Da det åpnet seg en mulighet til et forskningsopphold i utlandet nølte jeg ikke lenge. Siden jeg lenge hadde drømt om å reise til New Zealand, ble valget hvor jeg skulle dra ikke vanskelig. 
Det som sto igjen var å finne et universitet og en forskningsgruppe som kunne være interessant å bli kjent med og eventuelt jobbe sammen med. Hverken jeg eller andre forskere jeg kjente hadde “brukbare” forbindelser til New Zealand. Derfor spurte jeg “google” om hjelp og fant frem til allmennmedisinsk forskningsgruppe fra University of Otago som var basert i Christchurch, som har forskningsmessig fokus på rasjonelt bruk av legemidler/antibiotika og “de-prescribing”. Før jeg hadde satt en fot på New Zealandsk jord, kunne jeg allerede kjenne på gjestfriheten som skulle vente meg der. Etter bare en epost var jeg hjertelig velkommen til forskningsopphold høsten 2015.
I Juli 2015 reiste samboeren min og jeg ned til Christchurch - en ganske lang tur som man kan tenke seg. Vi ble tilbudt å bo hos Les, lederen av forskningsgruppa som hadde en ledig leilighet. Dette gjorde starten i det nye landet mye enklere, spesielt med tanke på at den trange boligsituasjonen i Christchurch etter jordskjelvet i 2011. Etter 35 timer på fly ble vi hentet av Les’s datter som kjørte oss “hjem”. Alt var på plass og kjøleskapet var fylt opp med godsaker. Les var bare helt fantastisk. Vi ble kjent neste kveld over et glass vin og ost når han kom tilbake fra en konferanse og kom godt ilag. De neste dagene viste han oss litt rundt, ga oss sykler og en bil som vi kunne bruke til vi hadde vår egen. Han inviterte oss til Green lip mussels, gjentatte ganger til sine berømte kaker og å se på Rugby verdensmesterskap på storskjerm. Vi revansjerte oss med å lage skikkelig tysk middag (jeg er opprinnelig fra Tyskland).
Etter et par dager med jetlag møtte jeg opp på instituttet. Planen var å fordype meg skikkelig i min egen forskning - noe som jeg så frem til etter 2 år med delvis forskning og delvis allmennpraksis. Instituttet var basert i et hvit hus i norsk stil, med plass til de 6 faste ansatte (allmennleger, sykepleiere, farmasøyt, sekretær) og to store rom til student undervisning. Jeg fikk eget kontor og hadde det meget bra: god tid, ro og fred til å jobbe, men samtidig interessante diskusjoner, råd og ulike workshopper i “de-prescribing” og “pharmacovigilance”. Det var også spennende å bli med i planlegging og gjennomføring av en ganske stor randomisert trial som gruppa var i gang med. Jeg var ganske imponert over hvor dedikert den “lille” gruppa jobbet og hvor mye bra de fikk til, både på forskningsbanen og med tanke på undervisning av 2. og 5. års-studenter. Hver tirsdag, for eksempel, var huset fullt med skuespillere som spilte “pasient”, og studenter som øvet seg på anamnese og klinisk undersøkelse. En veldig bra læringsarena hvor studentene og veiledere (allmennleger fra byen) spiste lunsj sammen før studentene dro ut til legekontorene i byen til å møte “ekte” pasienter på ettermiddagen. Den store motivasjonen og innsatsen av alle involverte skyldtes, tror jeg, i hvert fall delvis de regelmessige kakeleveringene fra professor og gruppelederen Les og ikke minst den gode og kollegiale stemningen i huset.
Gruppa er en av fire allmennmedisinske forskningsgrupper tilknyttet University of Otago som er spredt over hele landet (Dunedin, Christchurch, Wellington og Auckland). Gruppene møter en gang i året til en “research weekend”, hvor både seniorforskere og stipendiatene har mulighet til å presentere hva de jobber med og få gode råd og tips i et hyggelig miljø.
Etter hvert følte vi oss hjemme i Christchurch og hadde våre daglige rutiner, nye bekjente og aktiviteter. Mens å stå på ski var dårlig sammenlignet med Norge, så var uteklatringen i bakgården helt fantastisk. Tida gikk fort, og plutselig var det “time to say goodbye”. Etter en siste felleslunsj på jobb pakket vi alt i våres campervan og dro på roadtrip gjennom New Zealand - en uforglemmelig opplevelse.
På den lange reisen hjem til Tromsø hadde jeg god tid til å tenke tilbake til de siste 6 månedene. Et halvt år fullt av møter med hyggelige og åpne mennesker, dyktige forskere og storslått natur som utvidet ikke bare mitt perspektiv som forsker. Jeg håper at flere lar seg inspirere og dra ut til verden. Det lønner seg!
Takk til NAFALM som hjalp med å gjøre dette mulig.