[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Hørte du det?
[SPEAKER_01]
I denne episoden skal vi snakke med førsteamanuensis i barne- og ungdomspsykiatri, Kristin Romvik Øvergård ved Universitetet i Oslo.
Hun er også leder av BUP-forsk ved Oslo universitetssykehus.
Dessuten har vi med oss Beate Ørbeck, psykolog og forsker ved BUP-forsk.
De har i mange år i særdeleshet, Beate, men også Kristin, forsket på selektiv mutisme.
Jeg heter Anne Ulberg, er professor og leder ved Enhet barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo.
Det første jeg lurte på, var egentlig hva som er selektiv mutisme?
[SPEAKER_00]
Ja, hei.
Det er en tilstand som gjerne debuterer tidlig i barnets liv, sånn 3-5 år.
Og karakteriseres av at barnet snakker fritt i noen situasjoner, som typisk er hjemme.
Og ikke i andre situasjoner, som typisk er i barnehage eller på skole.
Er det den forskjellen i å snakke fritt og det å ikke snakke i det hele tatt som er karakteristisk ved tilstanden?
Ja, litt av hvert.
Til forskjell fra andre barn som kanskje snakker lite eller ikke generelt fordi de har store språkvansker eller andre tilstander som gjør at man ikke snakker, da.
Nettopp.
Og hvilken aldersgruppe er dette mest vanlig?
Ja, det er vanlig i småbarnsalder.
Men det fanges jo gjerne ikke opp før senere når man begynner på skolen, og det blir mer forventninger til at man skal snakke på skolen.
Så det har gjerne vart i flere år når det først oppdages, da.
[SPEAKER_01]
Så det kan ha vært i barnehagealder også, men uten at det egentlig har blitt lagt ordentlig merke til?
[SPEAKER_00]
Eller at man har levd med det ... Kanskje har barnet hvisket til en annen jevnaldrende i barnehagen ... Eller at man har lært seg til at barnet kan kommunisere på andre måter ... Eller ikke har så høye forventninger til at barnet sier så mye i barnehagen.
[SPEAKER_02]
Kan kanskje legge til at det har endret seg litt gjennom de siste årene.
Det er tydelig at folk er mer opptatt av disse tingene nå, og oppdager det tidligere enn før.
Men det er først når du kommer i skolealder at det kreves tale.
Lærerne trenger at barna snakker og løser oppgaver og sånn.
Og det er da det ofte byr på problemer, da.
Men vi ser at veldig mange blir oppdaget i barnehagealder.
Og det er veldig bra, fordi jo tidligere du kommer til, jo lettere er det å hjelpe disse barna.
For hvis tilstanden står veldig lenge, som ofte er tilfellet, så er det vanskeligere å nå dem.
Det har vi vist både her i Norge og andre steder.
[SPEAKER_01]
Det er viktig å oppdage dette og ta det ad nota, men faktisk intervenere, og få det undersøkt hvis man skulle ha mistanke om det på et tidlig tidspunkt.
Der sier du rett og slett at det har vært en positiv utvikling de senere årene?
For dette høres veldig hemmende ut?
Livshemmende for barn og utviklingen?
[SPEAKER_02]
Ja.
Det er også en del av diagnosekriteriene for denne tilstanden.
At det skal virke hemmende på læring og sosial funksjon.
Det er ikke nok bare at man er litt taus.
Mange vil jo tenke at det er jo bare sjenanse dette her, det går over.
Det tror jeg mange har tenkt lenge, og så har de ikke intervenert i forhold til disse barna.
Men forskjellen på barn som bare er sjenerte, og barn som har selektiv mutisme, er jo at vi sier at et barn som er sjenert, bare trenger litt ekstra tid på å bli varm i trøya.
Så de kommer gjerne når de har blitt tryggere.
Mens et barn som har selektiv mutisme, vil fortsette å være taus.
Ja, nettopp.
[SPEAKER_01]
Så hvordan er det egentlig å leve med selektiv mutisme?
Hvordan er det å være et barn?
[SPEAKER_02]
Dere har jo allerede vært litt inne på det, men ... Altså, det er jo veldig interessant, for det spør jo alle voksne disse barna om.
Hvorfor ikke de snakker.
Og det er jo helt umulig for dem å svare på, for det vet de ikke.
