Senter for Pandemi og en-helseforskning (P1H) har som mål å gjennomføre en serie intervjuer, “P1H Coffee Break”, med forskere for å øke forståelsen og synligheten knyttet til feltet, pandemi og en-helse.
Hva motiverte deg til å forske på dette temaet?
Det er to ting. Det ene er ren nysgjerrighet. Politikken knyttet til pandemier «har alt» på en måte, og kombinerer mange ulike dimensjoner: solidaritet med verden og global rettferdighet, sikkerhet med behovet for å beskytte sin egen befolkning, og økonomi med rollen til den farmasøytiske industrien. Jeg synes det er fasinerende å studere hvordan aktører med ulike ressurser og makt, klarer å forfølge deres interesser, og med hvilke konsekvenser for verden.
Jeg startet med dette før covid-19, og det var en nysgjerrighet som førte meg til tema, men også urettferdighet og ulikhet. Jeg synes det var sjokkerende under pandemien at millioner av mennesker ikke hadde tilgang til vaksiner eller ble latt være alene. Det var altså noe forståelsesarbeid som måtte gjøres, for å bekjempe urettferdighet og ulikhet, men også beskytte bedre allmennhetens interesse.
Hva er målet med forskningen?
Min forskning handler om globalt samarbeid for å bekjempe pandemier. Hvordan samarbeider vi for å bekjempe pandemier, både rike og fattige land, privat og offentlig sektor? Alle disse aktørene trenger å samarbeide, men de alle har ulike interesser og søker ulike ting. Til slutt ønsker alle å utvikle vaksiner og hjelpe verden under en pandemi, men de er ikke nødvendigvis på linje med interessene. Det er interessant å studere hvem som får hva, og hvordan de får det.
Hvorfor er dette temaet viktig?
Det er viktig fordi vi lever i én verden, og vi er alle der sammen. Pandemi er definert som en verdensomspennende hendelse. Du kan ikke sette en mur på grensen til landet og beskytte seg selv mot en pandemi. Du må ha et slags internasjonalt samarbeid. Norge produserte ikke koronavaksinen selv. Selv rike land i Norden trengte samarbeid for å få vaksinene.
Det er sant for oss, men det gjelder også for alle. Fattige land hadde ikke ressursene til å få tilgang på koronavaksinene for eksempel. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Vi trenger hverandre, og vi trenger å samarbeide. Men så er spørsmålet; på hvilke premisser? Hvem sine interesser ivaretas gjennom dette samarbeidet? Og hvordan kan vi få samarbeidet til å fungere bedre for mange mennesker?
Tror du at covid-19 vil brukes som et læringsverktøy, og vil landene være bedre forberedt til den neste pandemien?
Jeg vil gjerne være morsom og optimistisk, men det er jeg ikke. Jeg tror ikke at landene er bedre forberedt. Det er mye kapasitet og mange folk som har lært mye, men med mindre det kommer en pandemi snart, vil disse folkene forlate jobbene sine og mye av denne tilegnede kompetansen vil også forsvinne.
Hvis man ser på systemene som ble til under pandemien, er noen blitt permanente, så på èn måte vil vi være mer forberedt. Det er pågående forhandlinger internasjonalt om å utvikle en pandemi-traktat av Verdens helseorganisasjon. Så om det skulle komme på plass, vil det være et stort skritt fremover. Det har derimot ikke vært en suksess så langt. Det var en frist i mai, og det har ikke skjedd. Så la oss se.
Fra det jeg ser, er et av de viktigste læringspunktene fra pandemien et tillitsbrudd. Rike land lovte spesielt afrikanske land vaksiner, men de fikk det ikke før mye senere i pandemien. Dette har vært opplevd som veldig problematisk, og har skapt mye bitterhet. Jeg tror at det internasjonale samarbeidsklimaet har blitt, og er fortsatt, utfordret av måten rike land hamstret vaksiner under pandemien. Men det er også en sannhet for farmasøytiske selskaper. Mange av dem søkte etter måter å få maksimal profitt under pandemien, til tross for at de ble sterkt subsidiert og fått massevis av offentlige penger til å utvikle vaksinene.
Det er som at vi alle er i det sammen, men noen hadde mer nytte av det enn andre. Jeg tror dette er et vanskelig utgangspunkt fremover: mindre tillit enn før pandemien. Så, vi har altså mye arbeid å gjøre.
Hvordan er studier om pandemier eller en-helse relatert til ditt forskningsfelt?
Det er fint å ha vaksiner og medisinske verktøy, og vi trenger dem. Men hva er de gode for hvis de ikke er tilgjengelige for mange mennesker i verden? Det er da politikk kommer inn i bildet, og det er dette jeg forsker på. Hvordan sørger vi for at verktøyene vi har, teknologien og innovasjonen, er nyttige, og ikke bare for en elite eller noen få mennesker.
Hvordan vil du beskrive forskningen din med tre ord?
Det er flere dimensjoner til forskningen min, men hvis jeg skal beskrive den med noen få ord vil det være; samarbeid, politikk og makt.
Et annet ord er betimelig. Jeg begynte å jobbe med dette temaet etter ebolakrisen i 2016. Så det har vært rundt meg en stund, men da covid-19 kom, var jeg klar. Jeg hadde lest mye, og hadde allerede begynt på min PhD. Forskningen min føltes betimelig under pandemien. Det var gøy å forske i sanntid, fordi det føltes som jeg kunne hjelpe folk med å forstå hva som foregår. Nå føles det noe overveldende fordi så mye skjedde under pandemien og det gjør det vanskeligere å se tilbake på. Det var lettere å holde spor da ting foregikk. Nå er det mange dokumenter og nettsider som har blitt borte. Så det kan føles overveldende å tenke på, men det er nødvendig og spennende. I tillegg er det viktig, både for oss og for mennesker verden over, som også er avhengige av solidaritet for å få vaksiner for eksempel.
Antoine de Bengy Puyvallée vil forsvare hans PhD-avhandling den 6.september.
Takk til Antoine for deltagelsen. Sjekk ut vår Instagram på @unioslo_cp1h for å se utdrag fra intervjuet.