En ektefødt sekstiåtter på universitetet

1968 var et år for viktige samfunnsendringer, også i medisinen. 1968 var nemlig året da «grasrotmedisinen» – allmennmedisinen – slapp inn i universitetsvarmen. Måten det skjedde på, var høyst uvanlig.

Profilbilde Jørund Straand

Professor Jørund Straand.

Kronikk av Jørund Straand i forbindelse med Allmennmedisins 50 års jubileum 27.november. Publisert i Dagens Medisin.

Allmennpraksis er like urgammel som medisinen selv, mens det medisinske faget allmennmedisin, slett ikke er gammelt. Det var nemlig først på 1960-tallet at allmennmedisin ble anerkjent som et selvstendig, medisinsk fag.

På 1960- og 70-tallet skjedde det en kraftig utbygging av norsk sykehusvesen. Hit søkte landets unge leger seg. Naturlig nok fordi undervisningen i klinisk medisin på studiet var ensbetydende med sykehusmedisin. Allmennmedisin var ikke-eksisterende som undervisningsfag. Allmennmedisin måtte en lære seg i livets harde skole: i praksis.

Legeflukten

Fra 1956 til 1966 falt antallet praktiserende leger i landet fra 976 til 877. I samme tiårsperiode økte gjennomsnittsalderen til allmennlegene med ett år per år. For få leger, fravær av vaktordninger – man kunne bli kalt ut til sine pasienter når som helst hele året – og økt folketall gjorde arbeidsbelastningen formidabel. Allmennlegetjenesten var i krise.

Forgubbingen var både faglig og personlig. Det gjorde ikke saken bedre at både i akademiet og i maktapparatet mente man at allmennleger var sekunda leger. «Privatpraktiserende lege» – det var redningsplanken for leger som ikke klarte å videreutdanne seg til å bli skikkelig legespesialist – i sykehus.

Noe måtte gjøres.

I 1967 kom det første legesenteret i Norge, tidligere var regelen «en lege – ett kontor». Den første legesekretærutdanningen startet opp samme år.

På overtid erkjente myndighetene at noe måtte gjøres for å redde primærhelsetjenesten fra sammenbrudd. Et tiltak var «fond for legers videre- og etterutdanning». Allmennlegenes fagforening, Allment praktiserende legers forening (APLF), fikk da gjennomslag i moderforeningen om at fondsmidlene også burde gå med til å bygge faget. Skal legestudenter lære om behandling av sykdommer utenfor sykehus, måtte nemlig allmennmedisin også inn som eget fag på legestudiet.

Kjøp av studieplass

I Edinburgh i Skottland og i Utrecht i Nederland hadde man få år før fått egne allmennmedisinske universitetsinstitutter. I Edinburgh takket være en privat donasjon. Nå ville APLF få til det samme her: Fikk man ikke plass på universitetet, vel – så fikk man kjøpe seg plass.

Senhøsten 1967 fremmet Legeforeningen et gavetilbud til Det medisinske fakultet i Oslo: Et eget institutt for allmennmedisin, der Legeforeningen skulle stå for istandsetting og leie av lokaler, lønn til professor i fem år, driftsmidler samt en gruppepraksis tilpasset studentundervisningen.

På verdenskartet

Ikke overraskende takket universitetet ja. Nå skjedde utviklingen raskt. Senhøsten 1968 sto instituttet klart: Kontorer, konferanserom, et moderne legesenter med studentkontorer og laboratorium.

Den 27.november 1968 var det høytidelig åpning av Institutt for allmennmedisin ved UiO. Hendelsen satte Norge på verdenskartet. Instituttet var nemlig det tredje i sitt slag i verden. Da Christian F. Borchgrevink (f. 1924) rykket opp fra legeforeningsstipendiat til professor i allmennmedisin i 1969, ble han samtidig verdens fjerde professor i faget.

I tre byer

I 1972 fikk Universitetet i Bergen et tilsvarende tilbud: Legeforeningens fond bekostet både lokaler, professorlønn, driftsmidler og en gruppepraksis. Utdanningsfondet sponset senere universitetsstillinger i allmennmedisin både i Tromsø (1973) og i Trondheim (1975), da legestudiene startet der.

Siden da har instituttene spilt en nøkkelrolle i utviklingen av allmennmedisin til en selvstendig klinisk spesialitet (1985), og for å gjøre allmennmedisin til et klinisk hovedfag på legestudiet ved samtlige norske fakultet (1993).

Arven fra 1968

Fremfor andre medisinske disipliner har allmennmedisinen vært bærer av mange ideer som forbindes med 1968: Fagkritikk av rådende paradigmer og vedtatte medisinske sannheter. Allmennmedisinen var det som introduserte den pasientsentrerte kliniske metoden som en mer demokratisk konsultasjonsmodell i stedet for «legen vet alltid best»-modellen. Allmennmedisinsk akademi har løftet kvalitative forskningsmetoder inn i medisinen og gjort dem stuerene der. Allmennmedisinen var også døråpner for EBM og klinisk epidemiologi i norsk medisin.

Allmennmedisinen er det som sterkest målbærer at overdreven risikojakt i den friske del av befolkningen med derav følgende overdiagnostikk og overbehandling, og kan skape mer uhelse enn helse.

Allmennmedisinfaget har spilt, og spiller fortsatt, rollen som gutten i eventyret om Keiserens nye klær. Denne arven fra 1968 er en viktig del av fagets identitet. Det skal både medisinen og helsetjenesten være glade for. I 2018 har allmennmedisin vært medisinsk universitetsfag i 50 år.

 

Av Jørun Straand i Dagens Medisin
Publisert 23. nov. 2018 08:00 - Sist endret 23. nov. 2018 10:42