Men vi har noen veldig fine sitater som er kommet ...
Fra barna, gjerne til foreldre og andre, og behandlere for så vidt også.
Hvor de har sagt at 'det vet de ikke'.
De åpner munnen for å snakke, og så kommer det ikke noen lyd ut.
'Det er noe som hindrer meg', er det en tenåring som har sagt.
'Som er sterkere enn meg'.
Det er jo i mine øyne ganske gode uttrykk for den angsten det er.
Inni dem.
Det er ... En sa det er som å ha en potet i halsen.
[SPEAKER_01]
Ja.
Så du sier angst, er dette ...?
[SPEAKER_00]
Ja, for det er jo veldig viktig.
At forståelsen for selektiv mutisme har utviklet seg fra at det har blitt oppfattet som en tilstand hvor de har nektet å snakke, til at man har skjønt at de er redde for å snakke.
Altså at det er en angstlidelse.
Jeg leste noen sitater i går hvor det var en som sa at de fleste kan ha et forhold til at man kan være redd for f.eks.
å fly, eller for høyder.
At man har en fobi for å fly.
Og at jeg har en fobi for å snakke.
At de kan kjenne igjen selv også.
At det er så sterkt, og at det er helt umulig.
Og de kravene som da oppstår fra omgivelsene.
For det oppleves jo veldig dramatisk for familien rundt og for lærere og sånn at i noen situasjoner så snakker ikke barnet i det hele tatt.
Da blir man jo også sånn avkrevende at barnet skal snakke.
Og man får mange spørsmål om hvorfor gjør du ikke det?
Man blir stilt mange spørsmål.
Vi voksne har jo en tendens til å stille barn all verdens spørsmål, også om opplagtheter, og forventer å få svar.
Når vi ikke får det, så blir vi lett irriterte eller provoserte, og kan bli enda mer krevende med ...
Gi meg nå et svar på det jeg lurer på.
Det som skjer da, er at man presser barnet sånn at de går enda mer i lås, da.
Og de bare kjenner at de ikke kan klare å være i situasjonen.
Så ja.
[SPEAKER_01]
Dere beskriver en tilstand som er ganske smertefull for barnet, og hvor det ofte ikke vet.
Det har barn og ungdom selv satt ord på.
At de vet ikke hvorfor de ikke snakker.
Og så blir de likevel avkrevd dette som de ikke kan få til.
[SPEAKER_02]
En fin gjennomgang der.
Men det er interessant å huske på at tilstanden var første gang satt navn på av en nevrolog på 1800-tallet, som kalte dette for viljestyrt afasi.
Han fant ikke noen grunn til at pasienten var afatisk.
Og så hopper vi helt frem til en barnepsykiater i 1934, tror jeg det var, som ville bort fra afasi-begrepet og kalte det en mutisme.
Og så satte han navnet Elektiv.
Altså fortsatt en valgt tilstand, viljestyrt.
Og først i det amerikanske diagnosesystemet fra 1993, var det vel, så ville man bort fra dette viljestyrte ordet.
Så da kalte man det selektiv mutisme for å understreke at det er i visse situasjoner og ikke i andre situasjoner.
Og det er også viktig å huske på at det skal være en konsistent mangel på tale.
Det er ikke nok at du bare er stille lite grann.
Det skal være en konsistent mangel på tale i barnehage eller skole.
[SPEAKER_01]
Det er hele dagen, og det er hver dag.
Det er ikke sånn at en snakker av og til.
[SPEAKER_02]
Mange av disse småbarna har som Kristin sa, de har kanskje en nær venn i barnehagen som de hvisker litt til.
Men ellers skal det være konsistent mangel på tale.
Og så var jo denne tilstanden, i og med at den er så rar, vanskelig å forstå og sjelden, den var jo plassert ... Nå husker jeg ikke helt hva det het, men i diagnosemanualen sånne litt rare tilstander som opptrer i småbarnsalder.
Og hvor man i stor grad tenkte at dette var også miljøbetinget.
Mange har jo hatt forestillingen om at det har vært traumerelatert.
Og vi vet jo fra annen forskning også at hvis du utsettes for et stort traume, så kan du bli helt taus.
Poenget med det er at det er jo en taushet som er mer generell.
