Den prestisjetunge prisen ble delt ut av H.M. Kong Harald under en høytidelig seremoni i Universitetets aula i Oslo tirsdag 19. mai.
– Det er kjempehyggelig, og selvfølgelig en stor ære. Dette er den største kreftforskningsprisen i Norge, så det er veldig stas, sier Johanna Olweus.
Hun er professor ved Universitetet i Oslo, forskningsgruppeleder ved Oslo universitetssykehus, og fra sommeren leder hun PRIMA, et senter for fremragende forskning innen presisjonsimmunterapi, ved UiO og OUS.
– Prisen er en anerkjennelse av arbeid over mange år, og som involverer veldig mange mennesker. Dette er virkelig en pris til hele forskningsgruppen, understreker Olweus.
Har flyttet grenser for hva som er mulig
Immunterapi har revolusjonert behandlingen for flere krefttyper de siste 15 årene. Men mange pasienter har fortsatt liten eller ingen nytte av behandlingen.
– Vårt mål er å forbedre prognosen for disse pasientene, sier Olweus.
Forskningen hennes har gitt viktige bidrag til utviklingen av nye former for immunterapi. Kreftforeningens generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross, beskriver Olweus som unik.
– Johanna Olweus har flyttet grensene i et av verdens mest konkurranseutsatte forskningsfelt. Det som gjør henne helt spesiell, er at hun både leverer grunnforskning på høyeste internasjonale nivå og arbeider målrettet for å få funnene helt frem til pasientbehandling. Vi er vanvittig stolte over å ha forskere av Johannas kaliber i Norge, sier hun.
Hva er gode mål for kreftbehandling?
Olweus og gruppen hennes har i mange år jobbet med å utnytte T cellenes evne til å gjenkjenne og angripe kreftceller.
– Det er uomtvistelig bevist at T-celler, en type immunceller, kan kurere kreft. Det er de samme T-cellene som kurerer oss for infeksjoner som influensa. Så hvis vi klarer å målrette T-cellene mot kreftceller, så kan de være kjempeeffektive, forteller hun.
En sentral del av forskningen hennes handler om nettopp å finne de rette målene på kreftcellene som T-cellene skal angripe.
– Kreftcellene er 99 prosent like normale celler. Vi må finne «akilleshælen», det som virkelig skiller kreftcellene fra de friske cellene. Da kan vi målrette T cellene dit, sier hun.
Bruker friske blodgivere til å bekjempe kreften
Et gjennombrudd for forskningsgruppen var å utvikle en metode for å bruke T celler fra friske blodgivere til å gjenkjenne og drepe kreftceller langt mer effektivt enn pasientens egne T-celler klarer. Denne studien ble publisert i det anerkjente tidsskriftet Science i 2016.
– Når kreft utvikler seg, skjer det ofte langsomt og i det stille. Immunsystemet får ikke de sterke faresignalene vi ser ved for eksempel influensa, forteller Olweus.
Over tid kan pasientens immunsystem ha tilpasset seg kreften. T-cellene blir utslitt i forsøket på å bekjempe kreften, eller lærer seg å tolerere endringene fra kreftcellene.
– Dette er mekanismer som en frisk blodgiver ikke har vært utsatt for. Derfor kan immunceller fra friske personer være bedre til å gjenkjenne kreftceller. Ved å hente ut og kopiere T cellereseptorer fra friske givere, kan vi omprogrammere pasientens egne T celler til å gjenkjenne kreftcellene bedre, forklarer hun.
Inspirert av organtransplanterte pasienter
Parallelt med dette har Olweus jobbet med en annen, spennende idé: Å bruke mekanismer fra avstøtning av transplanterte organer som utgangspunkt for ny kreftbehandling.
Tidlig i karrieren la hun nemlig merke til noe spesielt hos organtransplanterte pasienter. De må stå på livslang immunhemmende medisiner, som hindrer T-cellene fra å avstøte det fremmede organet. En sjelden gang hender det at pasienten utvikler kreft i det transplanterte organet.
– I mange tilfeller fungerer det da å bare stoppe medisinene. Da vil T-cellene til pasienten avstøte kreften, men også det transplanterte organet. Det interessante er at T-cellene i en slik situasjon også kan avstøte kreft som har spredd seg utenfor det transplanterte organet, forteller hun.
Hun diskuterte dette med ektefellen, forsker og partner i PRIMA, Fridtjof Lund-Johansen.
– Kunne vi målrette den ekstremt kraftige immunresponsen kun mot kreftcellene?
Fra idé få trodde på til behandling som testes på pasienter
Hun forteller at det var mange som var skeptiske og mente dette var en altfor radikal idé. De slet lenge, både med å få finansiering til prosjektet og artikler publisert, før den første ordentlige artikkelen til slutt ble publisert i et lite synlig tidsskrift. Over tid kom gjennombruddene, med artikkel i Nature Biotechnology i 2022 som et høydepunkt.
– Det var først da vi virkelig fikk gjennomslag og synlighet for dette konseptet, sier hun.
Nå skal behandlingen testes ut i en klinisk studie ved OUS, og de første pasientene skal inkluderes i studien i 2026. Målet i første omgang er å vise at behandlingen er trygg.
