[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
[SPEAKER_00]
Hei, og velkommen til en ny episode av 'Psykopoden', en podkastserie som lages av Universitetet i Oslo.
Jeg heter Erlend Strand Gardsjord, er overlege ved Oslo universitetssykehus og skal lede denne samtalen som vi skal ha i dag, om bipolar lidelse.
For å hjelpe oss med å forstå bipolar lidelse bedre, så har jeg fått med meg deg.
Siv Hege Lyngstad, velkommen til oss.
[SPEAKER_01]
Takk skal du ha.
[SPEAKER_00]
Du er overlege ved Bipolartimet, ved Nydalen DPS, som er da en del av Oslo universitetssykehus.
Og du har også tidligere skrevet doktorgrad innenfor psykosefeltet, tilknyttet da såkalte Nordmennssenteret, da.
[SPEAKER_02]
Det stemmer.
[SPEAKER_00]
Men nå er du på bipolarteamet på Nydalen.
Jeg tenkte jeg skulle begynne med å høre med deg med det på en måte kanskje både enkle og litt vanskelige spørsmålet.
Hva er egentlig bipolar lidelse?
[SPEAKER_03]
Ja, det er jo en stemningslidelse som kjennetegnes av at personen som har sykdommen svinger veldig i stemningsleie, humør, energi og aktivitet.
Mellom episoder hvor de har veldig økt energi og masseaktivitet.
Og heva stemningsleie.
Og perioder hvor de er veldig nedstemte og energifattige, som ved depresjon.
De oppstemte periodene kalles hypomanier eller manier.
Og de nedstemte er depresjoner, som jeg nevnte.
Og mellom disse periodene så kan de ha kortere eller lengre tidsintervaller hvor de er nøytrale i stemningsleie.
Som deg og meg nå, midt på treet.
[SPEAKER_00]
Så dette er en stemningslidelse, eller en affektiv lidelse er vel også et ord som brukes.
Hvor stor av befolkningen er det som rammes av dette, sånn cirka?
[SPEAKER_03]
Ja, der varierer tallene litt, litt avhengig av hvilke studier du ser på.
Men sånn grovt regnet så er det ...
Kanskje omtrent 1 % som har bipolar lidelse type 1.
Som vi sikkert kommer tilbake til.
Og kanskje litt flere, opp mot 2 %, som har bipolar type 2.
Teller man med litt mildere former, så kommer man kanskje opp i 2,5 % eller 3 % til sammen, da.
[SPEAKER_00]
Ja, nettopp.
Så ikke blant de vanligste psykiske lidelsene, men heller ikke blant de sjeldne.
Og det har vel blitt regnet som en del av psykoselidelsene.
[SPEAKER_03]
Ja, det stemmer det.
Fordi særlig ved bipolar type 1, som er mest forska på, og som man kanskje også ble mest obs på tidligst, så er det jo veldig vanlig å ha psykosesymptomer.
Både i depresjonsperiodene, men også i maniene, så er det veldig vanlig.
[SPEAKER_00]
Vi skal komme mer tilbake til symptomutforming i de ulike fasene senere.
Men det hadde vært interessant å høre litt om historien til bipolar lidelse.
Jeg vet ikke om du vil fortelle litt kort om det?
[SPEAKER_03]
Jeg kan ta noen korte linjer, i hvert fall.
Det er i hvert fall sånn at det er ikke noe ny oppdagelse eller ny oppfinnelse.
For det er jo beskrevet helt tilbake til antikken.
Blant annet, jeg syns det er ganske interessant det da.
Det var en som heter Arateus av Kapadokia, som ligger i dagens Tyrkia.
Som beskrev mange lidelser veldig nøye, og beskrev symptomene på manier og depresjoner veldig tydelig da.
Og det var liksom rundt Kristi fødsel, eller rundt vår tid, da.
Og han ga jo navn til mange andre tilstander også, sånn som cøliaki og pneumoni.
Så han navnga og beskrev veldig nøye symptomene for mange sykdommer.
Og ... Men det het jo ikke ... Man kalte det ikke bipolar lillestude den gangen, så det er noe som har kommet seinere.
Og den gangen skjønte man jo heller ikke hvorfor dette her er oppstått.
Det var jo disse humoralpatologene som helt sikkert tenkte at det var en eller annen ... Dette har jeg ikke satt meg godt inn i, men en eller annen forstyrrelse i disse ...
F.eks.
svartgalle knytta til depresjon.
