Behandling med DBT på elektroniske plattformer
Vi har alle måttet tilpasse oss Koronakrisen, og måten vi er i kontakt med hverandre på er radikalt endret. Stort sett opprettholder spesialisthelsetjenesten sine tjenester, og poliklinisk behandling går i hovedsak som vanlig. Pasienter med selvmordsatferd og selvskading er en sårbar gruppe. Dette omfatter de mange pasientene som er i gang med DBT-behandling over hele landet, og disse prioriteres slik at behandlingen skal fortsette som planlagt.
For mange har dette ført til en rask overgang til elektroniske plattformer, da særlig ferdighetsgruppene ble rammet av de nye restriksjonene. Det er på tide å utfordre perspektivet mange muligens har, om at behandling over nett ikke er like bra. E-helse har fra før gode resultater for endel terapiforløp (oppsummert f.eks. i et review av Hubley et.al 2016 i World Journal of Psychiatry). Hvordan det vil oppleves i DBT er fremdeles et empirisk spørsmål, men erfaringer så langt virker positive. Det er viktig å informere pasientene om hvilken plattform en bruker, gi klare instruksjoner, samt informere om hva de samtykker til ved å motta behandling over nett. Dette bør dokumenteres i journalen.
Foreløpige erfaringer
Det er flere terapeuter som har rapportert at de opplever at videoterapi og mye nettbasert virksomhet er mer slitsomt enn å møtes ansikt til ansikt. Et forslag er derfor å korte ned ferdighetsgruppen, kun bruke materialet fra permen, eventuelt dele musikk/korte videosnutter, og ikke minst aktivisere pasientene ved at de for eksempel selv leser høyt fra permene.
Både terapeuter og pasienter sitter i unormale omgivelser for terapi: enten hjemme, utendørs eller på kontoret. Forstyrrelser fra familiemedlemmer eller ting som foregår i bakgrunnen kan være krevende for alle parter. Terapeuter kan minimere distraksjoner ved å sørge for at de selv sitter et sted der det skapes en følelse av ro, og benytte hodetelefoner med støyreduksjon. Noen videoløsninger gir også muligheter til å fjerne bilder av bakgrunnen, slik at det bare er personen som deltar som synes. Dette bidrar til økt fokus på den som snakker og blir mer likt vanlig terapi, ansikt til ansikt.
Felles utfordringer og behov for ferdigheter
Nettopp i en slik tid er ferdighetene svært nyttige for brukerne – mange lager sitronsaft av sitroner. Den nåværende situasjonen er utfordrende, men den byr også på muligheter til å reflektere over, bedre forstå, og anvende ferdighetene. Særlig behovet for aksept og radikal aksept er stort for mange.
En vedvarende krisesituasjon som den vi er i nå gir mange felles utfordringer for både behandlere og pasienter og dette kan styrke opplevelsen av likeverdighet i relasjonen. Terapeuter kan oftere oppleve å ha sterke, svingende følelser i løpet av en dag, noe som igjen kan styrke evnen til å oppleve empati overfor pasienten.
Undersøkelse bekrefter: DBT-tilbudet opprettholdes av de aller fleste team
Vi har utført en spørreundersøkelse blant DBT-team i Norge, og resultatene gir et innblikk i, og mulighet til å reflektere over, denne tiden vi nå står i. Spørreundersøkelsen ble besvart av 23 av de 30 aktuelle DBT-teamene i Norge. Pr 30. mars ser vi følgende:
Mens individualterapien ser ut til å bli opprettholdt av 90% av teamene, med majoriteten allerede på alternative plattformer som telefon eller videosamtaler, ser det ut som at ferdighetstreningsgruppene er mer utfordrende å gjennomføre på alternative flater. Det er likevel et mindretall av teamene som har avlyst gruppene helt. Drøyt halvparten av teamene jobber med å få til å gjennomføre grupper via digitale kanaler, mens 26% allerede er i gang. De fleste team opprettholder også konsultasjonsteammøtene, og 60% av teamene gjennomfører disse digitalt.
Utfordringer ved digital terapi
Av utfordringer som går igjen er at kontinuitet og flyt i behandlingen blir redusert. Mange opplever også at det å ikke være fysisk i samme rom er mer krevende i forhold til å håndtere terapiforstyrrende atferd, det å tolke kroppsspråk osv. Mange nevner at det er vanskeligere å gjennomføre forpliktelsessamtaler og begynne behandling av nye pasienter på digitale flater. Noen opplever at pasientene er skeptiske til digitale alternativer, og kanskje særlig om takstene er de samme, samtidig som de synes det er utfordrende at ferdighetsgruppene uteblir mens man venter på digitale løsninger.
Plattformer som er godkjent og brukes av flest team er Skype for business og Norsk helsenett via Join, men enkelte benytter også Pexip og Cisco meeting. Endel foretak har tatt i bruk Confrere for individualterapi, men denne løsningen har enda ikke mulighet for gruppemøter.
Det er positivt at så mange tilpasser seg situasjonen og forsøker alternative løsninger. Det blir interessant å følge utviklingen fremover og kartlegge flere erfaringer, fra både team og pasienter, avhengig av hvor lenge dette varer.