Senter for pandemi og en-helseforskning (P1H) har som mål å gjennomføre en serie intervjuer, “P1H Coffee Break”, med forskere for å øke forståelsen og synligheten knyttet til feltet, pandemi og en-helse.
Hva motiverte deg til å forske på dette temaet?
Jeg har i lang tid vært interessert i postinfeksiøs utmattelse og alle typer langsiktige ettervirkninger av infeksjoner. Jeg har også vært interessert i kronisk utmattelsessyndrom eller myalgisk encefalomyelitt (CFS/ME), som er en slags kontroversiell enhet, men ofte utløst av infeksjoner. Jeg har vært i dette området av postinfektive langtidsvirkninger i nesten to tiår, og siden jeg er utdannet barnelege, er jeg spesielt interessert i dette hos ungdom.
Da COVID-pandemien oppstod, var det åpenbart at COVID hadde denne typen langsiktige problemer. Dette var noe både jeg og forskningsmiljøet jeg tilhører følte var noe vi hadde ganske mye ekspertise om. Vi hadde for eksempel sett dette tidligere etter Epstein-Barr-infeksjon, som er vanlig mononukleose også kalt kyssesyken, og etter noen tropiske sykdommer som denguefeber og Ebola. Du ser det også etter Q-feber, som er en zoonose.
Mange infeksjoner har dette til felles, at personer får kroniske problemer lenge etter den første infeksiøse hendelsen. COVID-19 så ut til å ha akkurat det samme fenomenet. Det var dette som var motivasjonen til at vi satte opp denne COVID-studien, og i utgangspunktet brukte vi designet som vi hadde allerede brukt flere ganger tidligere med andre infeksjonssykdommer.
Hva er målet med forskningen?
Målet med forskningen er å forstå patofysiologien, mekanismen til disse langtidseffektene av COVID-19, som etter min mening er komplekse. Hvis jeg skulle sette det på ett begrep, ville jeg sagt at det er biopsykososialt. Dette har åpenbart psykologiske, sosiale, og til og med kulturelle effekter som tillegg til de biologiske effektene.
I forskningsprosjektet er vi generelt interessert i for eksempel hvordan mentale prosesser påvirker prosesser i andre deler av kroppen. For eksempel, hjerne-immun-aksen som er toveis. Det du bearbeider i hjernen vil påvirke immunitet, men også immunitet vil påvirke hjernen. Dette mener jeg er et slags nøkkelfenomen å forstå.
Hvorfor er dette temaet viktig?
Det er viktig av mange grunner, men jeg vil si at hovedgrunnen er at dette er et problem som påvirker en stor del av de med akutte infeksjoner eller visse akutte infeksjoner. I denne COVID-studien med ungdommer fant vi at omtrent 47 prosent hadde langtidseffekter, og en ganske høy prosentandel av disse vil oppfylle kriteriene for kronisk utmattelsessyndrom, som er en invalidiserende situasjon. Dette er ganske likt det vi har sett etter andre infeksjoner. Som for eksempel ved kyssesyken, der man seks måneder etter infeksjonen sitter igjen med 10 til 15 prosent med en kronisk tilstand og funksjonsnedsettelse.
Den gode nyheten er at flertallet, spesielt i den yngre aldersgruppen, vil komme seg spontant. Dette kan uansett ta lang tid, og i ungdomsmedisin er dette en av de viktigste årsakene til funksjonsnedsettelse hos ungdom. Så, det har stor innvirkning på funksjonsevnen til folk. Det er nødvendig å forstå detaljene i patofysiologien for behandling, for profylakse og forebygging. Første skritt er derfor å forstå hva som foregår. Neste steg er å gjøre kliniske studier for å forsøke å behandle dette fenomenet. Dette er noe min forskningsgruppe gjør som en del av forskningen.
Hvordan er studier om pandemier eller en-helse relatert til ditt forskningsfelt?
Jeg tror disse senfølgene er viktige i pandemiforskning. Long COVID har vist at vi trenger å være interessert i den akutte situasjonen som er viktig med alle mottiltakene og nedstengingene. Samtidig er det viktig å være interessert i de kroniske ettervirkningene etterpå. Det vi nå ser er etterhvert en slags long COVID pandemi i kjølvannet av den akutte pandemien, som selvfølgelig også er en del av det større bildet. Så, jeg mener det er relevant for en-helse initiativet å være interessert i disse langtidseffektene også. Med dette mener jeg at vi i tillegg til å være interessert i de biologiske mekanismene knyttet til infeksjonen og til immunitet, bør vi også være interessert i for eksempel de mentale, psykologiske og sosiale fenomenene som oppstår samtidig.
I studien som vi publiserte fant vi, at i gruppen som ikke hadde COVID var det også et stort antall mennesker med kronisk utmattelse og andre kroniske problemer. Det mener vi delvis skyldtes den mer generelle pandemieffekten på samfunnet. Angsten knyttet til situasjonen, nedstengingene, og den sosiale isolasjonen folk opplevde. Alt dette har også konsekvenser for symptomer. Dette er altså svært komplekst og svært interessant også fra et samfunnsperspektiv.
Hvordan vil du beskrive din forskning med tre ord?
Med tre ord er det tverrfaglig, det er delvis observasjonelt og delvis kliniske studier, så det er forankret i den kliniske verden. Jeg håper det er av høy kvalitet, og at det er noe som vil bidra til forståelsen av dette fenomenet.
Hvordan er graden av Long COVIDs effekt på utmattelse forskjellig fra yngre barn, ungdommer og voksne?
Akutt COVID er mer alvorlig i høyere aldersgrupper. Vi kan anta at de som er i de eldre aldersgruppene vil for eksempel få mer permanent organskade. Noen av dem vil få hjertesvikt og noen vil kanskje få hjerneslag, som begge var komplikasjoner til de akutte situasjonene. I tillegg var noen av dem på intensivavdelinger som også førte til komplikasjoner.
Da vi valgte å studere ungdommer og unge voksne, var det også fordi vi ikke ønsket å studere disse svært alvorlige tilfellene. I disse tilfellene sitter du sannsynligvis igjen med veldig forskjellige typer langtidseffekter der noen av dem er relatert til organskade. I denne unge aldersgruppen som vi studerte, var det ingen som var innlagt på sykehus i den akutte fasen. Likevel ser vi en utvikling av disse ettervirkningene. Dette er den ene viktige forskjellen.
En annen viktig forskjell er at vi vet at jo yngre alderen er, desto bedre er prognosen. I tillegg til at vi mener dette har mye å gjøre med hvordan hjernen fungerer. Det er relatert til det vi kaller prediktiv hjerneteori som er en slags generell teori om hjernefunksjoner. Teorien går ut på at det du opplever ikke er så mye avhengig av hva som kommer til deg av informasjon, men mer om dine forutsigelser som for eksempel hva du tror du ser. Det er altså relatert til hvordan hjernen fungerer, som sannsynligvis er mer mottakelig hos de yngste. Det er i det minste vår hypotese.
Den langsiktige prognosen for ungdommer i dette feltet er utmerket, hvis du ser på det i et fem eller ti års perspektiv. De fleste av dem vil komme seg helt. Middelaldrende mennesker vil derimot få en mer kronisk situasjon.
Takk til Vegard for deltagelsen.