[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
[SPEAKER_00]
Hei, og velkommen til en ny episode av Psykopoden.
Jeg heter Jan Ivar Røssberg og er professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og undervisningsleder i psykiatriske fag.
I dag skal vi snakke om et emne som vi også har en forelesning om under medisinstudiet.
Nemlig schizofreni og psykoser i et livsløpsperspektiv.
Hvor vi da samordner og setter sammen i et livsløpsperspektiv hvordan psykoser og schizofreni kan utvikle seg.
Og i den forbindelse så har jeg med meg min lærerkollega, professor Anne Margrethe Myhre.
Overlege i BUP-forskning og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri.
Velkommen.
[SPEAKER_01]
Tusen takk skal du ha.
[SPEAKER_00]
Vi har jo som sagt den forelesningen sammen.
Og så har vi i tidligere utgaver av Psykopoden snakket en del om schizofreni og psykoser hos voksne.
Vi har bl.a.
snakket om årsaker, behandling, prognoser etc., etc.
Og så uttaler det seg jo litt annerledes i barne- og ungdomsfeltet.
Så jeg tenker vi kan starte med å prøve å forklare, eller snakke litt om hvordan dette utvikler seg i barne- og ungdomsårene.
Hvis vi sier litt om hva en psykose er der, og hvordan det vil være.
[SPEAKER_01]
Ja, jeg tenker at det som er veldig viktig når man jobber med barn og ungdom, det er jo å ta utviklingsperspektivet.
For det er veldig stor forskjell på en 8-tiåring og en 16-17-18-åring.
Så det må vi alltid ha med oss som et bakteppe.
I tillegg så tar vi ofte hensyn til alder i forhold til normalutvikling.
For vi tenker at psykose, som jo er en forvirringstilstand og en realitetsbrist ... Den kan jo nesten se sånn ut når man observerer barn i lek, f.eks.
Jeg pleier ofte å ta det eksempelet med Knerten og Lillebror.
For det er skrevet flere bøker om dialogen mellom dem.
Og Knerten snakker jo, og Lillebror mener jo at dette er hans beste venn.
Og sånn er det for mange barn.
At man har fantasivenner.
Skybert hos Albert Aaberg f.eks.
også.
Som jo er en, på én måte en reell figur for barnet, men hvis man går nærmere innpå og virkelig liksom spør ut barnet, så vil de likevel, kanskje med litt vemod, måtte innrømme at dette er ... Knerten eller Skybert lever jo egentlig ikke.
[SPEAKER_00]
Knerten er en kvist.
[SPEAKER_01]
Knerten er en tyrerot.
Ja.
Og det er det, da.
Den glidende overgangen til noe som er realitetsbristende.
Det er jo mer utfordrende når du jobber med barn og ungdommer.
For er det en del av en lek og en fantasivenn, eller er det et eller annet som skal utvikle seg til sykdom?
[SPEAKER_00]
Før vi går litt inn på dette med fantasivenner og realitetsbrist etc.
Hvis vi ser litt på hyppigheten, og hva skal vi se etter hos personer eller unge som begynner å utvikle en psykose, eller allerede har utviklet en psykose, og hvor mange dreier det seg om?
[SPEAKER_01]
Det er veldig sjeldne tilstander hos barn og ungdommer.
[SPEAKER_00]
Det er ikke noe folkesykdom hos barn og unge, dette her.
På ingen måte, nei.
[SPEAKER_01]
Så man kan jobbe mange år i BUP-feltet som kliniker, og ikke møte en eneste ungdom, da det er jo mest ungdommer vi ser, med en psykoselidelse.
Men jeg tenker også at det kanskje er en gruppe som er noe underdiagnostisert i BUP-feltet.
For vi tenker kanskje med andre ... Eller tenker på andre diagnoser tidligere.
Sånn som alvorlig angst, alvorlig tvang.
Og så går vi ikke videre og utforsker noe mer.
[SPEAKER_00]
Om det kan være en psykose eller en schizofreni i tidlig utvikling.
[SPEAKER_01]
Nei, ikke sant.
Eller Aspergers syndrom er jo noe som ... Det er jo en diagnose som er blitt ganske mye brukt.
Og som jo ikke så sjelden blir revurdert når barnet eller ungdommen blir eldre og voksen.
[SPEAKER_00]
Men det er en sjelden tilstand, sier du.
Da tenker du først og fremst på schizofreni i barne- og ungdomsalderen?