De klarte ikke å knytte det helt til hvorfor, men at symptombeskrivelsene var gode.
Humoralpatologene hadde vel tanken om at det var ubalanse i kroppens væsker.
[SPEAKER_00]
Det ga vel opphav til begrepet melankoli.
Det betyr vel akkurat det.
Og så var det kanskje mani.
Kunne det nyttet mer til å være blodfull?
Sangvinske, ja.
Det er jo litt interessant det der.
En digresjon.
Men den forståelsesrammen, humoralpatologien, vedvarte fram til 1600-tallet og empiristenes, altså erfaringsfilosofenes inntog.
Vi har sagt noe om årsaker som er basert på ville hypoteser.
Det eneste vi kan si noe om, er hva vi observerer og sanser.
Vi var da erfaringsfysiologer.
Endringen og den kursen de staket ut, har blitt bestemmende for hvordan de nå konseptualiserer og definerer psykiske lidelser fortsatt.
Hvor det er basert mer på observasjoner og enn på tanker om ... Iallfall sikre ting knyttet til årsaker.
Men uansett, tilbake til poenget.
Tilstanden er beskrevet fra antikken.
Hvis du skulle prøve å komme framover til vår tids konseptualisering av dette.
Er det noen viktige punkter der?
[SPEAKER_03]
Vi har jo Emil Kreplin, som tok tak i det med psykoselidelsen og delte i to hovedgrupper.
Den ene, demensia precox, som vi i dag tenker overlapper betydelig med schizofreni.
Og den andre var manisk depressiv galskap, var det vel han kalte det den gangen.
Og da var det nok helst bipolar type 1, han den gangen beskrev.
Det er litt interessant, vi kommer kanskje tilbake til det, men det var også en Carl Jung som ganske rett etterpå også beskrev at det fantes manisk depressive tilstander hvor maniene var mye mildere og uten psykosesymptomer.
Det beskrev han allerede rundt 1903, ganske tidlig.
[SPEAKER_00]
Hvis jeg forstår deg riktig nå, så beskriver han kanskje den typebeskrivelsen som senere har gitt opphav til Bipolar 2.
Stemmer.
Men den kom ikke inn som en diagnose før ganske mye senere.
Men på Kreplin, du sier 1903 og Jungs beskrivelse av det som kanskje etter hvert blir sett på som bipolar 2, men Kreplin holder på på slutten av 1800-tallet, er ikke det riktig?
Og inn i første del av 1900-tallet.
[SPEAKER_03]
Ja.
Og så var det ikke før da, i 1968, at manisk depressiv sykdom kom inn i diagnosesystemene med DSM.
Så ble beskrivelsen av den endra til bipolar lidelse i 1980 med DSM-3.
Mens bipolar 2 kom først inn i diagnosemanualet så seint som i 1994.
Så for meg som er så voksen, så føles det veldig nylig.
[SPEAKER_00]
Så med DECM-3 i 1980 skiftet man også navn fra manisk depressiv lidelse til bipolar lidelse.
Er det riktig å forstå det sånn?
Jeg husker da jeg vokste opp, at man snakket fortsatt da om manisk depressiv lidelse.
Det tok litt tid å innarbeide det bipolarbegrepet også.
Helt klart.
Bare sånn knyttet til Kreplin ... Det han var opptatt av, var jo det med folløp, var det ikke det?
Og at det var noen forskjeller mellom det som etter hvert ble schizofreni, det han kalte demensia precox, og den manisk-depressive galskapen.
Hva slags forskjeller i folløp var det han observerte?
[SPEAKER_03]
Dette leser jo mye om til den ph.d-en.
Og så er det utrolig hvordan det blekner.
Men langtidsforløpet ved demensia precox var mye dårligere.
Så de hadde mye større funksjonssvikt og vedvarende funksjonssvikt sammenligna med de som hadde manisk depressiv lidelse som svinga mer og hadde noe bedre funksjonsnivå.
[SPEAKER_00]
Kanskje man kan se på det som en mer typisk, episodisk lidelse.
Hvor man kom seg rimelig mellom episodene.
Kreplin mente vel at det var noen grenseoppganger her som ikke var så lett å se.
Men det er jo kanskje sånn virkeligheten er.
Og så forsøker vi nå å lage våre kategorier.
Bra.
Interessant historie til bipolar lidelse også.
Hvis vi går litt løs på dagens konseptualisering ... Da er vi over i den kriteriebaserte diagnostikken.
Den inneholder jo da, også for bipolar, en del typiske symptomer ved oppstemthet, telemani og depresjon.
