Abstract
Det var en kraftig vekst i utgiftene i kommunenes pleie- og omsorgstjenester i perioden 2015-2020. Veksten flatet ut i 2020, men har i årene 2021 og 2022 igjen vært kraftig – nesten 9 prosent per år. Det er spesielt i tjenester til hjemmeboende veksten har vært sterk. I tillegg har veksten vært sterk i aldersgruppene under 80 år. Hovedmålsettingene med denne rapporten har vært å gå dypere i tre temaer: - Langtidsopphold i institusjoner: I en tidligere analyse (Andrews et al., 2021; Hagen & Tjerbo, 2023) fant vi at veksten i langtidsoppholdene kom i aldersgruppene under 80 år. Her stiller vi spørsmål om årsakene til denne endringen. Har de ‘yngre’ brukergruppene større behov enn de eldre? - Høykostnadsbrukere: I de tidligere analysene fant vi også indikasjoner på at en del yngre hjemmeboende brukere var kostnadskrevende. Her definerer vi høykostnadsbrukerne som de mottakere av pleie- og omsorgstjenester som har de 5% høyeste kostnadene og stiller følgende spørsmål: Hvor stor andel av de samlede pleie- og omsorgstjenestene kan knyttes til de 5 prosentene med høyest kostnader? Hva kjennetegner brukergruppen med høyest kostnader? - Samhandling mellom sykehus og kommuner: Hoftebruddspasientene er en særlig sårbar gruppe. Pasientene er gamle, skrøpelige og har mange tilleggssykdommer (komorbiditeter). Dødeligheten i gruppen er høy. Spørsmålene vi stiller er hvilke effekter reduksjon i sykehusenes liggetider, hardere konkurranse om sykehjemsplassene og bedre helse blant de eldre, til sammen har for pasientenes overlevelse. Klarer kommunene å kompensere for den reduserte liggetiden i sykehus? Pasienter i langtidsopphold i kommunale institusjoner Antallet pasienter i langtidsopphold i institusjoner (sykehjem), går svakt ned i analyseperioden 2017- 2021. Gjennomsnittsalderen blant pasientene faller fra 85 år i starten av 2017 til 82,8 år ved utgangen av 2021. Om lag 77 prosent av pasientene er 80 år eller eldre ved inngangen til 2017. Prosentandelen i denne aldersgruppen faller til om lag 70 prosent ved utgangen av analyseperioden. I relative endringer er dette en reduksjon på 10 prosent. De største diagnosegruppene plant pasienter i langtidsopphold er hjertelidelser (46-47% av alle pasienter), demens (41-44% av alle pasienter) og nevrologiske lidelser, dvs. slag, hjerneblødning og annet (19-24% av alle pasienter). Dette er diagnoser som alle har en klar aldersgradient og som tradisjonelt har vært de viktigste diagnosegruppene i kommunale sykehjem. Den sterkeste veksten i diagnoser fra 2018 til 2021 har vi blant pasienter med lungelidelser (KOLS, med mer), psykiske lidelser, rusmisbruk og psykisk utviklingshemming. Det er også økning i pasienter med ulike former for kreft. Det er en signifikant reduksjon i funksjonsevnen til de nyinnlagte pasientene i den eldste aldersgruppen fra 2018 til 2021. Endringen er signifikant for fire av fem funksjonsmålene. Dette indikerer at terskelen for å få langtidsplass i sykehjem for de eldre har blitt høyere over tid når vi betrakter landet som helhet. Vi ser imidlertid at funksjonsevnen er dårligere og hjelpebehovet større til lavere aldersgruppene er. Selv om terskelen for å få langtidsplass blir høyere for de eldre pasientene så er den enda høyere for de yngre gruppene. Dette gjelder også for funksjonsmålet ‘kognitiv svikt’ der vi i utgangspunktet hadde forventning om den eldste aldersgruppen hadde de høyeste verdiene (dårligst funksjonsevne). Selv om terskelen for å bli tildelt langtidsplass for de eldre heves, indikerer tallene at kommunene prioriterer korrekt når vi betrakter dette på makronivå. De med høyest behov går foran de med lavere. 3 Høykostnadsbrukere Vi identifiserte 13676 pasienter som høykostnadsbrukere gitt vår definisjon (de 5 prosentene med høyest kostnader). Høykostnadsbrukerne står for 39 prosent av de samlete kostnadene for kommunale pleie- og omsorgstjenester slik de er definert her. For pasientene som er definert som høykostnadsbrukere er gjennomsnittkostnaden knapt 2,2 millioner kroner og for pasienter som defineres i den andre gruppen (ikke-ressurskrevende) er gjennomsnittskostnaden vel 186 000 kroner. Det er betydelige forskjeller mellom de to gruppene når det gjelder hvilke tjenester som benyttes og som dermed genererer kostnadene. For høykostnadsbrukerne genereres nesten 90% av kostnadene gjennom hjemmetjenester. Den største kostnaden er forbundet med Praktisk bistand - opplæring (36,2%). I gjennomsnitt benyttes nærmere 790 000 kroner på disse tjenestene. Det er videre høye kostnader til helsetjenester i hjemmet (hjemmesykepleie, fysio- og ergoterapi) og ‘praktisk bistand – daglige gjøremål’ som omfatter bistand til dagliglivets praktiske gjøremål, egenomsorg og personlig stell. BPA-ordningen utgjør også høye kostnader blant de ressurskrevende brukerne – knapt 170 000 kroner årlig. Høykostnadsbrukerne er i gjennomsnitt yngre enn de øvrige brukerne (46 år vs. 66 år) og har ofte psykiske lidelser, lungelidelser, nevrologiske lidelser og særlig psykisk utviklingshemming. De har dårlig funksjonsevne, og særlig lave evner til å ivareta husholdningsfunksjoner og egenomsorg. Høykostnadsbrukerne har lav dødelighet. Det betyr at kostnadene vil vedvare, og det betyr at f. eks en økning i hvilke tjenester som tilbys denne gruppen hjemmeboende vil kunne gi betydelige kostnadsendringer for kommunene over tid. Samhandling mellom sykehus og kommuner De siste 10-årene har vi observert 3 fundamentale endringer i helsetjenestesystemene - både i Norge og internasjonalt. 1) Det har skjedd reduksjon i liggetider i sykehusene og mer av rehabilitering og oppfølging er overlatt til primærhelsetjenestene. 2) Primærhelsetjenestene i de fleste land endres fra å være institusjonsbaserte til å bli mer hjemmebaserte. 3) Det skjer en forbedring i eldres helse og deres funksjonsevne. Vi har modellert effektene av alle disse tre forholdene i en analyse av dødeligheten blant hoftebruddspasienter behandlet ved norske sykehus i perioden 2010-2020. Kommunene har fått en betydelig økning i oppfølgingsbehovene som følge av reduserte liggetider i sykehus. Reduksjonen i liggetider og i noen grad også reduksjoner i sykehjemsdekningen har isolert sett hatt negative effekter på pasientenes overlevelse. Overlevelsen blant hoftebruddspasientene har likevel ikke økt i perioden. Årsakene er flere, bedre operasjonsteknikker i sykehusene, bedre effektivitet i kommunal rehabilitering og bedre helse blant hoftebruddspasientene
JEL-Classification: I1, I18, I30
Keywords: kommuner, pleie- og omsorgstjenester, sykehjem, hjemmetjenester, høykostnadsbrukere