Det medisinske fakultets historie

Det medisinske fakultet var et av de første fakultetene som ble opprettet da Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania ble grunnlagt i 1811. Fakultetets fremste oppgave var å utdanne leger som kunne være med på å bygge opp et nytt nasjonalt helsevesen.

To studenter studerer et kranium

Kraniets oppbygning er innviklet og vanskelig å lære. Foto. Elin Olaug Rosvold, medisinstudent i 1989

Mangel på leger

Da undervisningen startet i 1814 var det bare ca. 100 leger i Norge. Fakultetet tok opp tre studenter, og det var tre professorer. Rundt 1900 var tallet på leger i Norge kommet opp i ca. 1200. Fram til Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946, var Oslo det eneste sted i landet det ble utdannet leger.

Tidlig forskningsaktivitet

Forskning ved fakultetet kom for alvor i gang fra ca. 1870. Da var emner som ernæring og hygiene mest aktuelle. Etter hvert utviklet det seg et bredt spekter av forskningstemaer. På denne tiden var infeksjoner fortsatt et dominerende helseproblem, og derfor var mikrobiologien sentral i fakultetets forskning.

Innenfor basalfagene var blant annet fysisk antropologi et kjerneområde i mellomkrigstiden, mens nevroanatomi senere utviklet seg til et stort forskningsmiljø på høyt internasjonalt nivå. Fra 1950-årene vokste også generell fysiologi og biokjemi til å bli store fag innen forskning.

Undervisningssykehus

Fakultetet hadde fra et tidlig tidspunkt tett kontakt med sykehusene i Oslo. Rikshospitalet ble opprettet som undervisningssykehus i Akersgata i 1826. Klinisk forskning startet etter at Rikshospitalet flyttet til Pilestredet i 1883. Etter 2. verdenskrig skjøt forskningen fart, og blant annet laboratoriemedisin utviklet seg og nådde et internasjonalt nivå raskt.

Den dag i dag foregår den kliniske virksomheten ved fakultetet i meget nært samarbeid med universitetssykehusene og deres laboratorier, blant annet Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus. Forskningen er innvevd i sykehusarbeidet. I tillegg til at fakultetet har egne lærerkrefter ved sykehusene, har ofte sykehusansatte bistilling som f.eks. professor II.

Organisering av fakultetet

Fra begynnelsen av 1900-tallet ble Det medisinske fakultet splittet mer og mer opp i enheter som fungerte som sentre for hvert sitt fag. I 1989, da fakultetet feiret 175-års-jubileum, besto det av hele 106 enheter. Oppsplittingen gjenspeilet medisinens utvikling, men hadde også uheldige konsekvenser. Den var til hinder for oversikt og tverrfaglig samarbeid samtidig som det var administrativt tungvint med så mange enheter. I 1990 ble fakultetet derfor organisert i seks instituttgrupper.

I 2010 er dette ytterligere forenklet, slik at fakultetet nå er organisert i tre store institutter med underavdelinger.

Prekliniske bygninger

I begynnelsen var fakultetets prekliniske enheter lokalisert rundt i byen. Undervisningen i anatomi, for eksempel, foregikk i det som fortsatt heter Anatomigaarden på Christiania Torv. I 1852 ble universitetsbygningene i Karl Johans gate 47 tatt i bruk. Anatomene holdt her til i midtbygningenpå Universitetsplassen og hadde Auditorium 13 med sine runde benkerader og vonde seter som viktigste undervisningsarena. Fysiologer og biokjemikere var plassert i vestbygningen mot Frederiks gate.

Helt fram til 1978 foregikk preklinikken i Oslo sentrum. Da ble første del av Preklinisk bygg ved daværende Gaustad gård innviet. Her ble etter hvert ble all preklinikk samlet. I 2000 åpnet det nye Rikshospitalet som ble nærmeste nabo og integrerte samarbeidspartner.

Studieplanfokus på teori eller praksis?

Fakultetets studieplan i 1814 hadde planen ved Det kongelige kirurgiske akademi i København som forbilde. Den la opp til å formidle blandingen av teoretisk lærdom og praktiske ferdigheter som legeyrket fordret. Dette punktet var gjenstand for mye uenighet som i dag fortsatt kan merkes etter nesten 200 år. Hvor skulle hovedvekten ligge, på teori eller praksis? Studium eller yrkesskole? Ettersom legestandens, helsevesenets og etter hvert studentenes egne ønsker fikk atskillig innflytelse var ikke fakultetet ikke alene om å finne balansen på dette området.

Legestudiet hadde fra begynnelsen av en tradisjonell akademisk utforming med forelesninger, kurs og en rekke eksamener. Frafallet var stort. Dette var uheldig for studentene det gjaldt fordi et påbegynt medisinstudium hadde begrenset anvendelighet i andre sammenhenger. Samtidig var studiekapasiteten for obligatoriske kurs og klinisk tjeneste liten. Dette medførte at studentene som besto første avdeling ofte fikk lang ventetid før de kunne fortsette studiet. I 1940 ble det derfor innført begrenset opptak med strenge opptakskrav. Dette sikret god studiegjennomgang med unntaksvis stryk. Slik har systemet vært siden.

Organisering av undervisningen

I starten var medisinstudiet organisert i tre avdelinger. Eksamen i første avdeling omfattet basalfag og kunne avlegges når examen philosophicum og eksamen i latin var bestått. Sistnevnte fag ble senere erstattet med medisinsk nomenklaturlære. Annen og tredje avdeling inneholdt kliniske fag som det ble undervist i på sykehusene.

Studentene fikk stort sett ikke kontakt med pasienter i allmennpraksis før allmennmedisin ble universitetsfag i 1968. Fra 1954 la turnustjenesten det beste grunnlaget for praktisk erfaring med selvstendig legearbeid før man kunne søke om autorisasjon.

Studieplanen ble modernisert fra tid til annen. Med den store studiereformen ”Oslo -96” ble fagene integrerte helt fra begynnelsen av studiene. På denne måten erverver studentene en tverrfaglig tilnærmingsmåte til medisinske temaer. I løpet av studietiden går man så dypere og dypere inn i stoffet. Mye av studiet er basert på gruppearbeid, også fordi man skal bli vant til det samarbeidet som helsearbeid i praksis består av.

Bredt studietilbud

I dag underviser lærere ved fakultetet andre studentgrupper som for eksempel studenter innenfor fysioterapiutdanningen og studenter ved Idrettshøgskolen. I ”Oslo -96” samarbeider fakultet med Det odontologiske fakultet og med utdanningen av ernæringsfysiologer, slik at disse studentgruppene er sammen med medisinerne de første semestrene. Imidlertid er sykepleievitenskap, helsefag, helseadministrasjon, helseøkonomi, internasjonal helse m.v. også kommet inn med undervisning fram til masternivå, slik at legestudentene nå langt fra er enerådende ved fakultetet.

Forskerutdanningen har også fått et meget stort omfang. Mange av kandidatene som framstiller seg for ph.d.-prøven ved fakultetet, har annen fagbakgrunn enn medisin. 

Av Øivind Larsen, Brita Scheel Rey
Publisert 11. feb. 2011 10:25 - Sist endret 14. mars 2019 15:17