Vil du si litt om disse symptomene man kan ha ved disse tilstandene?
[SPEAKER_03]
Kanskje vi starter med de oppstemte fasene.
For det er jo de som er mest karakteristiske, som gjør at man kan blinke ut at det er en bipolar lidelse, faktisk.
Da vil man jo da være i en tilstand hvor man er veldig oppstemt eller irritabel.
Litt sånn høygira, nesten så man føler seg rusa uten å ha tatt noe rus.
Og kjenner på en veldig sterk energi eller veldig økt aktivitetsnivå.
Det er liksom kjernesymptomene på en hypomani og mani.
Hvor manien er den mest intense av de to.
Så hypomanien er en mildere variant, men med de samme symptomene.
Og så i tillegg så har man gjerne veldig økt selvfølelse, eller selvtillit.
Tror man at man er bedre enn andre, eller har fått noen nye talenter eller særskilte ferdigheter, eller sånn.
Kommer i alle mulige varianter, fra ganske mild økning til en psykotisk grad.
Hvor man får grandiose vrangforestillinger, som kan være ganske typiske.
[SPEAKER_00]
Kan du gi et eksempel på en sånn grandios vrangforestilling?
[SPEAKER_03]
Typisk kan jo være at man ... La oss si, sånn klassisk baketter, så har det vært sånn at noen tror at de er Jesus, for eksempel.
Eller at de har ...
En eller annen vanvittig egenskap som gjør at de snart kommer til å bli kontaktet av statsministeren for å få en eller annen sentral posisjon i et eller annet.
Så det kan være ganske voldsomme greier.
Så det var det med selvtilliten.
Og så er det vanlig at man har mye mindre behov for søvn.
Så man trenger ikke sove så mye.
Folk sover kanskje to, tre, fire timer eller null.
Og er like uthvilte.
Kan holde samme kjøret, så det er veldig spesielt.
At man kan klare seg på å stå litt søvn.
Mange er veldig pratsomme.
Prater fort og prater mye.
Klarer ikke helt å stoppe å prate.
Kan bli en flom av taler.
Avbryter andre og snakker høyt.
Så veldig pratsomme.
Og det reflekterer kanskje også at det er mye som foregår oppi tankene.
Så at man har en veldig sånn rask tankeflukt.
Masse ideer, og det kan gå veldig fort.
I de mest ekstreme tilfellene så blir det helt kaotisk, beskriver folk.
Det går så fort at de klarer ikke å henge med på sine egne tanker.
Masse ideer er ofte ting de skal gjøre.
[SPEAKER_00]
Det er jo en del som er pratsomme til vanlig òg.
Det må være en tydelig endring fra hvordan de er?
Det var bra du spurte om.
[SPEAKER_03]
Fordi noen er veldig bratsomme, som du sier.
Vi er ikke ute etter normaltilstander her.
Så man må jo sammenligne med seg selv når man er i sitt vanlige jeg.
Så det skal være vesentlig mer enn til vanlig for en selv, og merkbart for andre også.
[SPEAKER_00]
Er det så lett for disse hvor dette skjer, å nødvendigvis merke det selv?
Eller må man ofte basere seg mer på det andre har observert, tenker du?
[SPEAKER_03]
Hvis det er hypomanier, som er den litt mildere varianten.
Så er det nok mange som ikke tenker på det som noe avvik eller noe problematisk.
Så det er ikke alle de som legger merke til at de er dårlige på en måte.
Tvert om så kan de føle seg kanskje bare helt på høyden og som den beste versjonen av seg selv.
Men noen kan få kommentarer fra venner eller bekymra foreldre som hjelper en til å se at det kan være et avvik fra det som er det vanlige jeget.
[SPEAKER_00]
Der er kanskje avviket litt mer subtilt enn det er ved en kone?
[SPEAKER_03]
Ved mani, så skjønner alle at du er syk.
Da er du så avvikende at de fleste vil reagere på deg og bli bekymret.
[SPEAKER_00]
Det som jeg tenker er verdt å svinge innom, er også dette med ukritisk atferd.
For det er jo mange som setter seg i en del uheldige situasjoner, og bruker mye penger i maniske episoder.
Vil du si litt om det?
[SPEAKER_03]
Ja, det syns vi er ganske viktig.
For det kan jo noen ganger bli farlig, rett og slett.
Og det er jo verst ved maniene, selvfølgelig, men det kan også være der ved hypomanier.
