Per Fugelli var professor i allmennmedisin ved Universitet i Bergen og begynte i 1992 som professor i sosialmedisin i Oslo. Han vendte nå interessen mot utsatte grupper, og møtepunktene mellom helse, miljø og samfunn.
Lenge før brukermedvirkning ble et honnørord kritiserte han det han selv kalte «det hvite presteskap», legene, som ikke hadde vært flinke nok til å forme helsetjenesten etter de behov folk selv hadde.
Erfaringene fra årene som distriktslege på Værøy og Røst ble formgivende for ham. Menneskene han møtte der, og på Tøyen, i Botswana, på Jæren og gjennom de utallige foredrag han holdt ble en viktig kilde til innsikt.
Forsvar for rettferdighet, frihet og tillit
Per satte sosialmedisin på kartet for hele det norske folk gjennom å innta en tydelig rolle i samfunnsdebatten. Han så en organisk sammenheng mellom helse, levekår og rammene om folks liv, og han formulerte «helsens ligning»:
h = b x k x p²
(Helse er lik biologi x kultur x politikk opphøyd i andre potens)
Han ble en innbitt forsvarer av verdier som rettferdighet, frihet og tillit, og kjempet for et raust og inkluderende samfunn. Han polemiserte mot ekspertveldets nulltoleranse for risiko, feil og mangler.
Siden 2015 har avdeling for samfunnsmedisin og global helse arrangert en årlig gjesteforelesning til ære for Per Fugelli. Det kommer vi til å fortsette med, selv om det må bli uten kommentarer fra æresgjesten. I fjor fikk Per møte sitt store forbilde Paul Farmer, som holdt gjesteforelesningen om "Global health equity in Haiti and Rwanda".
Internasjonalt er Per Fugelli kjent for å ha løftet de alminnelige lidelsene og årsakene til dem. I januar 2016 i var hele forsiden på verdens viktigste medisinske tidsskrift, The Lancet, dekket av et sitat av ham. Der sto det: ”Kolleger, jeg har ingen Gud. Men jeg har helgener, de evige verdiene i medisin: Gjør godt, vær rettferdig, respekter naturen.” Bak debattanten og mannen som samlet overfylte konserthus til sin store avskjedsturné med livet og flokken, fantes en lege som gjorde allmennmedisinen og sosialmedisinen viktigere.
Døden inn i livet
De siste årene ble kreftsykdommen en kilde til innsikt om livet med sykdom og vårt forhold til døden. Han var ikke redd for å dø, snarere for at samfunnet skulle overse døden – døden måtte bringes inn i livet. Han inspirerte generasjoner til å tenke nytt og annerledes og forfølge egne ideer.
Per hadde en egen evne til å se folk. Han kom ofte innom kontorene våre for å fortelle en historie og høre hvordan vi hadde det. Han hilste på alle studentene med navn når de kom inn i forelesningssalen, og lyttet flittig til studentenes kommentarer og uenigheter under forelesning. Han holdt sin siste forelesning for de nesten ferdige legestudentene i våres, og måtte holde seg fast i en stol foran seg fordi kreften hadde spredd seg til lillehjernen. Likevel insisterte han på å hilse på studentene, og leverte en forelesning som gjorde at alle satt med tårer i øynene – om å skulle dø, å være sårbar, og ha tillit.
Vi i den store flokken tenker på den lille flokken nå, Charlotte, Aksel, Liv og barnebarna. Vi minnes Per med glede og dyp takknemlighet.
Minner om Per Fugelli
- Nekrolog i Aftenposten ved Jan Frich, Anne Kveim Lie og Nina Vøllestad
- UiO-kollegaer markerte Per Fugellis dødsfall, Uniforum
- Slik minnes akademia Per Fugelli: Professoren som kunne målbinde alle, Universitas
- Til minne om Per Fugelli, ved Dekan Frode Vardal
- Minneord av Arild Bjørndal, Christian F. Borchgrevink, Jan Frich, Pål Gulbrandsen, Anne Kveim Lie, Kirsti Malterud, John-Arne Røttingen, Gunnar Tellnes, Steinar Westin i Legetidsskriftet
- Barbara Casassus i The Lancet