– Én ting er å publisere godt faglig arbeid. En helt annen, minst like krevende del, er å ta en egenutviklet behandling hele veien til klinikk. Det fantes ikke infrastruktur for dette i Norge, så vi har måttet bygge opp veldig mye selv. At vi nå står på terskelen til å teste behandlingen på pasienter, er utrolig motiverende, sier hun.
Ville bruke immunforsvaret mot kreft
Olweus beskriver seg selv som «arvelig belastet» med interessen for forskning.
– Faren min var forsker, og jeg fikk alltid inntrykk av at det var det morsomste og mest spennende man kunne drive med, sier hun.
Allerede under medisinstudiet ble hun trukket inn i laboratorieforskning, og tok permisjon for å forske. Etter studiet dro hun til USA da ektemannen fikk en postdoktorstilling.
– Ett år ble til nesten fem, og dette oppholdet var utrolig viktig for oss både med tanke på hvilken retning forskningen vår tok, og for alt vi opplevde privat. Jeg skulle ønske at flere unge norske forskere tok sjansen på utenlandsopphold, sier hun.
Da hun startet spesialisering i immunologi og transfusjonsmedisin var retningen tydelig.
– Jeg ble mer og mer opptatt av hvordan immunforsvaret kunne brukes i kreftbehandling, sier hun.
Et viktig vendepunkt var møtet med avdelingsleder Erik Thorsby.
– Han var opptatt av å rekruttere leger som ville forske, og åpnet døren for at jeg kunne bygge opp et eget laboratorium. Den typen støtte tidlig i karrieren har vært helt avgjørende.
Bygget opp et sterkt forskningsteam
Derfor er Olweus stolt av gruppen hun har bygget rundt seg.
– Jeg er stolt av å ha bygget opp et veldig sterkt forskningsteam og et stort internasjonalt nettverk. Det har jeg gjort uten å være «arvtager» i en etablert gruppe, og det var tungt til å begynne med. Jeg er takknemlig overfor de flinke forskere som var de første som våget å satse på prosjektene mine da det fortsatt var mye som ikke var bevist, deriblant Erlend Strønen, som var førsteforfatter på Science artikkelen i 2016, sier hun.
– Jeg var også rørt over familier til kreftpasienter som trodde på meg og samlet inn penger til min forskning i en tidlig fase. En av familiene arrangerte til og med en rockekonsert til inntekt for min forskning, og inviterte hele familien min! Det var en sterk opplevelse.
Internasjonalt samarbeid og god teknologi avgjørende for suksess
Internasjonalt samarbeid er helt avgjørende for å lykkes, ifølge årets prisvinner.
– I et lite land som Norge betyr det helt enormt mye å ha gode internasjonale nettverk, komplementære samarbeidspartnere, og tilgang til den beste teknologien, sier Olweus.
Hun peker på at moderne forskning i stor grad styres av hvilke teknologiske verktøy man har, og at dette ofte undervurderes, særlig i norsk forskning.
– Hvilken teknologi du har setter begrensningene for hva du kan oppdage og studere. Tilgang til den beste teknologien, og folk som utvikler ny teknologi, er helt sentralt. Ny teknologi har gitt oss kvantesprangene i mye av medisinsk forskning, forklarer hun.
God infrastruktur og støtte fra UiO og OUS
Kunstig intelligens spiller også en rolle i forskningen, men Olweus understreker at kunstig intelligens bare er så god som dataene den fôres med.
– Det er ekstremt viktig å forstå at man trenger store, godt validerte datasett. Det er masse «crappy» data som går inn i KI, og da får du også crap ut, sier hun.
Høye ambisjoner trenger både sterke internasjonale nettverk og solid lokal infrastruktur.
– Det er utrolig viktig å ha gode kjernefasiliteter med tanke på tilgang til god teknologi. Så det å ha god infrastruktur på sykehuset og universitetet er veldig viktig for forskningen vår. Vi har svært gode arbeidsbetingelser ved Institutt for kreftforskning, og støtten fra både UiO og OUS har vært helt sentral for alt vi har fått til, sier hun.
Den kreative prosessen gjør jobben spennende
For Olweus er den kreative prosessen i forskningen en viktig drivkraft.
– Det jeg liker aller best med jobben min er den kreative prosessen. Det å få en idé, diskutere og videreutvikle den, og noen ganger se at det stemmer. Eller å oppdage noe helt annet på veien, som viser seg å være minst like spennende, sier hun.
Mange av ideene oppstår i uformelle diskusjoner i gruppen eller hjemme med ektemannen.
– Vi diskuterer én ting, og så ender det med en ny hypotese eller et nytt prosjekt. Gruppemøtene er ukens høydepunkt på jobb, diskusjonen er høylytt og latteren sitter løst. Det er utrolig inspirerende, sier hun.
Men målsetningen er alvorlig: å kunne gi kreftpasienter bedre utsikter.
– Det gjorde enormt sterkt inntrykk å møte pasienter uten håp om kurativ behandling da jeg var medisinstudent. Siden har det vært en drøm for meg å kunne utvikle ny behandling som gjør at man kan bringe dette håpet tilbake, avslutter hun.