Senter for pandemi og en-helseforskning (P1H) har som mål å gjennomføre en serie intervjuer, “P1H Coffee Break”, med forskere for å øke forståelsen og synligheten knyttet til feltet, pandemi og en-helse.
Hvordan vil dere beskrive forskningen deres med tre ord?
For dette prosjektet ønsket vi å fokusere på ett ord: oversettelse.
Dette er et begrep vi har arbeidet mye med innen helse og medisin, hvor oversettelse av kunnskap mellom forskning og praksis ofte omtales som kunnskapstranslasjon og implementering. Når disse prosessene feiler forstås det gjerne som motstand [resistance] i implementeringskonteksten.
I dette prosjektet ønsket vi å studere oversettelser empirisk. Vi ville utforske hvordan globale retningslinjer for bekjempelsen av antibiotikaresistens blir oversatt til kliniske retningslinjer og implementert i virkelige antibiotika-praksiser, som på sykehus og i pasientenes liv.
Begrepet friksjon tillot oss å se på «motstand» mot implementering som en produktiv oversettelsesprosess; en forhandling mellom det globale direktivet og det lokale miljøet i stedet for å avskrive det som en hindring.
Oversettelsesbegrepet brukes både innen medisin, humaniora og samfunnsvitenskap, og forstås på svært forskjellige måter i ulike miljøer. Når vi jobber med dette begrepet på tvers av ulike fagfelt får vi dypere forståelse av hvordan ideer om å forebygge eller håndtere AMR blir oversatt til praksis, men også hvordan vi kan oversette disse innsiktene tilbake til ulike fagområder..
Hva motiverte dere til å forske på dette temaet?
Sentrale helsepolitiske agendaer som FNs bærekraftsmål og den globale handlingsplanen mot AMR er utformet på bakgrunn av den samme logikken, hvor vitenskapsbasert, standardisert og sentralisert kunnskap skal implementeres i lokale settinger.
Vår motivasjon for å forske på dette temaet var å få undersøke grundig hvordan denne logikken former de nåværende politiske agendaene, og konsekvensene i lokale settinger. Vi ønsket å utforske om det finnes mer produktive måter å forstå motstand i implementeringen på enn bare å betegne det som en feil.
Retningslinjene for hvordan vi skal håndtere vårt forhold til mikrober er smale og tar lite hensyn til de store konsekvensene menneskelige handlinger har for mikrobielt liv. Vi ønsket å se på hvordan implementeringen av retningslinjene faktisk skjer, men også hva de faktisk gjør: Er det likhetstrekk mellom hvordan folk motsetter seg implementering og mikrobiell motstand mot tingene vi bruker for å drepe dem?
Vi ville også utforske om vi kunne bruke innsikter fra den empiriske studien, for eksempel å forstå hvordan vi kan rekonseptualisere motstand, til å forstå noe bedre i naturen eller naturvitenskapene. Det brukes ofte teorier om naturen til å forstå noe sosialt. Vi ønsket å se om vi kunne gjøre det motsatte, å bruke innsikter fra utforskingen av sosiale prosesser for å tenke mer kreativt på hvordan vi forstår mikrobiell handling; kanskje kan vi bidra til å fremme nye oversettelser?
Hva er målet med forskningen?
Målet med forskningen var å tenke nytt om oversettelse basert på empirisk undersøkelse. Vi ønsket å utvikle mer nyanserte forståelser av hva som skjer når lokale miljøer «motsetter» seg globale vitenskapsbaserte direktiver. Vi ønsket å tenke annerledes, både om hindringer for implementering (hva som faktisk skjer i implementeringsmiljøet), men også om kunnskapen som blir oversatt.
Hovedmålet var å se på motstand empirisk uten å ha en forhåndsdefinert forståelse av hva det er, ved å bruke mikrobiell motstand som en slags case. Målet var å få innsikt som kan bidra på tvers av ulike fagområder.
Hvorfor er dette temaet viktig?
Evidensbaserte globale direktiver former verdens globale agendaer. Vi er bekymret for at dominerende teorier om implementering hindrer oss i å se viktige prosesser. Det sies ofte at globale direktiver ikke produserer de endringene vi måler, men det betyr ikke at de ikke gjør en forskjell. Motstand kan også ses som noe mulig produktivt.
Du kan kanskje si at vi har mistet litt håpet for de modellene vi har. Det er etter hvert mange eksempler på at disse modellene ikke fungerer som ønsket. Vi mener det er verdt å spørre om det kan være de grunnleggende modellene som er problematiske, i stedet for å forstå problemene kun som manglende implementering. Vi ville utforske muligheten for å utvide forståelse av endring og forbedring. Når du setter et mål, setter du også vilkårene for å måle resultater, og du har allerede bestemt vilkårene for hva forbedring kan være.
Vi er også interessert i skillet mellom det globale og det lokale. Antibiotikaresistens ser ekstremt forskjellig ut på forskjellige steder i verden - kombinasjonene av legemidler og bakterier, sykdomsbyrden, politikken og helsesystemene ser svært ulike ut avhengig av hvor du er i verden. Til tross for dette er direktivene standardiserte, og forstås som universelle. Vi har vært interessert i hvordan det er mulig å forstå lokale tilpasninger innenfor rammene av eksisterende implementeringsmodeller.
Hvordan er studier om pandemier eller en-helse relatert til deres forskningsfelt?
En-helse er viktig når vi snakker om AMR fordi mikrober er overalt – de er i oss mennesker, i dyr og de finnes i alle miljøer vi opererer i, både menneskeskapte og naturlige miljøer. Nivåene av resistens reflekterer den totale mengden antimikrober som går inn i miljøet til mikrober, fordi de vil tilpasse seg disse miljøene ved å bli resistente. Resistens sprer seg uten noen interesse for menneskeskapte kategorier eller grenser. Å se AMR i et en-helseperspektiv gjør det lettere å forstå mikrobene i den globale økologien.
AMR er et tema innen en-helse, og har blitt beskrevet som noe som bør håndteres med en-helse-tilnærminger, av åpenbare grunner. Noe av kritikken av en-helse-tilnærmingen, er at den til tross for å tilby et utvidet perspektiv fortsatt er menneskesentrert. Når du begynner å se på mikrobenes plass i et større økosystem, hvordan de interagerer med mennesker i en tilstand av sameksistens, blir det lettere å tenke at man kan ha en en-helsetilnærming som også gagner andre vesener på planeten, selv når de til tider angriper oss.
Det er viktig at man ikke slår seg til ro med begreper, ikke heller en-helse konseptet som det er, men utfordrer det og tilbyr forskjellige og alternative måter som kan hjelpe med å forbedre det eller videreføre denne måten å tenke på. Innenfor AMR ser vi flere og flere som snakker om mikrobielt liv, og at vi faktisk er avhengige av mikrober. Det er muligheter for å tenke mer i retning av sameksistens som kan utfordre ideen om menneskelig dominans i håndteringen av naturen, en måte å tenke på som har vært bidragende til mange av de økologiske problemene verden står ovenfor i dag.
Takk til Ida og Carolina for deltagelsen. Sjekk ut vår Instagram på @pandemicscentre.uio for å se utdrag fra intervjuet.