Det er glidende overgang mellom det ene og andre tilstanden på en måte.
Men noen bruker jo veldig mye penger, de har mye mindre hemninger.
Og kobla til et stort initiativ, så kan jo folk sette seg i stor gjeld, f.eks.
Kjøpe seg to biler og en leilighet på én dag uten egentlig å ha noe penger til det.
Eller tar sjanser i trafikken, som jo er kjempefarlig.
Fordi man feilvurderer, rett og slett.
Man har ikke de vanlige hemningene og vurderer ikke trafikkbildet riktig.
Eller jeg kan huske historier fra langt tilbake i min karriere.
Folk som hoppa fra en høy bro, f.eks.
Noe han aldri ville gjort ellers.
Sjekket ikke om det kom båter der.
Så det kan virkelig være farlige ting.
Eller at man gjør mer sånn ... For mange har jo også veldig økt ... I tillegg til økt sosialdrive og økt aktivitet på jobb og sånn, så har mange også ganske økt sånn seksuell interesse.
Og kan finne på å gjøre ting i en sånn tilstand som de aldri vil ha gjort ellers.
Være utro eller ... Gjøre ting som kan bli ganske ukomfortabelt for de etterpå, dessverre.
[SPEAKER_00]
Den evnen til ... Eller impulskontrollen eller hemningene kan være redusert.
Og så kan det være den evnen til konsekvenstenkning som blir veldig endret.
Det kan ha langtrekkende konsekvenser òg.
Store økonomiske vansker for en del.
Da er det vel ofte sånn at man kanskje noen rundt begynner å tenke at nå må vi gripe inn her og gjøre noe.
Dette er jo en av de gruppene som av og til blir tvangsinnlagt.
I sånne mani-psykotiske faser da.
[SPEAKER_03]
Kan jeg smette inn en ting der?
Vær så god.
Noen ganger må de legges inn, og noen ganger mot sin vilje, hvis ikke de er i stand til å skjønne at de trenger det selv.
Det er utrolig viktig å lytte til de pårørende, som kjenner pasienten godt og kan si noe om avviket fra normalen.
For de har vært med på det selv og opplevd at noen som er veldig maniske, klarer å samle seg de 30-40-50 minuttene man har dem inne til time, og så går de ut og er veldig mye dårligere.
Så da er det å ha kontakt med pårørende og undersøke om det er sånn det egentlig er, veldig viktig.
For å sikre at de får den hjelpen de faktisk trenger, men ikke ber om.
[SPEAKER_00]
Veldig godt ... Eller veldig viktig poeng.
Det er helt sikkert andre symptomer man kan ha enn mani også, men jeg tenker at vi nøyer oss med det ennå.
Og så kan vi gå videre til mer de depressive fasene.
Vil du si litt om de?
[SPEAKER_03]
Ja.
Hvis jeg skal si litt om kjernesymptomene, så er jo det at man kjenner seg enten trist, altså nedfor, veldig lei seg mye av tiden.
Eller at man er mer sånn gledesløs, flat, anhedonisk.
Ingenting gleder en av ting som man vanligvis er interessert i eller liker å holde på med.
Så det er kjernesymptomene som er til stede.
Så er det vanlig at man har utrolig lite energi, så det er motsatt av disse oppstemte fasene.
Veldig lite energi og krefter.
Alt er et ork.
Alt fra å stå opp og komme seg i dusjen, til å pusse tenner, til å handle, og i hvert fall gå på jobb, eller ...
Så mange isolerer seg veldig hjemme i sånne faser.
Søvnproblemer er jo vanlig der også, men da er det ett av to.
Enten at man sover veldig lite, eller at man våkner altfor tidlig.
Eller omvendt det vi kaller hypersovni, som er at man sover veldig mye mer enn normalt uten å bli uthvilt.
Kanskje sånn 10-15 timer i døgnet.
[SPEAKER_00]
Så økt søvnbehov, da.
I motsetning til det reduserte søvnbehovet i maniene.
Hvor ... Sånn i et forløp av en bipolar lidelse ... Er det noe sånt typisk at depresjonene dominerer mer enn maniene?
Eller er det veldig individuelt hvordan det på en måte er?
Har du noen tanker om det?
[SPEAKER_03]
Begge deler er sant.
Det første er at depresjonene dominerer for de aller fleste.
Det er vanlig at to tredjedeler av personer med bipolar lidelse debuterer med depresjoner.
Og langt de fleste har flest depresjoner i forløpet sitt.
