Bedømmelseskomité
1. opponent: Professor dr.med. Gunhild Waldemar, Neurologisk klinik, Rigshospitalet, København
2. opponent: Professor dr.philos. Inger Hilde Nordhus, Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen
3. medlem av bedømmelseskomiteen: Førsteamanuensis dr.med. Morten Mowe, Fakultetsdivisjon Aker universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Leder av disputas: Professor Marit Kirkevold, Institutt for sykepleievitenskap og helsefag, Universitetet i Oslo
Veileder: Hovedveileder: Professor dr.med. Knut Arne Engedal, Fakultetsdivisjon Ullevål universitetssykehus, Universitetet i Oslo, Biveileder: Professor dr.med. Torgeir Bruun Wyller, Fakultetsdivisjon Ullevål universitetssykehus, Universitetet i Oslo
Sammendrag
Å være pårørende til personer med demens er forbundet med økt risiko for stressrelaterte helseplager. Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse anbefaler kartlegging av pårørendes situasjon i forbindelse med demensutredning.
I studien Demens i Familien ble en belastningsskala for pårørende (Relative’s Stress Scale, RSS) brukt for å måle forskjellige aspekter av omsorgsbyrde. Nær halvparten av de pårørende rapporterte klinisk relevant stress, hvorav 25 % hadde en sannsynlig depresjon. Pasientens atferdsendringer og psykiatriske symptomer (APSD) var hovedårsaken til pårørendes emosjonelle påkjenninger, sosialt stress (følelse av å være bundet) og negative følelser rettet mot familie-medlemmet med demens. Pasientens funksjonssvikt i det daglige og tiden pårørende brukte til å hjelpe og assistere pasienten var også viktige forklaringsvariabler. Ektefeller og pårørende med daglig kontakt med pasienten var mest belastet. Stressresponssymptomer som gjenopplevelse og unngåelse var mest uttalt hos ektefeller og pårørende som hadde daglig kontakt med pasienten. Disse symptomene var assosiert med depresjon, angst og belastning knyttet til pasientens atferdsendringer.
I en randomisert, kontrollert studie hadde undervisning om demens og opplæring i bruk av strukturert problemløsning ingen effekt på de to primære effektmålene; belastning og pasientens APSD. Belastningen økte i både intervensjons- og kontrollgruppen i løpet av oppfølgingsåret, men mest i kontrollgruppen. I en subgruppeanalyse fant vi en statistisk signifikant forskjell på APSD hos kvinnelige pasienter i intervensjonsgruppens favør.
Sammenhengen mellom APSD og omsorgsbyrde er stor og det er behov for mer effektiv behandling av disse symptomene. En mulighet er å lære pårørende teknikker for å takle APSD. Denne studien viser at dette kan oppnås hos pårørende til kvinnelig pasienter (ektemenn og voksne barn), mens mannlige pasienter representerer utfordringer som sannsynligvis må møtes med mer intensive, individualiserte tilnærminger.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Ivar Alver .