Avhandlingen utforsker sykehjemslegens involvering i terminalomsorgen. Dette er etterspurt av pasientene, pårørende og fagmiljøet, men viet liten oppmerksomhet i forskning.
Undersøkelse av medikamentforordninger i journalen til avdøde sykehjemspasienter viste at symptomlindrende behandling for døende var ordinert hos tre av fire pasienter, og hyppigst hos kreftpasienter, samt de med langvarig opphold. Flest legemiddelendringer skjedde på dødsdagen.
En gjennomgang av kunnskapsgrunnlaget for effekt og sikkerhet av legemiddelbehandling av døende voksne påviste ingen dokumentasjon for legemiddelbehandling ved dødsralling, men noe støtte ved tungpust, angst, rastløshet/uro og smerte. Studiene viste ingen store forskjeller i bivirkninger.
Gjennom gruppeintervju fant vi at sykehjemslegene erfarte eksistensiell sårbarhet som en byrde av maktesløshet og skyld ved vanskelige behandlingskompromisser og i behovet for beskyttende avstand i kommunikasjon med den døende, men også som en ressurs i kommunikasjon med pårørende, og profesjonell mestring.
Forbedret terminalomsorg innebærer å tidlig anerkjenne dødens nærhet og behovet for lindring. Mangelfullt kunnskapsgrunnlag for lindrende legemiddelbehandling hos døende gjør dialogen med pasient og pårørende desto mer sentral også for legen. Eksistensiell sårbarhet kan både være en byrde, men også tjene denne dialogen, og arbeidshverdagen til legen.
Referanse:
Jansen K. End of life care in nursing homes. Palliative drug prescribing and doctors’ existential vulnerability. Universitetet i Bergen, 2017.