Senter for pandemi og en-helseforskning (P1H) har som mål å gjennomføre en serie intervjuer, “P1H Coffee Break”, med forskere for å øke forståelsen og synligheten knyttet til feltet, pandemi og en-helse.
Hva motiverte deg til å forske på dette temaet?
Jeg hadde ingen erfaring med immunologi. Som biokjemiker, var noe av motivasjonen å gjøre noe annerledes. Jeg fant virusforskning og virus gen-vaksinen veldig interessant. Spesielt influensa som var et av hovedfokusene da vi startet.
Vi har hatt vaksiner mot influensa siden 1940-tallet, men de er fortsatt ikke særlig gode. Helsepersonell som har pasientkontakt, og personer med svekket immunforsvar må fortsatt ta en ny influensavaksine hvert år. Utgangspunktet ble derfor hvordan lage bedre vaksiner som faktisk beskytter over lang tid. Som MMR-vaksiner, hvor en vaksinedose gir deg livsbeskyttelse.
Hva er målet med forskningen?
Målet med forskningen er å forstå immunresponser mot virus mer detaljert, spesielt luftveisvirus.Dette er en annen fascinerende ting om immunologi. Vi kjenner de grunnleggende og generelle prinsippene for hvordan immunsystemet fungerer, men det er så mange intrikate detaljer som vi ikke vet. Det er dette jeg vil med min forskning. Jeg ønsker å forstå de mer spesifikke nyansene.
Luftveisvirus som influensa og koronavirus er interessante fordi de går i sirkulasjon. De har vært med oss så lenge vi vet. Dette betyr at de hele tiden endrer seg og hele tiden eksponerer seg til oss på annerledes måter. Denne konstante eksponeringen av litt forskjellige varianter av influensa og koronavirus påvirker immunsystemet vårt på måter vi ikke helt forstår. Dette er i kontrast med andre virus som ikke endrer seg mye, som er grunnen til at én vaksinedose beskytter deg for alltid.Dette er et av hovedmålene mine.
Hvorfor er dette temaet viktig?
Jeg tror det alltid har vært viktig, men folk har ikke forstått hvor viktig det er før covid-19 pandemien, som virkelig understreket hvor viktig vaksineforskning, forståelse og respons er. Dette er spesielt viktig med virus som influensa og koronavirus, som vi ikke kan utrydde som for eksempel polio. Virusene vil mutere så raskt, og det er så mange forskjellige stammer som sirkulerer. I tillegg finnes de i dyr, som gjør at vi kan for eksempel ikke bli kvitt viruset fra en hel fuglebestanden.Dette betyr at det alltid vil være nye potensielle pandemier rundt hjørnet.
Covid-19-pandemien er et veldig godt eksempel på hvor raskt vi kan utvikle en vaksine. Dette er den raskeste noensinne, og det tok fortsatt flere år før den var tilgjengelig. Covid-19 var det optimale scenarioet vi kunne forvente, men det er fortsatt ikke godt nok. Vi må fortsatt være bedre forberedt. Dette med vaksinene som kan utvikles enda raskere enn mRNA-vaksinene, eller vaksiner som beskytter enda bedre, eller som drar nytte av vår historie med tidligere eksponeringer for virus.
Hvordan er studier om pandemier eller en-helse relatert til ditt forskningsfelt?
Forskningen min er veldig relatert til studier om pandemier og en-helse. De overordnede målene med forskningen er veldig relevant til pandemier, selv om det jeg fysisk gjør i laboratoriet er mer fokusert på ulike celletyper i dyr. Den virkelig interessante delen er hvordan man tar denne spesifikke immunologiske informasjonen fra et modellsystem og trekker ut nyttig informasjon, for så å kunne si noe om hvordan fremtidige vaksiner bør utvikles.
Hvordan vil du beskrive din forskning med tre ord?
Jeg vil beskrive forskningen min som å forstå virale immunresponser.
Vil du si at Covid-19 pandemien har endret forsinkelsen som en vaksine trenger for å bli akseptert og distribuert?
Jeg håper det. Den største faktoren for å gjøre det raskt er vaksineformatet. De fleste tidligere vaksiner mot virus, som sesong influensavaksiner, dyrker virus først og inaktiverer dem for så å lage en vaksine ut av det. Denne vekstperioden er det som tar mye tid. Deretter må du gå gjennom prosessen for å gjøre det inaktiverte viruset om til en vaksine. Mens de spesielle mRNA-vaksinene og DNA-vaksinene er mye raskere. I teorien kan du lage en vaksine fra et helt nytt virus på en uke. Det som tar mest tid når det kommer til denne typen vaksiner er ikke produksjonstiden, men å teste dem. Når det kommer et nytt virus vet du ikke nøyaktig hva du skal lage vaksinen av. Med koronavirusene visste vi at piggproteinet var ganske viktig og en veldig god kandidat, så vi var heldige at mRNA-vaksinene som var basert på pigg fungerte så bra som den gjorde.
Hvis du har et godt prøvd vaksineformat, som mRNA-vaksinen som du vet er trygg å bruke på mennesker som generelt gir god immunrespons, trenger du bare å endre målet fra piggproteinet til noe annet. Det er så raskt du kan gjøre det, fordi du må fortsatt utføre immunologiske tester for å se at vaksinen er effektiv. Men du kan i hovedsak komme deg rundt å måtte gjøre en komplett og ny fase én prøve. Eller så kan forsøkene gjøres parallelt, der man håper at den tidligere fasen er god nok.
Trenden innen vaksineforskning går bort fra disse typiske virusdyrkede vaksinene til mer bioteknologiske vaksiner med mRNA-vaksiner og DNA-vaksiner som er raskere å produsere.
Takk til Elias for deltagelsen. Sjekk ut vår Instagram på @unioslo_cp1h for å se utdrag fra intervjuet.