[SPEAKER_01]
Schizofreni i barne- og ungdomsalderen er veldig sjelden.
Under 13 år ser vi det veldig sjelden.
[SPEAKER_00]
Unnskyld, nå avbrøt jeg deg.
Det er det vi kaller very early onset psychosis?
Ja.
[SPEAKER_01]
Og vi bruker jo oftere også psykosebegrepet enn kanskje schizofreni.
Og bipolar lidelse, fordi at vi bruker det voksne diagnosesystemet.
Men det er jo ikke tilpasset et utviklingsperspektiv.
Og når vi snakker med ungdommene, så kaller vi det som regel en psykose.
Men vi setter jo en diagnose i løpet.
Men jeg tenker også at det er jo veldig ferskvare.
I vår populasjon.
Fordi at det kan jo utvikle seg i flere retninger.
[SPEAKER_00]
Ja, hvordan da?
Kan ikke du ta oss med på et eksempel der?
Hvis du har en 16-åring som kanskje har vært litt nedfor, litt engstelig, begynner å mistenke psykoselidelser, hvordan vil det arte seg for den personen?
[SPEAKER_01]
Det vil jo kanskje ofte se ut som normale pubertetsfenomener, tenker jeg.
Det er jo ikke så uvanlig at ungdommer trekker seg tilbake, gir blaffen i skole og foreldre og regler og ... Men man har jo et stort utviklingsprosjekt på at man skal stå på egne ben etter hvert og bli selvstendig.
Og noe av det handler jo om å sparke fra, ikke sant, hjemme.
Og sabotere kanskje en del.
Derfor kan det være vanskelig å se forskjell på hva som er en normal pubertetsutvikling, og hva som er sykdomsutvikling.
Men noe som er vesentlig, er at er det en sykdomsutvikling, så har du alltid et funksjonsfall.
Og så kan man jo diskutere litt hvis det er en evnerik person f.eks.
Vil det plukkes opp noe sted, eller vil de klare seg gjennom skoleløpet likevel?
Og noen gjør jo det.
De klarer seg, men de blir jo underytere i forhold til sitt potensial.
Mange har jo f.eks.
vrangforestillinger eller hallusinasjoner som store hemmeligheter.
Det kan ta lang tid å få hull på det.
Og ikke så sjelden så kan også disse ungdommene seile under en atferdsforstyrrelsesdiagnose.
For hvis du begynner å pirke i det, så blir de selvfølgelig veldig redde.
For er det én gang i livet du er opptatt av å være som alle andre, så er det jo i ungdomsfasen.
Og det da å kanskje se og høre ting som andre ikke ser og hører, det er veldig truende.
Så dette er, særlig hos de ressursrike, en godt skjult hemmelighet.
De skjuler det.
[SPEAKER_00]
Det gjør for så vidt de voksne også i veldig lang tid.
Du nevnte hallusinasjoner, det å høre stemmer som ikke er der.
Du nevnte vrangforestillinger, det å ha en idé som er i utakt med virkeligheten.
Arter de seg på omtrent samme måte, eller er de litt mer diffuse i barne- og ungdomsalderen?
[SPEAKER_01]
Særlig vrangforestillingene.
De er ofte enklere enn de er hos voksne.
[SPEAKER_00]
Hvordan da?
[SPEAKER_01]
Man kan f.eks.
ha en vrangforestilling om å være forgiftet.
Og at det er mamma og pappa som forgifter deg med den maten de serverer.
Altså det er veldig konkret og enkelt.
Mens hos voksne blir jo ofte vrangforestillinger ...
Noe som kan utvikle seg til hele, nesten univers av forståelse.
Mens hos ungdommer så er det stort sett mye mer konkret og avgrenset.
Og veldig lett å skjønne at er vrangforestillinger for oss andre.
Men når du snakker med en voksen med vrangforestillinger, så har du ofte noe reelt i seg.
Sånn kvalitetsmessig, så man blir med litt inn i den tankeverdenen.
Og så på et eller annet tidspunkt får man en hunch på at nei, dette kan jo ikke rime med virkeligheten.
Mens hos barn og ungdommer så er det på en måte lettere å skjønne at disse vrangforestillingene, de kan ikke tilhøre en virkelighet.
Og det har jo noe med at de aller fleste får et ganske stort kognitivt fall når de får en psykose.
Og det gjør jo at de fremstår jo som yngre enn kronologisk alder.
