Nasjonal årlig statusrapport for LAR

Legemiddelassistert rehabilitering - LAR - begynte som behandlingstilbud i Norge på slutten av 1997, og ble et reelt nasjonalt tilbud fra og med 1998. Behandlingen ble introdusert som et nasjonalt tilbud etter lengre tids politisk utredning og delvis motstand og representerte ved oppstart en ny tilnærming til opioid avhengighet. Behandlingen består i tillegg til langtidsvirkende opioider (metadon eller buprenorfin) også av psykososiale intervensjoner.

Om prosjektet

Helt fra starten av har LAR behandlingstilbudet blitt evaluert gjennom en årlig gjennomgang av pasientpopulasjonen og beskrivelse av behandlingsresultatene. De første par årene var dette i form av rapporter skrevet til Helsedirektoratet, i de følgende årene rapporter som inngikk i Seksjon for kliniske rusmiddelproblemers – SKRs - rapportutgivelser og siden 2006 har rapporteringen kommet som en årlig rapport under navnet årlig Statusrapport for LAR som SERAF -rapporter.

Statusrapportene dokumenterer for hver pasient som er inkludert i eller har vært i LAR i rapporteringsåret, informasjon fordelt under 3 kategorier: 1) Aktuell situasjon i behandlingen, 2) pasientens funksjon og behandlingssituasjon siste 4 uker, og 3) pasientens situasjon siste år.

Det er pasientens nærmeste behandlerkontakt helst i samarbeid med pasienten som fyller inn skjemaet på slutten av hvert kalender år. Data rapporteres i aggregert og anonymisert form fra hvert Helseforetak til SERAF, som så sammen med Nasjonalt kompetansesenter for legemiddelassistert rehabilitering; Avdeling spesialiserte ruspoliklinikker, ASP ved Helse Sørøst, Ullevål Sykehus, lager den årlige Statusrapporten for LAR.

Knapt noen annen behandling gitt til en betydelig gruppe pasienter er dokumentert og beskrevet så godt som LAR-behandlingen i Norge. Statusrapportene er et nyttig verktøy for alle som jobber innen LAR-feltet. I rapportene kan man finne ut av regionale ulikheter i klinisk praksis og behandlingsresultater og vurderinger for hva som vil være kunnskapsbaserte og adekvate justeringer av behandlingen.