Mens dette er jo barn som snakker friskt og freidig og fullt av glede i mange situasjoner.
Og er taus i nye situasjoner og overfor fremmede mennesker, da.
Og først i siste versjon av DSM så er det en plassering også av selektiv mutisme innunder, sammen med angsttilstandene.
Så det forstås nå som en angsttilstand, og det er kjempeviktig for den gruppen det gjelder, at man forstår hva det handler om.
For det er jo ikke til å komme unna at det kan oppleves veldig avvisende å ikke få svar på de helt enkle spørsmål.
Og mange har jo tatt disse barna i kinnene og prøvd å presse lyd ut av dem.
Og jeg tror at for de fleste av oss kanskje enklest å forstå ... Hvis du har en partner som er taus mot deg, så kan du kjenne litt på den følelsen.
Hvordan det kan være å være barnehagelærer eller lærer til et sånt barn som ikke kan svare ja engang på et enkelt spørsmål.
Det er veldig provoserende.
Og det hjelper jo ikke at det er så få av dem.
Så de fleste har så liten erfaring med det og må prøve seg ut, da.
For første gang, når de møter et sånt barn.
[SPEAKER_01]
Så det kan føles veldig provoserende, rett og slett, å møte et sånt barn og forholde seg, i skolesituasjonen eller i barnehagen, til et barn med selektiv mutisme.
Men det hjelper ikke å presse.
Det er ikke noe ...
Å klemme ut av det barnet av tale ... Men du var inne på den angsttilstanden.
Vet man noen årsakene til det?
Hvordan dette utvikler seg?
[SPEAKER_00]
Som for mange barnepsykiatriske tilstander er det en genetisk komponent.
Man vil snakke med familier, finne at det er noe sosial angst i familien.
En av foreldrene har strevd selv med å snakke i gitte situasjoner.
Så det kan man jo ha i bunnen som en sårbarhet.
Så er det et temperamentstrekk som er kjent og har en assosiasjon med selvøyktemutisme.
Det man kaller på engelsk 'behavioral inhibited'.
Altså at man er veldig tilbaketrukket og sjenert og forsiktig og vil ikke utsette seg for nye ting.
Eller at man lett trekker seg unna, som var ...
Som er et karaktertrekk som mange har, uten å ha selektiv mutisme.
Men som kan disponere for det, på en måte.
Og så vet man at det er høyere risiko for å få selektiv mutisme hvis man har tospråklighet, altså f.eks.
at man ...
Flytter til Norge av en eller annen grunn og må ha et språk hjemme og må lære seg et nytt språk.
Og at det er en sårbarhet å ha nevroutviklingsforsinkelser.
At man er litt senspråklig, litt forsinket motorisk, den type ting.
Så på gruppenivå så ser man noe av dette.
[SPEAKER_01]
Hvordan diagnostiseres dette hvis man møter et barn i barnehagen eller på skolen, enten det er lærer eller hva?
[SPEAKER_00]
På én måte så er det jo ganske enkelt, fordi man må jo ha dette.
Fenomenet av at man snakker fritt i én situasjon og helt konsistent i en annen.
Sånn sett så virker det jo ikke så vanskelig.
Men det man gjør, er jo å kartlegge gjennom samtaler med foreldrene, eller de foresatte primært, gjerne med et diagnostisk intervju, og gå gjennom alle de barnepsykiatriske ...
Det kan gjerne være overlapp med f.eks.
andre angstlidelser og andre lidelser som det er viktig å kjenne til.
Og kartlegge språk og kognisjon.
Gjøre en bred barnepsykiatrisk kartlegging.
Det fins egne spørreskjema som man kan bruke for å få tak i i hvilken grad barnet snakker hvis man mistenker det, som en hjelp og støtte.
[SPEAKER_01]
Det å finne om det er noe komorbiditet, noen andre tilstander som også foreligger.
For det har kanskje også behandlingsmessige implikasjoner?
[SPEAKER_00]
Ja, absolutt.
Det kan du også ha.
[SPEAKER_02]
På sin plass å nevne en pioner i Norge på selektiv mutisme.
Barnepsykiater Hanne Christensen, som gjorde en nasjonal undersøkelse.
Og fant at det var en veldig stor andel av barna som hadde lette utviklingsforstyrrelser.