Og dermed så kan du f.eks.
møte en 16-åring som kanskje oppfører seg mer som en 11-12-åring, da.
Og at vrangforestillingene passer mer kognitivt inn i en 11-12-årings tankemønster.
Og evne til å lage seg store systemer, da, som man jo ikke har kognitivt ennå.
[SPEAKER_00]
Du nevnte også at det kanskje var et mer diffust bilde.
At det kunne bli asperger, ADHD, utviklingsforstyrrelsene ... Er det vanskeligere å prøve å gå inn i hva dette er for noe?
Kan det være så mye mer forskjellig, mer heterogent hos barn og unge?
Jeg fikk litt inntrykk av det når du snakket nå, at det kunne være mer heterogent på en måte.
Det er vanskeligere å vite nøyaktig hva er det.
Hva er den vrangforestillingen i forbindelse med det?
Er den hallusinasjonen i forbindelse med det?
At det kunne være litt sånn.
[SPEAKER_01]
Det er også vanskeligere fordi vi vet at 8-10 % av barn hører stemmer som en del av deres fantasiverden.
Så de reagerer jo ikke.
Og de som har en veldig tidlig debuterende psykose, de tror jo at disse stemmene alltid har vært der.
Så de ser ikke at det er noen forskjell.
[SPEAKER_00]
Plager det dem ikke så mye heller?
Har de adaptert seg til den på en annen måte enn en 25-åring som plutselig begynner å høre stemmer eller får langforestillinger?
[SPEAKER_01]
Jeg tenker at f.eks.
hørselshallusinasjoner, de kan være imperative sånn som de kan for voksne.
Men det er ofte ikke ...
De er heller på en måte ikke riktig så avanserte, de stemmene.
Så ... Hvis man kan si det.
Innholdet av det stemmene sier, er ofte ikke så avanserte, og ofte kan det også knyttes til f.eks.
Små dyr eller troll, eller noe som er mer sånn forstyrrende.
Sånn at hvis man stiller ungdommen et spørsmål, så har de vanskelig for å finne et svar.
Og hvis man får en god dialog med dem og en allianse, så kan de da f.eks.
beskrive at det er veldig vanskelig for meg å høre hva du sier og hva du spør om.
For når du spør om noe, så er det akkurat som det er masse små troll rundt meg som popper opp og begynner å snakke i munnen på deg, og i munnen på meg.
Men det gir kanskje ikke noen veldig konkrete ... Altså det er ikke noe personen kan skille som konkrete hørselshallusinasjoner bestandig.
Mens andre ganger så kan det være som hos voksne.
[SPEAKER_00]
Nå ble jeg veldig nysgjerrig.
Nå nevnte vi jo disse klassiske symptomene, de mest utbredte symptomene, som vi ser veldig tydelig.
Hallusinasjoner og vrangforestillinger.
Hvordan er det med negative symptomer?
Apati og fektavflating hos små barn, er det like ...?
Kan du si noe om det?
Går det an?
[SPEAKER_01]
Noen debuterer jo med mer negative symptomer og et sånn snikende forløp.
Og i litteraturen så beskriver man kanskje det som de klassiske mer barnepsykosene.
[SPEAKER_00]
Er det den vi voksne kaller hebethreni?
Ja.
[SPEAKER_01]
Sløvsinn.
Ja.
Det er jo veldig sjelden forekommende.
Og før, i tidligere diagnosesystemer, så satte man jo barnepsykose som en diagnose.
Og det har vi jo senere omdefinert ofte til en autisme-spektertilstand.
Det er der det kludrer seg litt til i forhold til disse andre diagnosene, som f.eks.
Aspergers syndrom.
For noen er det kanskje negative symptomer.
Og det har man jo blitt mye mer bevisst på.
Og diagnosemanualene er jo mye bedre beskrevet nå for autismespekterdiagnoser.
[SPEAKER_00]
Jeg tenker også på som noen kategoriserer som positive symptomer, og noen som en egen kategori av disse symptomene.
Som desorganisert tale, atferd, sånne ting.
Er det ...
[SPEAKER_01]
De som debuterer med disse negative symptomene i ungdomsalder, de trekker seg jo veldig tilbake ofte, og kan bli i hvert fall språkfattige.
Og det er jo der man fort kan bomme på om dette er en ungdom som slår opp med verden i sitt utviklingsprosjekt, eller om det er en begynnende sykdomstilstand.
Det sa jeg i sted også.
Det som er viktig å ta hensyn til, er funksjonssvikten.
