Disputas: Marianne Lislerud Smebye - Kreftgenetikk

Cand.med. Marianne Lislerud Smebye ved Institutt for klinisk medisin vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d): Transcriptomic consequences of chromosome 19 rearrangements in ovarian carcinomas

Prøveforelesning

Se prøveforelesning

Bedømmelseskomité

  • 1. opponent: Associate professor Tanja Pejovic, Oregon Health and Science University, Portland, USA
  • 2. opponent: Professor Olli Carpén, University of Helsinki, Finland
  • 3. medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Vessela N. Kristensen, Avdeling for klinisk molekylærbiologi , Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Leder av disputas

Professor Ivar Prytz Gladhaug, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Hovedveileder

Forsker Francesca Micci, Seksjon for kreftcytogenetikk, Institutt for kreftgenetikk og medisinsk informatikk, Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet

Sammendrag

Årlig rammes rundt 450 norske kvinner av eggstokkreft. Syv av ti pasienter har spredning av kreftsykdommen ved diagnosetidspunket, og prognosen for disse er dårlig. Marianne Lislerud Smebye har studert effekten av endringer på gennivå i ovariale karsinomer, som er den vanligste formen for eggstokkreft. Å finne kreftspesifikke genendringer er viktig for å kunne utvikle målrettet kreftbehandling og dermed bedre utsiktene for pasientene.

Eggstokkkreftceller har ofte endringer på kromosom 19. For å undersøke hva slags effekt disse endringene har, kan man sammenligne resultater fra gennivå (DNA) med analyser av hvordan genene uttrykkes (RNA). I dette doktorgradsarbeidet har Smebye og medarbeidere utført forskjellige typer slike genuttrykksanalyser.

Undersøkelser av svulster der deler av kromosom 19 var kopiert opp i flere eksemplarer, viste assosiasjon med økt uttrykk av spesielt én genfamilie som kalles sink-finger-gener. Disse genene er med på å styre uttrykket av andre gener i cellen, de er såkalte transkripsjonsfaktorer. Lite er kjent om akkurat hvilke gener sink-finger-genene regulerer, men disse kan være relatert til kreftutvikingen i svulstene som ble analysert.

Endringer på DNA-nivå kan føre til at deler av to forskjellige gener kan kobles sammen og dermed danne et helt nytt gen. Et slikt gen kalles et fusjonsgen. Ved å sammenligne de tidligere DNA-funnene med de nye RNA-analysene fant Smebye og medarbeidere flere mulige fusjongener. Et slikt eksempel er fusjonsgenet DPP9-PPP6R3, med genelementer fra kromosom 19 og 11. Slike fusjonsgener er vanligvis kreftspesifikke og dermed potensielle angrepsmål for kreftbehandling. De kan også brukes for å diagnostisere eller overvåke kreftsykdom.

En kvinne med eggstokkreft har ofte svulster i begge eggstokkene. Man har lenge trodd at kreften da har begynt i den ene eggstokken og så spredt seg til den andre. Alternativt kan det være slik at kreften har oppstått på to steder uavhengig av hverandre, eller at begge eggstokksvulstene er spredning fra en primærsvulst som har oppstått et tredje sted.

Ved å sammenligne høyre og venstre eggstokk hos fire pasienter fant vi forskjellig uttrykk av gener som tidligere er assosiert med kreftspredning. Dette funnet støtter synet om at de to svulstene stammer fra samme utgangspunkt, men man kan ikke si om dette er i den ene eggstokken eller et tredje sted.

For mer informasjon

kontakt Gruppe for forskerutdanning
 

Publisert 3. mars 2017 10:31 - Sist endret 3. mars 2017 13:57