Omtrent halvparten av de med bipolar lidelse har det slik at én pol forekommer hyppigere enn den andre.
Av de som har det slik at den ene forekommer hyppigere, er det 60 % av de som har hyppigst depresjon.
Så det er vesentlige mengder med tid som går med til å være deprimert.
Også fordi de episodene som hovedregel varer mye lenger enn de oppstemte fasene.
[SPEAKER_00]
Ved psykose snakker man om postpsykotisk depresjon.
Er det også ved bipolar lidelse vanlig at man faller ned i en depresjon etter mani?
[SPEAKER_03]
Det er ganske mange som har det sånn.
Jeg har ikke tall på det i hodet, men det er jo veldig vanlig, vil jeg si.
At man er oppe, enten hypoman eller manisk, og så raser man rett over i en depresjon.
Det kliniske inntrykket er at jo høyere du har vært, jo lavere synker du.
Uten at det er noen naturlov i det, men at de kan henge ganske sammen, da.
Men noen har det omvendt.
Hver gang de kommer ut av en depresjon, så går de rett opp i en oppstemt fase etterpå.
Og for noen er det helt løsrevet.
Og det var egentlig det jeg også skulle kommentere til det du sa i stad.
At det er veldig individuelt.
Det er så store forskjeller mellom hvordan forløpet til folk som deler diagnose.
Ja.
[SPEAKER_00]
Ok.
Vi skal si litt mer om prognose eller forløp mot slutten.
Men jeg tenkte på, før vi går til den biten, så vil jeg gjerne snakke litt om ...
Ved bipolar lidelse, som du sa til meg før vi gikk på luft her, at det også er et vanlig ved bipolar lidelse.
Vil du si litt om hva slags typer tilstander som typisk er komorbide ved bipolar lidelse?
[SPEAKER_03]
Ja, dette er viktig.
Og det fortsetter å glemme, tror jeg.
At man blir opphengt i bare den bipartale lidelsen.
Men når man tenker på psykisk samsykelighet, så er det aller vanligste jo angstlidelser.
Det er ekstremt vanlig.
Så rundt 75 % har en komobid angstlidelse.
Og det kan være panikk eller sosial fobi eller generalisert angst.
Så det er kjempevanlig.
Og det nest vanligste er vel rusmisbruk i en eller annen variant.
Rundt 50 % har det.
Og mest er det alkohol, men også andre rusmidler.
Og veldig mange har jo traumer av disse pasientene.
Så halvparten av personene som har bipolar lidelse, har med seg traumer fra barndommen.
Eller andres traumer.
Så PTSD, altså sånne posttraumatiske stresslidelser, er vel sånn rundt en fjerdedel som kan ha.
ADHD, veldig vanlig.
Også sånn 15-20.
Det er stort sprik mellom studiene der, men det er ikke veldig gærent å si 15-25, tror jeg.
[SPEAKER_00]
Kan det også være litt overlapp i symptomer her?
Hvordan vi skal forstå disse kompetitets...
[SPEAKER_03]
Ja, absolutt.
Det er jo ... En som har ADD, har jo også impulsivitet og høyt aktivitetsnivå ofte og sånn.
Men da vil det jo være ... Så det er definitivt det ene med deg.
Det er overlapp i symptomene.
Men ved NADOD vil jo de symptomene være til stede hele tiden.
Mens ved manisk depressiv lidelse eller bipolar lidelse, så kommer det og går.
Knytta til episodene.
[SPEAKER_00]
Fint.
Sånn ... Når det gjelder ... Jeg tror vi skal gå videre til behandling.
Ja, du må begynne å si noe.
[SPEAKER_03]
Kan jeg bare si noe om somatisk komimiditet først?
For det ligger meg ordentlig på hjertet, og det er høyrelevant for oss leger.
Fordi at det er mye somatisk ombividitet, også ved bipolar lidelse.
Personer med bipolar lidelse dør jo 8-15 år før oss, og andre studier viser enda høyere dødelighet.
Overdødelighet.
Og da er jo hovedandelen av den økte dødeligheten skyldes somatisk lidelse.
Av somatiske lidelser er det hjerte-karsykdom som er viktigste faktor.
Og så er det også sosialitet, selvfølgelig.
For det er høy sosial risiko ved bipolar lidelse.
Men akkurat det med hjerte-karsykdommer, økt forekomst av overvekt og diabetes ...
Høyt blodtrykk og hele det metabolske syndromet, de røyker oftere og har en mer usunn livsstil.