For de fleste ungdommer som slår opp med verden og trekker seg tilbake på gutterommet eller jenterommet ... Man skal alltid tenke rus, og er det det?
Som gjør at de distanserer seg fra verden, og særlig fra familien.
Men veldig få i den gruppen har det funksjonsfallet.
For det er det, og det kan komme ganske plutselig, særlig i ungdomsalder, et funksjonsfall kanskje sånn i løpet av et semester på skolen.
[SPEAKER_00]
Ja, på videregående eller slutten av ungdomsskolen.
[SPEAKER_01]
Og særlig i de overgangene hvor stresset øker.
Så man kan gjerne koble til det i tillegg.
[SPEAKER_00]
Ja, man kalte jo ... Det ble et sånt derre begrep.
Hvor man kalte det kjellerstuesyndromet.
Hvor man på en måte da ofte var alene i ... Og isolerte seg litt bak pc og spilte spill i ...
I kjellerstua.
Han ikke hadde noe særlig kontakt med resten av familien, snudde døgnet etc.
Som en sånn start, på en måte.
[SPEAKER_01]
Ja, og det er jo der de ungdommene som gjør dette, og særlig hvis det er gutter, de ender jo ofte da med et atferdsforstyrrelsessteg, noe som først ... For når man begynner å presse dem da, så vil jo de gå i revers.
Ikke sant?
Når man prøver disse vanlige reglene om ...
Ja, legger noen sånne sosiale regler for hva man skal gjøre, i denne familien f.eks., eller på skolen.
Og jo mer du presser, jo mer trekker de seg tilbake.
Og det er da man skal være veldig oppmerksom, i forhold til om det da dukker opp mer forvirring, mer realitetsbrist.
[SPEAKER_00]
Hvis det begynner med mer realitetsbrist, mer forverring, mer aggresjon, kanskje ... Da bør det lyse noen røde flagg, tenker du?
[SPEAKER_01]
Ja, da bør lampene begynne å lyse.
[SPEAKER_00]
For som foreldre så ville vi jo sagt fra og sagt ... Vet du hva, du kan ikke snu deg i øynene.
Du må være med her og spise.
Du må på en måte ...
Prøve å gjøre det?
[SPEAKER_01]
Ja, det er jo jobben foreldrene har, da.
Vi skal jo sosialisere dem til å bli skjebnelige mennesker og voksne.
Men det som da er ganske typisk, det er jo da at ved å øke press, så øker du stress, og så blir disse ungdommene dårligere fungerende.
Så ellers så vil man jo kanskje ... stort sett klare å få snudd dem.
I hvert fall hvis det er et ungdomsfenomen.
Så får man som regel snudd dem inn på bedre veier etter hvert.
Og så har de jo utviklingen av vettet, det spiller jo på deres side.
Sånn at de skjønner etter hvert at de ødelegger veldig for seg selv.
Så da melder de seg litt mer på toget igjen.
Mens denne gruppen som da kanskje har en begynnende schizofreni med negative symptomer, de blir jo bare sykere.
[SPEAKER_00]
Av presset og stresset.
Ikke sant.
Da jeg ble ansatt på Universitetet i Oslo for mange år siden, var det en barne- og ungdomspsykiater som sa til meg at når det gjelder schizofreni og psykosebehandling, så er vi jo sånn at alt kommer til å være barne- og ungdomspsykiatri etter hvert.
Fordi det begynner ofte med noe tegn i barne- og ungdomsalderen.
Og vi er jo veldig ute etter å forebygge disse lidelsene.
At vi allerede da burde prøve å se etter dette ... Hva tenker du om den påstanden, da?
[SPEAKER_01]
Den er jo litt besværende fra et barne- og ungdomspsykiaters perspektiv, tenker jeg.
[SPEAKER_00]
Men er det noe i det?
At det er tegn til ... Er det noe tegn som vi kunne sett etter å ha vært oppmerksom på at her kan det bli en alvorlig psykisk lidelse når du blir 19 eller 20 år eller et eller annet sånt?
[SPEAKER_01]
Det er det som er vanskelig.
Vi har ikke så mye kunnskap om dette, siden det er sjelden.
Men hvis vi ser retrospektivt, så kan vi jo se at det er tegn.
Men de retrospektive tegnene er så uspesifikke at det går ikke an å trekke noe prospektivt ut av det.
Så langt vi er kommet, i hvert fall.
