Vis sammendrag
Bakgrunn: Hverdagen i nyfødt intensivmedisin endrer seg stadig. For å beskrive noen aspekter ved disse endringene har vi studert barn som døde i en neonatalavdeling på et regionsykehus. Spesifikt postulerte vi at de barna som døde på slutten av 1990-tallet representerte andre diagnoser og problemstillinger enn de som døde ti år tidligere. Samtidig postulerte vi at vår medisinske, etiske og medmenneskelige tilnærming til disse barna har endret seg betydelig i samme tidsrom.
Materiale og metode: Barn som døde ved Nyfødtseksjonen, Barneklinikken, Rikshospitalet i 1987 og 1988 ble sammenlignet med barn som døde i 1997 og 1998. I den første toårs perioden døde 101 barn (mortalitet 6,9%), i den siste toårs perioden døde 58 barn (mortalitet 3,4%). Journalene til 92 barn i den første gruppen (91%) og 52 barn i den siste gruppen (90%) lot seg lokalisere og ble gjennomgått retrospektivt. Vi registrerte fødselsvekt og gestasjonsalder, samt diagnoser som bidro til dødsfallet. Videre registerte vi bl.a. hvorvidt barnet døde under pågående behandling, eller etter avslutning av livsunderstøttende behandling. Andre parametre som liggetid, tilstedeværelse av foreldre og ytterligere familie ved dødstidspunktet, hvor barnet døde, og oppfølging av foreldrene under og etter dødsfallet er undersøkt. Endelig ble journalnotater fra leger og sykepleiere vurdert i forhold til det som sies om kommunikasjon med foreldrene med tanke på barnets tilstand, prognose og berettigelsen av fortsatt behandling. Materialet ble analysert med vanlige deskriptive statistiske metoder.
Resultater: Reduksjonen i mortalitet var signifikant mellom de to periodene. Signifikant flere barn døde i 1997/98 som følge av elektiv tilbaketrekning av livsunderstøttende behandling (64,5 vs 22,8%, p<0.0001). Tiden fra innleggelsen til barnet døde gikk noe ned (fra 11,3 til 7,4 døgn), men denne endringen var ikke signifikant (p=0,075). Barna i 97/98 populasjonen var signifikant større (2186 vs 1699 g, p<0.05) og hadde høyere gestasjonsalder (34.0 vs 32.0 uker, p<0.05 ) enn barna som døde i 87/88. Det var en klar økning i andelen av barn som døde med komplekse misdannelser i 97/98-gruppen (28/52 vs 26/92, p<0,005). De premature barns andel av dødsfallene har gått noe ned, men endringen er ikke helt signifikant (46,2 vs 64,1 %, p=0,053). I perioden 97/98 var foreldrene mye oftere til stede når døden inntraff, likeledes var andre familiemedlemmer oftere med, og barnet var oftere på fanget til en av foreldrene eller på uterom med foreldrene ved dødstidspunktet, sammenlignet med 10 år tidligere. Det var klare endringer i journalføring i denne tiårsperioden. Oppfølgingen av og kommunika-sjonen med foreldrene, slik den ble reflektert i legers og sykepleieres notater, ble gradert på en skala fra 1 til 8. Det var en meget signifikant økning i skåre fra 87/88 til 97/98 (p<0.0001). Foreldrene fikk i 97/98 signifikant oftere muligheten til å legge fram sitt syn på legenes avgjørelse om avslutning av behandlingen. I journalene fra 87/88 fant vi ikke et eneste referat fra samtaler mellom foreldre og lege, i motsetning til den siste gruppen der 20/52 hadde ett eller flere slike referater.
Diskusjon: Det har skjedd store endringer i den aktuelle tiårsperioden når det gjelder barn som dør i en regional nyfødtavdeling. Tyngden har dreid fra prematuritet i retning av større barn med komplekse misdannelser. I den grad journalene reflekterer den kliniske virkelighet, legges det i dag et betydelig større arbeid i kommunikasjonen med foreldrene under oppholdet og etter dødsfallet. Man har i økende grad stilt spørsmål ved berettigelsen av fortsatt intensivbehandling av barn med svært dårlige overlevelsesutsikter og/eller prognose. Denne problematiseringen har medført en økende grad av aktiv holdning i forhold til avslutning av livsunderstøttende behandling. Helsevesenet kritiseres av og til for behandling in absurdum.