Og det som er trist, og som vi må gjøre noe med, det er jo at det viser seg at både pasienter med biplonal lidelse og de med schizofreni får jo dårligere somatisk oppfølging.
De utredes sjeldnere, det igangsettes behandling av lengre tid før man gjør det.
Det er viktig å holde tak når man vet at oversiktligheten er såpass betydelig.
[SPEAKER_00]
Det er et veldig spennende tema.
Hva tenker du er hovedårsakene til at de får dårligere helsetjenester?
[SPEAKER_03]
Det man har sett på, er vel ...
Som det står i artikler som beskriver dette her, er jo både at pasientene selv, eller personer som har bipolar lidelse, ofte har mye symptomer.
Og i en depresjonsfase f.eks.
hvor du knapt orker å lage deg mat, så er det i hvert fall ikke sånn at du prioriterer å skulle spise sunt, eller slutte å røyke, eller dra ut og trene.
Så det er jo noe med selve tilstanden som ikke gjør det så lett for en.
Å be om hjelp eller å tenke at det er aktuelt.
Men så er det dessverre også oss.
Oss i helsevesenet som kanskje kan litt for lite om psykiske lidelser.
Kanskje ikke vet om den overdødeligheten.
I min tidligere karriere så var ikke jeg klar over at det var en sånn type overdødelighet.
Men det er jeg glad for at jeg har lært nå, da.
Og prøver å bli litt flinkere.
Så det er det med at vi ikke kan nok, verken vi i spesialisthelsetjenesten eller fastlegene.
Men så er det også holdninger.
Og det er nesten det verste.
At vi også stigmatiserer, vi som jobber i helsevesenet.
At vi har noen negative holdninger, kanskje.
Så kan man også fort se for seg ... Nå ble jeg engasjert.
Men man kan fort se for seg, og det merker jeg selv på mitt kontor, at når noen kommer inn og er veldig deprimert f.eks., eller veldig hektiske, eller de har økonomiske problemer, skal hjelpe dem med de tingene.
Og så utsetter jeg kanskje å ta tak i det somatiske.
Det må bare ligge litt.
Og så kan det bli liggende.
Og hos fastlegen kan man i hvert fall se for seg at det skjer.
Det er min personlige hypotese.
[SPEAKER_00]
Det er sannsynligvis mange samvirkende årsaker til den økte dødeligheten.
Det er både livsstilsfaktorer og sosiale stressfaktorer.
Mange som er utenfor arbeidslivet, den type ting.
Og sikkert også sosial marginalisering i en del tilfeller.
Så vil jeg tenke at det er noe med både hjelpesøkingsatferden
... tar hensyn til endret hjelpesøkingsatferd og tilrettelegger på en annen måte, hvor man også forstår hvordan den psykiske lidelsen påvirker hvordan man søker hjelp, f.eks.
Det gjelder særlig for psykoselidelsen, som jeg kjenner enda bedre enn forgjengen.
[SPEAKER_03]
Ja, det følger jeg deg helt på.
[SPEAKER_00]
Vi må gå til behandling, Syvege.
Hvis du skulle sagt noe om de sentrale elementene i behandling ...
[SPEAKER_03]
Ja.
Det første er at behandling hjelper.
Det er aldri for seint å komme til behandling.
Men mange kommer for seint til behandling.
Får for seint diagnose og får for seint behandling.
Men det hjelper.
Og en sånn hjørnestein i behandlingen av bipolar lidelse har vært over år, og er det fortsatt, det er jo stemningsstabiliserende medikamenter.
Og da snakker vi om sånn som f.eks.
litium, som jo er mye brukt.
Og antiepileptiske medisiner, sånn som Lamektal, Orferil, Delametergin og Valproat.
Som er godt dokumentert for å stabilisere og behandle stemningsepisoder.
Og en del antipsykotiske medisiner som etter å ha vært brukt en stund mot psykose også viser seg å være godt å behandle og forebygge stemningsepisoder, både opp- og nedstemte.
Det er den medikamentelle biten, og det tenker man seg at man skal bruke over tid.
Ikke bare akkurat når episoden er på gang, men også mellom for å forebygge nye.
[SPEAKER_00]
Ja.
Så litium og antihepileptika, noen av de, og noen av antipsykotikaene har dokumentert effekt for behandling av bipolar lidelse.
Er det forskjeller på effekten på mani versus depresjon?
[SPEAKER_03]
Ja, det er det.
Så det er ganske store forskjeller.