[SPEAKER_00]
Og så vil man jo prøve å huske å lete etter hva som skjedde, om det var noe annerledes og sånn, og kanskje bomme litt.
Men hva slags tegn er det de ser på?
Er det senere utvikling, er det sånne ting, eller?
[SPEAKER_01]
Det er jo en egen gruppe som seiler under en sånn uspesifikk autismespektertilstand.
Det viser seg jo at når de blir voksne, så er det vel så mye som to tredjedeler som får en schizofreni-diagnose.
Og det som er gjennomgående der, det er jo at det er en utviklingsforstyrrelse.
Men det passer ikke inn i det vanlige autismespekteret helt.
Men det er en såpass skjev utvikling at vi tenker at her må de få en diagnose fordi de trenger tilrettelegging og hjelp.
Og noen av de har jeg møtt, og noen av dem har hatt litt sånn, i etterpåklokskapens lys, litt ... Hatt noen sånne mer bisarre fantasier enn det man vanligvis ser hos barn f.eks.
Det å tilbe djevelen i kjelleren når du er syv år, f.eks., det er liksom ikke så vanlig.
Og da det viste seg til den familien, så hadde de jo massivt med schizofreni.
Det kom jo frem etter hvert.
[SPEAKER_00]
Det som også har vært i allmenn kunnskap, som jeg ikke er sikker på å stemme lenger, det er jo at når du debuterer, enten veldig tidlig, 13-14 år, eller litt sånn early onset, som vi kaller det da, mellom sånn 17-, 16-, 18-årsperioden, at jo tidligere det debuterer, jo dårligere er prognosen?
[SPEAKER_01]
Det er jo det vi har sagt.
[SPEAKER_00]
Stemmer det.
[SPEAKER_01]
Og for noen stemmer det, tenker jeg.
Og det handler nok, tenker jeg også, om at du da får en ut ... En nevrobiologisk forstyrrelse i en fase av livet hvor hjernen er i kjempestor utvikling.
Så jeg tenker at man kan være spesielt sårbar da.
Så for noen så kan det bli en veldig alvorlig og veldig kronifisert tilstand.
Men så har vi jo etter hvert begynt å lete inn i den gruppen med høy risiko, ikke sant, eller very høy.
Very high.
Very high.
Ultra high risk.
Ja, noe sånt noe.
Ikke sant.
Og der viser det seg jo at det er ganske mange som aldri utvikler en full psykoselidelse.
Så det spørsmålet er jo ikke så lett å besvare.
[SPEAKER_00]
Men hvis du da som 17 år og yngre utvikler en psykoselidelse, schizofreni, er det da sånn på gruppenivå litt dårligere prognose enn hvis du får det som 25-åring?
Du vet jo at hvis du får det som 50-60-åring, så er det jo veldig god prognose.
Så jeg har alltid tenkt litt sånn at jo yngre du er, jo kanskje ... Litt dårligere prognose er det?
Dette er veldig store variasjoner, men som på gruppenivå vi snakker nå.
[SPEAKER_01]
Og i og med at tilstandene er såpass sjeldne, så er det jo begrenset hvor mye kunnskap vi har.
Den gruppen jeg jobber i nå, der gjør vi jo oppfølgingsstudier nettopp for å se hvordan det går egentlig.
Men vi har ikke så mange ennå.
Og det er ikke så mange andre oppfølgingsstudier av ungdommer.
Fordi det er sjelden og veldig møysommelig å jobbe med.
Så jeg tenker at med den generelle kunnskapsøkningen som man jo også har innenfor psykoselidelser, så tenker jo jeg at det er lov å være litt mer optimistisk.
Det er jo egentlig gammel kunnskap.
At det å tro på fremtiden og ta tiden til hjelp, det kan jo i seg selv gi en bedre prognose.
Jeg tenker i hvert fall at det er ekstremt viktig å ikke gi opp disse ungdommene.
Og samtidig så må jo ungdommene lære seg å leve med en sårbarhet.
Jeg prøver ofte å ...
Forklare det for dem som må leve med f.eks.
diabetes.
At dette er noe som ligger deg kronisk som en sårbarhet.
Men hvis du klarer å unngå å gå på fylla tre uker i russetiden og sove noenlunde jevnt ... Det er sånne veldig kjedelige råd som alle gamle damer kommer med til ungdom.
Og som jo ikke er veldig salgbart.
Men ...
Så tenker vi jo likevel at mange av dem kanskje kan klare seg med bare én psykotisk opplevelse.
