Hjelpeapparatet er ikke godt nok rustet for å ivareta torturutsatte

Titusenvis av mennesker med fluktbakgrunn i Norge kan ha vært utsatt for tortur. Et fragmentert rehabiliteringstilbud gjør belastningen på enkeltpersoner i hjelpeapparatet stor.

Bildet kan inneholde: tre, kvist, vindu, trådgjerde, fryser.

Titusenvis av mennesker med fluktbakgrunn i Norge kan ha vært utsatt for tortur. 

Foto: Colourbox illustrasjonsfoto

Tortur er bevisst, målrettet og systematisk fysisk og psykisk mishandling av et menneske med den hensikt å bryte ned personens vilje og motstandskraft.

– Personlig arbeidsbelastning kan fort framstå som mindre viktig i møte med mennesker med sammensatte behov og komplekse traumer. Men kunnskap, både om nødvendig selvivaretakelse og om tortur som fagfelt, er viktig for å kunne stå i arbeidet over tid, sier postdoktor Anette Bringedal Houge ved Universitetet i Oslo.

Profilbilde Anette Bringedal Houge
Anette Bringedal Houge er postdoktor ved Institutt for helse og samfunn, UiO

Houge har sammen med Moa Nyamwathi Lønning i Norges Røde Kors og postdoktor ved Høgskolen i Innlandet, publisert en studie basert på intervjuer med 46 fagpersoner, på tvers av fagdisipliner, nivå og sektorer, om deres erfaring med, og refleksjoner rundt, behandling og rehabilitering av torturutsatte. Studien bygger videre på Røde Kors’ kartlegging av rehabiliteringstilbudet for torturutsatte flyktninger i Norge fra 2020, Torturert og glemt?

I Norge skal rehabilitering av torturutsatte ivaretas innenfor det ordinære helsevesenet. Sosiale og økonomiske forhold faller innunder NAV, flyktningkontor eller UDI.

Forskerne erfarer at det er et sterkt behov for institusjonelle rammer som tilrettelegger for kompetanseheving, koordinering på tvers av fagområder, og individuell grensesetting.

– FNs torturkonvensjon sier at rehabilitering fordrer at hjelpeapparatet har en helhetlig tilnærming, som spenner fra medisinsk og psykologisk ivaretakelse til juridiske og sosiale tjenester, sier Lønning.

Profilbilde Moa Nyamwathi Lønning
Moa Nyamwathi Lønning arbeider i Norges Røde Kors og er postdoktor ved Høgskolen i Innlandet.

– Imidlertid viser Røde Kors’ kartlegging og vår studie at rehabiliteringsarbeidet i Norge framstår varierende og personavhengig, i mangel av et tilbud med tydelige og bindende rammebetingelser, sier Houge.  

Utfordringer på flere nivåer

Houge og Lønning har identifisert utfordringer på individnivå, institusjonsnivå og samfunnsnivå:

På individnivå fordi lidelsen kan være stor og rammebetingelsene dårlige. Slik risikerer den enkelte hjelper å ikke tilstrekkelig ivareta seg selv;

På institusjonsnivå fordi det mangler systematisk tilrettelegging og faglig utviklende og støttende tilbud for ansatte som arbeider med torturrehabilitering;

På samfunnsnivå fordi selv om det finnes nasjonale strategier og veiledere for hvordan helse- om omsorgstjenesten skal møte torturutsatte, kan det ha liten effekt så lenge disse ikke er forskriftsfestet.

– Flere av studiedeltakerne påpeker at torturutsatte som gruppe skiller seg ut, at de trenger hjelp som går utover de ordinære oppgavene til hjelpeapparatet, understreker Lønning.

– Selv om informantene i studien kunne oppleve det å arbeide med torturskadde som krevende, så påpekte flere at det vanskeligste er avmakten de kjenner på i møte med et mangelfullt system, tilføyer Houge.

Resultatet av studien er presentert i artikkelen «Jeg kan ikke slåss på to fronter»: Engasjement og utholdenhet i rehabiliteringsarbeid med torturutsatte, publisert i Tidsskrift for velferdsforskning.

En versjon av saken er også publisert på forskning.no.

 

Av Thea Cecilie Engelsen
Publisert 5. jan. 2022 10:38 - Sist endret 5. jan. 2022 10:39