Så vi har f.eks.
litium, da, for å ta den.
Den har jo relativt ... På forebygging så har den relativt lik effekt på å forebygge depresjon som mani.
Og kvetiapin, som er et av disse ansipsykotiske, den ligner litt.
Sånn at den også er god på å forebygge og behandle både depresjon og mani.
Mens andre medikamenter har nesten ikke noe effekt på depresjon, f.eks.
Sånn som Aripiprasol, som er et av disse antipsykotiske.
Og Lamektal, eller lametragin, da.
Det er ...
Som har primært effekt på å behandle og forebygge depresjoner.
Så man må se på sykehistorien til den enkelte, og hvilke stemningsepisoder som er mest fremtredende, og mest langvarige og plagsomme, og så sette kruttet inn der.
[SPEAKER_00]
Lamektal er et medikament man bruker ved bipolar 2.
Ja, primært det.
Hvor den maniske komponenten ikke er til stede.
Da vil det være viktigst å få behandling for den depressive.
Dette med litium er en litt spennende historie.
Jeg vet ikke hvor mye vi får tid til å gå inn på den nå.
Men hvis folk er interessert, vil jeg anbefale å lese litt om hvordan litium fikk sin plass i behandlingen av bipolar lidelse.
Det er et av de mest effektive medikamentene vi har.
Det er en spennende historie som både ... Det var tidligere en tilsetning i seven-up.
Fram til ... Egentlig lenge før det fikk psykiatrisk betydning.
Man trodde at det hadde en spesiell effekt, noe oppkvikkende greier.
Og så kommer jo det da ... Egentlig fra slutten av 40-tallet er det beskrevet mer effekt på maniske tilstander.
Først ved en australier som het Trond Cade.
Og så senere mer randomisert kontrollerte studier i Danmark.
Det kom litt i vannry, litium ... Den kunne kanskje blitt brukt tidligere.
Men det var også da litium på et tidspunkt i USA ble tilsatt et erstatningssalt.
Som da skulle være til hypertonikere.
Og så var det noen som ... Og det var nok litt sterkt, det saltet.
Food and Drug Administration, FDA, sa at litium må vi ikke bruke.
Det gjorde at litium kom litt i vanry.
Det er jo toksisk også i doser.
Derfor må man følge det nøye.
Det gir ubehagelige bivirkninger utenfor det terapeutiske vinduet, og potensielt dødelig.
Det var visstnok i USA noen som ble ... Rett og slett døde av det saltet.
Som skulle være en måltidserstatning.
Men til slutt ble det gjennomført noen kontrollerte studier i Danmark.
Som førte til at litium har fått den posisjonen det har i dag.
Som fortsatt er godt dokumentert middel, særlig for manier.
[SPEAKER_03]
Jo, særlig mani.
Men det er godt dokumentert på å forebygge begge polene.
En reduksjon med 40 % er det vel noen studier som viser da.
Og så er det jo så antisuicidalt.
Og det er jo viktig i denne populasjonen.
Det er gjennomdokumentert at det forebygger selvmord.
Og den effekten er uavhengig av den stemningsstabiliserende effekten.
Så viktig å merke seg.
Men det krever litt oppfølging.
Og det gjør kanskje også at det blir mindre brukt enn det kanskje skulle vært brukt rundt omkring.
[SPEAKER_00]
Som psykiater er det noe man bør lære seg å administrere, tenker jeg.
Yes.
Andre behandlingsformer?
[SPEAKER_03]
Andre behandlingsformer er samtalebaserte behandlinger.
De har også en helt klar tilleggseffekt.
Alle studiene der som gjøres nå, er gjort på personer som allerede bruker medisiner.
Så legger man til strukturert samtalebehandling, og så ser man at effekten på stemningsepisoder, og da primært depresjoner, og på forebygging av nye, er til stede.
Den som er best dokumentert, er det vi kaller psyko-edukasjon i gruppe.
Som er det som vi kaller bipola-kurs.
Som er en gruppesetting hvor man får undervisning om bipolar lidelse.
Lager seg kriseplaner og fører stemningsdagbok for å bli mer kjent med sin egen måte å være syk på og hvordan de kan holde seg friskere over tid.
Det er et kjempebra kurs som ... ja.
[SPEAKER_00]
I hvor stor grad tilbys det rundt ... vet du det?
[SPEAKER_03]
Det er variabelt.
Her i Oslo-regionen er det ganske mange av DPS-ene som har det, men ikke alle.
