Hvert semester deler avgangsstudentene på modul 8 på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo ut undervisningsprisen til den underviseren de mener hadde den beste undervisningen.
– Det er stas å få prisen! Revmatologi er et lite fag, så det at jeg får denne prisen kan bidra til å sette søkelys på revmatologien. Det er en fin ting, sier professor og revmatolog Øyvind Molberg.
Molberg har undervist i revmatologi ved UiO i en årrekke. Han brenner for å formidle faget sitt til fremtidige kollegaer, og ble også tildelt undervisningsprisen i 2018.
– Jeg synes at læring er motiverende i seg selv. Det å finne gode måter å formidle faget på synes jeg er ganske morsomt, sier han.
– Undervisning er også enormt viktig, naturligvis. Både for fagfeltet og ikke minst for de fremtidige pasientene, legger prisvinneren til.
Molberg håper flere vil bli revmatologer
Mange studenter ser på revmatologi som et vanskelig og krevende fag. Molberg vil bidra til å gjøre faget mer forståelig og spennende.
– Vi får omtrent én ny revmatolog fra hvert studentkull. Jeg håper at denne prisen kan bidra til at vi klarer å rekruttere flere nye revmatologer, at flere får øynene opp for faget, sier professoren.
– Det er viktig at de som er så uheldige å få en revmatisk sykdom får den beste behandlingen og oppfølgingen som de kan få, fortsetter han.
Undervisningen bør være forutsigbar for studentene
Professoren holder forelesninger, smågrupper og seminarer for studentene. På den første forelesningen gir han en oversikt over faget og temaer som kommer. Han har som mål å presentere fagstoffet på en helhetlig og oversiktlig måte gjennom de ulike undervisningsaktivitetene.
– De ulike aktivitetene skal bygge på hverandre. Undervisningen skal dekke alt fra revmatologien som studentene må kunne før de går ut i sine første jobber som lege, sier han.
Studentene liker systematikken
I en av begrunnelsene skriver en student at «Revma kan føles stort og uoversiktlig, men med godt strukturerte forelesninger, tydelig inndeling og klar understreking av hva som er sentralt (og mindre sentralt), gjør Øyvind Molberg det håndterbart. Godt jobba!».
Flere trekker også frem det gode humøret hans: «Forklarer vanskelige temaer på en forståelig og god måte. Legger undervisningen på et godt nivå med passe mye detaljer. Smittende godt humør!»
Underviseren snakker med unge leger på avdelingen
Molberg møter alle avgangsstudentene i løpet av de fem ukene som undervisningen i revmatologi foregår.
– Jeg prøver å tenke på hva jeg tror studentene må kunne og kan ha nytte av å vite noe om. Jeg snakker med legene i spesialisering, LIS-legene, om hvilke utfordringer de møter innen revmatologien, forteller han, og fortsetter:
– Og så tar jeg det som utgangspunkt for undervisningen og legger vekt på det praktiske, på hvordan en pasient med den og den sykdommen ser ut.
Fastlegene får skryt
Han påpeker at mange av studentene kommer til å bli fastleger. Som fastlege møter du bare pasienter med en revmatisk sykdom en gang iblant.
– Fastlegene møter hele bredden av pasienter. De må kunne identifisere pasientene med revmatisk sykdom i den store mengden pasienter. Jeg vektlegger derfor også hvilke røde flagg de skal se etter når det gjelder revmatisme, forteller han, og fortsetter:
– Jeg har respekt for fastlegene som klarer å plukke dem ut.
Å stille diagnose er som å legge puslespill
Revmatiske sykdommer gir komplekse symptomer og rammer ulike organsystemer.
– Det er vanskelig å skille ulike symptomer fra hverandre og å vite om det er en revmatologisk sykdom eller en annen sykdom pasienten rammes av. Det er derfor krevende å stille diagnose, forklarer Molberg.
Samtidig er det svært viktig at pasientene får riktig diagnose.
– Diagnosen påvirker hvilken medisin pasienten bør få, hvordan pasienten kan forvente å respondere på medisinen, hvilken prognose pasienten har for bedring og så videre. Så vi må komme riktig ut fra starten av, sier han.
Puslespillmetaforen kan gjøre det enklere å lære hvordan du som lege kan komme frem til riktig diagnose innen revmatismen.
– Et bilde vi ofte bruker for denne prosessen er puslespillbrikker. Vi må finne riktige brikker og sette dem sammen for å kunne se det hele bildet, forteller professoren.
– Det er bra å ikke være altfor selvhøytidelig
Prisvinneren har flere tanker rundt hva som gir god undervisning. Først og fremst så mener han at det er viktig at undervisere også arbeider klinisk.
– Vi må kombinere det grunnleggende innen faget og eksempler fra arbeidet med pasienter med oppdatert og forskningsbasert kunnskap, sier han.
– Og så er det bra å ikke være altfor selvhøytidelig. Forelesningssalen er ikke arenaen for å skryte av egne briljante forskningsresultater, legger han til med et smil.
Drivkraften hans? Frykt, ifølge ham selv.
– Jeg kjenner veldig på ansvaret for at studentene skal lære seg faget. Jeg er tross alt ansatt på UiO for å undervise. Det er litt tøys, selvfølgelig, men frykten hjelper meg til å holde meg skjerpet hver gang jeg skal undervise, sier han.
Mentoropplegg og mer systematiske tilbakemeldinger
Molberg er opptatt av at alle undervisere skal kunne gjøre en best mulig jobb. Han kunne derfor tenkt seg et eget mentoropplegg for nye undervisere.
Han har også et ønske om at universitetet legger til rette for at studentene kan evaluere undervisningen på en mer systematisk måte enn hva som gjøres i dag.
– Jeg synes det er fint at studentene får uttale seg om undervisning. Jeg skulle ønske at studentene kunne gi strukturert tilbakemelding til underviserne, avslutter han.