Og så at de da, med den kognitive modningen som de får med seg på veien kanskje opp til de er 25, at det slett ikke behøver å gå så dårlig.
Men dette speiler kanskje mitt mer optimistiske livssyn enn hva som er realiteten.
Og tidligere i hvert fall så var det jo ganske mange som forble dårlige.
Og særlig av de som debuterer i den very Early Onset-gruppen.
[SPEAKER_00]
Det er litt sånn som i voksenfeltet at du bare i løpet av de 10-15 siste årene har fått et litt mer positivt bilde, og mer kunnskap, rett og slett, om hvordan det går.
At så og så mange, faktisk 20-30 %, gjør det helt fint etter noen år.
Og har en episode og kommer seg ut av den, og lever som alle andre med samme funksjonsnivå i samme relasjoner etc.
Så når kunnskapen kommer der i barne- og ungdomsfeltet også, at vi endrer den der holdningen om at det kanskje er så alvorlig som ... Det er jo en alvorlig sykdom, det er ikke noen tvil om det.
Men at det håpet på en måte at her kan det gå bra, selv om dette har rammet deg nå, da.
[SPEAKER_01]
Ja, jeg tenker det.
Og selvfølgelig håper det.
Men jeg tenker at det er ikke et helt urealistisk håp heller å ha med seg.
Men det er klart at vi mangler ganske mye kunnskap ennå.
Men ved å støtte seg på voksenbehandling og voksenerfaringer, så tenker jeg at det er ikke helt i tåka å kunne tillate seg å tenke sånn.
[SPEAKER_00]
Det er en del forskjeller også.
Det vet jeg ingenting om, Anne, men du nevnte dette.
Hos de som debuterer tidlig, er det noe mer at vi begynner å tenke biologi der, enn for de som får det når du er 28-30 år?
Ville du gjort det?
Jeg vet ikke hvor mye kunnskap om det engang.
[SPEAKER_01]
Nei, og det er ikke så mye kunnskap om det.
Men i dette retrospektive perspektivet, da, så ser vi jo at noen kan ha litt mer motoriske vansker enn andre.
Noen kan være litt senere i språkutvikling enn andre.
Men der er jo normalvariasjonen så veldig stor.
Så det er jo derfor ... Det er helt umulig å bruke det som noen sånne røde flagg, for da vil vi ha røde flagg overalt.
[SPEAKER_00]
Ikke sant.
Det er veldig uspesifikt.
Veldig uspesifikt.
[SPEAKER_01]
Så jeg tenker at ... ja, det er mye lettere å være etterpåklok.
Og det er jo noe vi alltid har følt litt på i BUP-feltet.
At når de blir 25, så er det ikke så vanskelig for en voksen psykiater å si at ja, men dette er jo en schizofreni f.eks., eller en eller annen psykoselidelse.
Mens for oss så ser det ut som en herlig blanding av atferdsforstyrrelser, litt angst ...
[SPEAKER_00]
Og så blir voksenpsykiaterne sinte fordi dere ikke har satt den diagnosen tidligere.
[SPEAKER_01]
Ja, noen ganger i hvert fall.
For vi har jo vært veldig defensive også, da.
[SPEAKER_00]
I historien har dere nok vært det, tror jeg.
[SPEAKER_01]
Det har vi vært, ja.
Og jeg tenker at ... kanskje da også gjort at en del har blitt mer kronifiserte.
Fordi vi ikke har vært offensive nok til å tenke at dette kan være en psykoselidelse.
[SPEAKER_00]
Ja, for jeg husker jeg tenkte for 25 år siden at man var forsiktig fordi man var så redd for å sette diagnosen fordi den var så også stigmatisert blant behandlerne.
Det var så alvorlig, så de ville ikke sette den.
Men det inntrykket har endret seg ganske mye.
[SPEAKER_01]
Ja, det er i hvert fall i ferd med å endre seg.
Og så er det jo litt ulike subkulturer rundt omkring fremdeles.
Selv om vi har veiledere og skal tenke psykoselidelser også i BUP-feltet, så er det vel fremdeles noe variasjon i forhold til hvor offensive folk er med å tenke det.
Så det vi jo opplever en del ganger når vi jobber i prosjekt med dette, er jo at dette er jo noe som både ungdommen og foreldrene har tenkt ganske lenge.
For de har jo vært på nettet og lest om dette, og syns at dette passer ganske bra.
Så det kommer ikke som noen bombe for dem at man kan tenke at det kan være en psykose.