Men når ... Jeg tror det nordligste er i Levanger eller noe i den dur.
Nå må jeg trekke fra litt, for jeg er ikke helt bombesikker.
Men det er veldig skrint nordover.
Men Bipolarforeningen driver jo noen sånne kortversjoner av det hvor de har to dager.
Mens det kurset som vi har i Nydal og som er de fleste steder, er jo liksom 14 kursganger av 2-2,5 timer.
Ja.
I den tur.
[SPEAKER_00]
Så det er Biblio-kurset.
Kan jeg nevne et par andre?
Ja, vær så god.
Er det andre samtaler?
[SPEAKER_03]
Ja, det er jo det.
Så CBT, altså cognitiv atferdsterapi, er kanskje det som er forska mest på.
Det er mange studier på det.
At det har effekt både for forebygging og mot pågående depresjon i episoder.
Så har du terapiformer som ikke er så vanlig å drive med i Norge.
Som interpersonlig og sosial rytmeterapi.
Og så har du familiefokuserte terapier.
Men disse terapiformene har veldig mye til felles.
Nummer én, de er strukturerte.
For de er testa opp mot mer ustrukturert treatment as usual.
Og så fokuserer de jo mye på dette med å bli kjent med sykdommen sin, prøve å leve litt mer regelmessig.
Ta vare på seg selv, bruke medisiner.
Pass på søvn, døgn, rytme ... Alle disse tingene som gjør til at man best mulig kan leve med tilstanden.
Og det er liksom felles for alle disse terapiene at de favna mye av det samme.
[SPEAKER_00]
Nettopp.
Men er det da bedre dokumentert effekt mot noen av polene for disse samtaleterapiene?
[SPEAKER_03]
Manier er det jo ikke noen dokumentert effekt av psykoterapi.
Da er det medisiner som må til.
Så det er depresjonene og forebygging av nye episoder som er det primære, da.
Ja.
[SPEAKER_00]
Det er sikkert andre ting vi kunne snakket om også, men jeg vil høre litt om prognosene.
Hvordan går det med de med bipolar lidelse?
[SPEAKER_03]
Det er litt synd å si at det vet man jo for lite om, dessverre.
Og det er litt det samme ...
Som det er innenfor psykosefeltet, at det er altfor mange studier som er tverrsnittstudier, som ikke har sett på forløp fra tidlig rett etter at man har blitt syk.
Har fulgt det over tid.
Så det er for få av de studiene.
Og det at man har sett på folk som har vært syke i mange år, det gir kanskje et sånn skeivt bilde av hvor dårlig det kan gå.
Det er en liten undergruppe som kan ha uheldige forløp hvor de har hissige episoder og funksjonssvikt.
Men det er stor variasjon mellom folk i hvilken grad de har redusert funksjon.
Selv om mange vil ha behov for sykemeldinger og være ute av jobb periodevis.
Vi hadde bl.a.
en studie her nå i Oslo.
Frem med nysyke som hadde både bipolar 1 og bipolar 2.
Som ti år etter første episode, så var det omtrent halvparten som var i full funksjon.
Både i jobb og sosialt, og klare seg selv, og hadde vært det i ett til to år etter det jeg kan huske.
Så det er noe med at det er håp om også å få det bedre, selv om man er i en periode hvor man har f.eks.
et veldig turbulent sykdomsbilde.
[SPEAKER_00]
Så kan det godt hende at hvis man hadde hatt enda bedre tiltak rettet mot tilbakeføring til jobb ... Det er jo ting vi prøver å innføre i mye større grad.
Så kan det hende at de tallene hadde vært høyere også.
Så vi må ikke slå oss til ro med at det er nødvendigvis sånn i fremtiden også.
[SPEAKER_03]
Det er sant.
Arbeidslivet må også legge til rette for å ta imot folk som har hull i CV-en.
[SPEAKER_00]
Der er det en bevegelse og mye som skjer, så det er gode grunner til å håpe at det vil bli enda bedre framover.
Jeg tror vi nøyer oss med det, hvis ikke du brenner inne med noe.
[SPEAKER_03]
Nei, bare det at ... Det er viktig at man går til legen sin og får en utredning hvis man mistenker at man har bipolar ilse.
Og det er disse oppstemte symptomene som kniper det, da.
Så husk på det.
Gå til legen.
Få ... Det er masse god hjelp å få, faktisk.
[SPEAKER_00]
Fin måte å avslutte på.
Takk for at du kom, og takk for at dere hørte på.
Vi høres.