende ledelsen, går det stadig dårligere på mange områder, vitenskapelig produksjon og ekstern støtte avtar etc.
I boken «Omgitt av løgnere» skriver den kjente eksperten på ledelse, Arne Selvik: «Ledere som ikke får korrektiver, svikter før eller siden. Bedrifter som ikke får direkte og ærlige tilbakemeldinger fra omgivelsene, går nedenom og hjem. Alle er avhengig av å få vite sannheten.»
Kort sagt: Alt blir dårligere dersom ærlige, kritiske ytringer «nedenfra» undertrykkes: Forskning, undervisning, produksjon, organisering, ledelse, administrasjon, effektivitet, orden, trivsel, helse.
Et beslektet spørsmål er dette: Hvor direkte bør man uttale seg i offentlig sammenheng? Man bør selvsagt alltid opptre saklig. Om jeg blir innvalgt, vil jeg føle et stort ansvar for å representere velgerne på en god måte. Likevel har man ingen garanti mot at selv saklige, velbegrunnede synspunkter kan provosere enkelte ledere, men som velgernes representant må man våge å fremme deres syn uten å la seg intimidere.
Universitetsbyråkratiet bør aktivt slankes.
Dette er et sentralt punkt som det er bred enighet om. Krav til rapportering, detaljbudsjettering, produksjon av planer, utredninger osv. bør minimaliseres. Den administrative byrden bør begrenses og reduseres.
Jeg er helt enig i det kollega Niels Chr. Danbolt skriver: «Det skapes en organisasjon som blir stadig mer komplisert, mindre effektiv og mer kostbar. Ironisk nok kamufleres ineffektiviteten av de ansattes ekstreme innsatsvilje. Men folk blir slitne.»
Målet å slanke byråkratiet er naturligvis ikke i strid med de administrativt ansattes interesser. Tvert om, dette er i hele fellesskapets interesse. God administrasjon er viktig, og mange der gjør en fremragende, verdifull innsats, ofte under vanskelige forhold (jeg kan nevne mange).
Ingen har langsiktig interesse av unødig byråkratisering, ineffektivitet og andre forhold som skaper misnøye og skader organisasjonen. Metoden for å rette på dette er igjen å oppmuntre til ærlige, konstruktive tilbakemeldinger fra dem som kjenner hvor skoen trykker.
Bakgrunn
- Cand. med. UiO 1978 (og emner i matematikk, logikk, kjemi, filosofi 1970-1976). Studentstipendiat i Per Andersens gruppe (nevrofysiologi).
- 1978-79 Turnustjeneste ved Molde sjukehus og Misund distrikt, Møre og Romsdal.
- 1980-1981 Garnisonslege ved 6.divisjon, Harstad. Assistentlege på Harstad sjukehus (Øre-nese-hals-avdelingen)
- Dr. med. Oslo 1989 (Per Andersens gruppe).
- Postdoc. ved State University of New York (Fulbright og Fogarty fellowships) og UiO (NFR).
- Studie-/forskningsopphold ved bl.a. Max Planck-instituttene i Göttingen, Heidelberg og Frankfurt.
- Professor i fysiologi (nevrofysiologi) ved IMB, UiO fra 1996.
- Ledet EU-prosjekt 1996-2000 (ranked no. 1 out of all 222 applications in neuroscience)
- Deltaker i 3 andre EU- og Human Frontier-prosjekter.
- Gruppeleder i Centre for Molecular Biology and Neuroscience (et senter for fremragende forskning) 2002-2012.
- Gruppeleder i Nordic Centre of Excellence (Neurodegeneration) 2004-2007.
- Ledet STORFORSK-NFR prosjekt 2005-2009 (JF Storm, EI Moser, S Krauss, NC Danbolt, J Bjålie).
- Ledet den norske noden av International Neuroinformatics Coordination Facility (INCF) 2006-2011.
- Medlem av Scientific Advisory Board for The Neuroscience Center, Helsinki, Finland
- Leder forskningsgruppen “Hjernens signaler”, IMB
- Innførte i 2006 forelesninger om bevissthet og bevissthetsforstyrrelser for medisinertudenter.
- Tok initiativet til et tverrfakultært masterkurs i nevrobiologi ved UiO (MBV9340 - Advanced neurobiology).
- Leder Medisinsk fakultets SERTA (Scientific Excellence Research Thematic Area) «The changing brain» 2013-2017 (med Ola D. Saugstad, Joel Glover, Farrukh Chaudhry, Svend Davanger, Kristian Gundersen, Marianne Fyhn, Göran Nillson)
- Styremedlem i Norwegian Neuroscience Society (NNS) og deltaker i NORBRAIN.
- Stiftet og leder det tverrvitenskapelige Forum for bevissthetsforskning (2013 -)
- Aktiv i formidling, bl.a. Forskningsdagene/Forskningstorget (hvert år), og i serien “Menneskekroppen og sykdom” 2008-2011, radio, TV, mm.
- Leder i Akademisk forum, UiO fra 2014 (medlem av styret 2012-2014).
- Foreslo i 2013 å opprette et forskerombud ved UiO, og foreslo Kristian Gundersen innvalgt til Universitetsstyret for å fremme forslag om forskerombud (forslaget ble fremmet høsten 2014).
- Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.