Så noen ganger ligger rett og slett den vanlige folkelige virkeligheten litt foran oss som behandlere.
Men vi er i ferd med å dra inn avstanden.
[SPEAKER_00]
Nå er det jo en del forskjeller når det gjelder behandlingen i voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien.
Det er mange forskjellige behandlingstilnærminger.
Hva vil du si er behandlingstilnærmingene når det gjelder barne- og ungdomspsykosene?
Er det stort sett det samme som med voksen, eller tar dere hensyn til andre ting?
[SPEAKER_01]
Vi er jo mye mer offensive vi også nå, når det gjelder medikamentell behandling.
Og at det er en viktig hjørnestein når det gjelder psykoser.
Der har vi jo vært mer defensive tidligere.
Og det handler også om at veldig mye av medikamentene er jo ikke utprøvd på ungdomsgruppe.
Så vi er jo nødt til å hvile oss på voksenkunnskapen.
Og biologien er jo litt annerledes da, blant ungdommer.
[SPEAKER_00]
Hvordan forholder dere dere til det?
Det var veldig lite som var utprøvd i barne- og ungdomspsykiatrien for de alvorlige psykiske lidelsene av både medikamenter og terapi og alt.
[SPEAKER_01]
Så vi må jo rett og slett støtte oss på erfarne andre kollegaer.
Det er jo i stor grad det vi gjør.
Og så tenker jeg at ganske mange ungdommer er jo følsomme for bivirkninger.
Noe av det viktige i forhold til å jobbe med ungdommer, er å være åpen på at det er bivirkninger.
Blir det for plagsomt, er det superfint om de sier ifra.
For ellers autostiponerer de, eller slutter de uten å ha sagt det til noen.
De tar det valget selv.
Da kan ganske mange bli syke igjen.
Jeg tenker å ha en åpenhet rundt at medikamenter har bivirkninger.
Være ganske varierende fra individ til individ, hvordan det virker, det er viktig.
Og så må vi jo da følge med serumspeil for å se om de er i terapeutisk område.
For det kan se ut som noen medikamenter ... At du må ganske høyt opp i dose for å få effekt.
Og da får du jo også veldig mye bivirkninger ofte.
Så ...
Så det tenker jeg er veldig viktig.
Noe annet som er veldig viktig, det er jo at disse ungdommene er jo i et utdanningsløp.
Og nesten uansett hvor syke de er, så er de opptatt av at de må være med i virkeligheten og i utdanningsløpet sitt.
Så selv om de da egentlig ikke har lyst til å gå på skolen ellers, så blir skole en veldig viktig arena.
Og erfaringene våre er jo at når du presenterer en psykoselidelse for en skole, så blir de jo redde.
Og tenker at oi, oi, her har vi fått en som potensielt kan bli nesten en morder, ikke sant.
For det lever jo mye sånn.
[SPEAKER_00]
Feilinformasjon, feilinformasjon og feilinformasjon.
Rett og slett.
[SPEAKER_01]
Ja.
Så det vi opplever da fort, er jo et press på at disse ungdommene må vi sykemelde.
Disse kan vi ikke ha på skolen.
Og skal de være på skolen, så må det være på et tidspunkt hvor ingen andre på skolen er.
Men da er det jo ingen ungdommer som har lyst til å være på skolen.
Ikke sant.
Så dette med å ...
Være veldig offensiv med informasjon og opplæring på skolen og i familiene.
For det er veldig få ungdommer som lever alene, sånn som en del psykosepasienter gjør ellers.
De isolerer seg og lever alene.
Men disse ungdommene lever jo oftest i en familiær kontekst.
Eller med andre omsorgsgivere, kanskje fra barnevernet.
[SPEAKER_00]
Schizofreni og psykoser er de unges lidelse fortsatt.
Sånn 70 % av de som får en psykose første gang, bor jo hjemme.
Så det er jo viktig.
[SPEAKER_01]
Så dere gjør sikkert en god jobb når det gjelder å ta med seg familien ... Ja, men det er ikke den samme kulturen i barne- og ungdomsfeltet som i voksenfeltet.
[SPEAKER_00]
Det er iallfall mitt inntrykk.
At familien på en måte blir en helt annen, integrert del av behandlingen enn i voksen, selv om vi selvfølgelig prøver med psykoedukative familiegrupper og sånne ting.
