Hva forsker du på nå?
Forskergruppen min og jeg forsker på intracellulær membrantransport, som er sortering og transport av proteiner og lipider inne i cellen. Nærmere bestemt forsker vi på en mekanisme som kalles autofagi.
Autofagi er en intracellulær degraderingsmekanisme (nedbrytningsmekanisme) som bidrar til å fjerne ”søppel” i cellen som ellers kan gi toksiske (giftige) effekter og skade cellen. Man kan tenke på autofagi som en slags gjenvinning av cellulært søppel.
Hvorfor begynte du å forske på dette temaet?
Helt siden doktorgraden har jeg vært interessert i intracellulær membrantransport. Da jeg klonet et nytt protein som viste seg å lokalisere til de membranene som er involvert i autofagi, kom jeg inn på dette forskningsfeltet.
Hva håper du å finne ut med forskningen din?
Vi ønsker å forstå de basale mekanismene ved autofagi, siden denne prosessen er vist å være viktig for å hindre utvikling av kreft og nevrodegenerative sykdommer.
Hva har du funnet ut?
Vi har blant annet identifisert noen proteiner som er viktige for å gjenkjenne proteinaggregater. Vi har brukt Huntington's Disease som modellsystem, og sett på celler som inneholder proteinaggregater som er assosiert med denne sykdommen. Vi har funnet flere proteiner som kan knytte aggregatene til autofagimaskineriet. Dermed har vi økt vår forståelse av hvordan disse kan bli gjenkjent og spist.
Vi har også funnet ut at molekylet ubiquitin fungerer som en merkelapp som gjør at disse proteinene blir gjenkjent av autofagi.
Hvorfor er denne forskningen viktig?
Ved å forstå de basale molekylære mekanismene, vil vi øke forståelsen av sykdommen. Hvis man forstår hvorfor en celle blir en kreftcelle eller hvorfor proteiner aggregerer og gir en nevrodegenerativ sykdom, så kan man forhåpentligvis gå inn og gjøre noe med det.
Ved hjelp av musemodeller har man vist at hvis man klarer å stoppe produksjonen av det aggregerte proteinet, så kan det reversere Huntington’s Disease. Mus som har Huntington kan altså bli friske igjen hvis man skrur av produksjonen av det proteinet. Da kan tenke seg at også i mennesker kan man reversere sykdommen, eller i hvert fall hindre at den utvikles, hvis man kjenner mekanismen for hvordan aggregatene degraderes.
Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
Mye av dagen går til veiledning av studenter, stipendiater og post.docer som jobber i forskningsgruppen. I tillegg er det noe administrasjon, noe undervisning og mye skriving av søknader for å få inn penger til forskningsgruppen.
Hvilke egenskaper må en god forsker ha?
Jeg tror i hvert fall man må være nyskjerrig. Man må nok også være tålmodig, for det er mange nedturer. Man må ha evnen til hele tiden å gå videre og prøve nye hypoteser. De gangene du får et positivt resultat er det helt fantastisk, og dette driver deg videre.
Man må også være kreativ og ha evnen til å tenke nytt. Og så må man ha gode samarbeidsevner. Innenfor forskningen jobber man ikke lenger helt alene på et prosjekt, man jobber sammen både nasjonalt og internasjonalt. Å ha evnen til å knytte nettverk er viktig.
Hva motiverer deg til å forske?
Nyskjerrigheten og ønsket om å forstå. I vårt tilfelle å forstå hvordan vi kan hindre utviklingen av nevrodegenerative sykdommer. Langtidsperspektivet er altså å bidra til bedre helse, og å kunne behandle eller hindre utviklingen av sykdommer. Men jeg synes jo også det er veldig spennende å forstå de små molekylære interaksjonene.
I tillegg er det en fantastisk jobb, hvor man hele tiden får brukt seg selv kreativt og intellektuelt.
Hvor henter du ideer og problemstillinger fra?
Mye gjennom å lese litteraturen på området. Men også gjennom selve forskningen: man gjør et forsøk og får et svar som leder til nye spørsmål.
Hvem har vært viktigst for din forskning?
Harald Stenmark, som jeg har jobbet sammen med på Radiumhospitalet i 10 år. Han har betydd veldig mye for meg som forsker, både faglig og i forhold til hans måte å jobbe og tenke på, som har inspirert meg veldig mye.
Hva vet du i dag som du ikke visste da du begynte som forsker?
Noe av det viktigste jeg har lært er at sannheter ikke varer evig. Når man har jobbet som forsker i noen år, vet man at det man tror er en sannhet nå, kanskje ikke lenger er sant om 10 år, på grunn av den teknologiske utviklingen. Jeg har opparbeidet meg evnen til å være kritisk til både egne og andres data.
Hva ser du som utfordringer for ditt forskningsfelt fremover?
De store utfordringene vil være å få bekreftet alt det vi finner i cellelinjer og modellsystemer og få vist at det vi har funnet ut faktisk også gjelder for mennesker.
Den største utfordringen for meg som gruppeleder er å skaffe nok midler. Det trengs hele tiden mer fancy utstyr som koster mye penger. Skal man være på topp og i forskningsfronten, så krever det mye ressurser.
Hvordan ser ditt forskningsfelt ut om 10 år?
Mitt forskningsfelt er ganske ungt, det er først de siste 10 årene at det har tatt av. Jeg tror at vi om 10 år har en god forståelse av de molekylære mekanismene involvert i autofagi, og at det vil være flere kliniske studier på gang med legemidler som hemmer eller oppregulerer autofagiveien.
Hva ville du ha gjort dersom du var rektor på UiO for en dag?
Da ville jeg ha opprettet noen "tenure track"-stillinger med gode betingelser - 5 års midlertidig ansettelse med mulighet for fast ansettelse hvis man gjør det bra. Dette vil gi flere av våre dyktige midlertidige tilsatte muligheten til å etablere seg som selvstendige forskere.
Dersom du skulle jobbet med noe helt annet, hva skulle det vært?
Det hadde vært spennende å jobbe som finansanalytiker. Det å følge med på aksjemarkedet innebærer litt av den samme tenkningen som forskning. Man må lese seg opp på bedriftene, prøve å forutse og lage hypoteser.
Hva gleder du deg mest til denne våren?
Vi vil forhåpentligvis sende inn to arbeid fra laben som har pågått en stund til internasjonale, anerkjente tidsskrifter som har stor innflytelse. Det er deilig å gjøre ferdig studier og sende dem inn, og få tilbakemeldinger fra refereer og fra tidsskriftet.
Ellers gleder jeg meg veldig til å finne frem joggeskoene, og til tid med barna ute i hagen.