[SPEAKER_01]
Men det er jo generelt i BUP-feltet, tenker jeg, at vi kan jo ikke heller gjøre så mye for ungdommer uten å ha foreldre eller de nærmeste omsorgspersonene på lag.
Først så er de jo ikke helserettslig myndige, og så er de jo noen ganger litt usikre på om de er samtykkekompetente, når de passerer 16, hvis de har et stort kognitivt fall.
Så vi er helt avhengig av å ha med nærmiljøet også.
Søsken.
Fordi at et barn eller en ungdom med en psykoselidelse tar jo vanvittig stor plass i familien.
Så vi tenker at det er veldig viktig å ha med hele familien.
Og at de også har en forståelse for f.eks.
dette med Express Demotions, som jo har vært kanskje mer fokus på tidligere.
Men dette at man holder seg stemningsmessig ganske nøytral.
Med varme og omsorg, men nøytral, for det man jo ofte ser med syke barn og ungdommer, det er jo at foreldrene går inn og til slutt behandler dem som fire-femåringer.
Man er så fortvilt og ser de har det så vondt.
Så om du er 15-16-17, så har mor og far veldig lyst til å sette deg på fanget og bare holde rundt deg.
Og det er klart at noen ganger så kan det være ålreit.
Men hvis ungdommen føler på den voldsomme fortvilelsen hos foreldrene, så vet vi at det er ikke veldig gunstig for dem.
[SPEAKER_00]
Det er det emosjonell overinvolvering og kritikk som ligger i det begrepet der.
Begge deler kan være litt sånn ...
Jeg vet vi er ganske farefulle for tilbakefall og forverring av tilstanden.
Er det andre ting nå som vi begynner å nærme oss slutten, Anne, som er viktige i tanke med behandlingen?
Du har nevnt medisiner.
Forholder seg til det vi vet fra voksenfeltet?
Familien involveres i stor grad.
Er det andrebehandlings ... Å ja, det holder de til på skolen som en viktig del av behandlingen?
[SPEAKER_01]
Men i tillegg er det klart at i ungdomstid er det også mye sosial læring og utvikling.
Så det er også et perspektiv som jeg tenker er viktig å ivareta.
At man kan få til en slags raushet rundt ungdommen, så de kan leve et slags beskyttet, men et slags ungdomsliv.
At de ikke blir sittende hjemme i armkroken hos mor og far når du er 16-17, for det er ikke det andre 16-17-åringer gjør.
Så det også å få til noe i nettverket rundt.
Vi er jo glad i å bruke ordet arenafleksibilitet.
At vi er ute på de arenaene hvor den syke ungdommen er.
Og prøver å legge til rette noe som kan være mer normaliserende.
Det tenker jeg er kjempeviktig.
Og så er det jo en vanskelig balansegang, det der å bli syk når man er ungdom.
Fordi man har jo dette store utviklingsprosjektet med å bli voksen og stå på egne ben.
Og samtidig så kommer du i en situasjon hvor du blir veldig avhengig av andre rundt deg.
Og å ha det høyt oppi hodet hele tiden, det er veldig viktig.
Fordi vi vil være som andre.
[SPEAKER_00]
Viktig å prøve det i størst mulig grad, både normaliseringen og avstigmatiseringen som du nevner på skolene, og håpet om at dette kan gå bra selv om det rammer tidlig.
Ja.
[SPEAKER_01]
Jeg tenker at det er veldig viktig.
[SPEAKER_00]
Da tror jeg vi må avslutte, Anne.
Tusen takk for at du kom.
Har du noe på tampen som vi ikke har fått snakket om, som du brenner inne som det er viktig at vi får formidlet?
[SPEAKER_01]
Vi har snakket om mye, men det som er veldig viktig, er å tenke individuelt.
For om ungdommen får en alvorlig lidelse, så er de seg selv likevel.
[SPEAKER_00]
One size doesn't fit all.
Tror du vi som behandlere glemmer det?
[SPEAKER_01]
Jeg tror det er lett, særlig når det blir alvor.
[SPEAKER_00]
For det er jo egentlig sånn vi lærer i hele legeutdannelsen, at vi må individualisere, men vi glemmer det kanskje.
[SPEAKER_01]
Det er lett å glemme når det blir veldig alvorlig.
Og det er jo alvorlig.
Men nettopp da er det så viktig å trekke frem de helt vanlige tingene.
[SPEAKER_00]
Da lar vi det bli de siste ordene.
Tusen takk for at du kom, Anne.
Takk for meg.