Mye gikk bl.a.
på dårlig munnmotorikk, litt uttaleproblemer og sånne ting.
Og hun løftet jo frem betydningen av gode utredninger for å finne hva slags nivå du skal legge tilnærmingen på.
Hvis barnet strever med språklig, så er det viktig at du legger deg på noe som barnet er i stand til å mestre.
Men det hun kanskje var aller mest opptatt av, var at det var en del barn som seilte litt under falskt flagg.
Fordi de ikke snakket, hadde man ikke oppdaget at det f.eks.
også var noen som var utviklingshemmet.
I Oslo er vi så heldige at vi har fått et eget team i peptjenesten som tar seg av barn med selektiv mutisme på førstelinjenivå.
De opplever stadig at de får henvendelser som de mener er selektiv mutisme, særlig for barn som kommer fra to eller flerspråklige familier.
Dette er store språklige problemer som ikke er oppdaget fordi barna har vært stille på skolen.
Selektiv mutismediagnosen er litt for lett og stille.
Det viktigste med den er å gjøre en god differensialdiagnostisk vurdering.
Hvis ikke jeg foregriper begivenhetenes gang nå ... Det som også er kjempeviktig, er jo at fordi disse barna ikke snakker, så kan de virke veldig avvikende, for å si det sånn.
Men de er egentlig i utgangspunktet naturlige og trygge og glade og vanlige barn, hvis du ser dem i den trygge situasjonen hjemme, f.eks.
Men det er jo noen hvor man mistenker at den manglende tale skyldes en ...
Om ikke en ren autismetilstand, så i hvert fall en type autistiske trekk eller autismespekterforstyrrelse.
I diagnosekriteriene har man i det europeiske systemet sagt veldig tydelig at en skal ikke stille en selektiv mutismediagnose.
Dersom tausheten har sin årsak i autismediagnose eller psykose, altså schizofreni.
[SPEAKER_01]
Så det kan ikke være en dobbeltdiagnose på det?
[SPEAKER_02]
Det står det i det europeiske diagnosesystemet, som en klar eksklusjonsgrunn.
Det har jo noen fulgt til en viss grad.
Mens det amerikanske systemet er mye mer elegant, sånn som jeg ser det, og mye mer nyttig fordi de sier at du skal ikke stille en selektiv mutismediagnose.
Dersom tausheten bedre forklares av en autismetilstand eller schizofreni.
Du må rett og slett tenke og gjøre en vurdering.
Fordi det europeiske systemet er litt firkantet.
For det er også sånn at det finnes barn med autismespekterforstyrrelser som også har en selektiv mutisme.
Men da skal den være angstrelatert.
Den skal ikke bare være en taushet som en del barn med autisme kan ha fordi de ikke bryr seg om å snakke i alle situasjoner.
Som er litt mer særhet, på en måte.
Og hvis det er begge tilstander, som heldigvis er nokså sjelden, da ... Begge disse tilstandene er jo sjeldne i seg selv, og det å ha begge tilstander er heldigvis enda mer sjelden.
Men da får du en annen tilnærming til behandling enn hvis det er en ren selektiv mutisme.
[SPEAKER_01]
Ja, for det er liksom angsten man må være sikker på at barnet eller ungdommen har.
[SPEAKER_00]
Det bare understreker hvor viktig det er med en bred utredning, selv om det kan virke enkelt.
Fordi forståelsen av barnet er så sentralt for å kunne hjelpe.
[SPEAKER_01]
Og kanskje nyttig, sånn som dere beskriver her fra Oslo-området, hvor det er et eget team som tar seg av dette, fordi dette faktisk kan være ganske komplekse vurderinger.
[SPEAKER_02]
Det var noe vi fikk opprettet etter å ha gjort behandlingsstudien vår.
Det er tror jeg bare i Oslo at PP-tjenesten har et sånt team.
Tanken er å ta det så tidlig som mulig.
Barnehager og skoler kan henvise til PP-tjenesten og få hjelp før de har en diagnose.
Det er et barn som er i ferd med å utvikle denne problematikken.
Så kan de sette i gang med forebyggende tiltak.
Så de har virkelig gjort en stor innsats.
For det er ikke noe som plutselig dukker opp?
[SPEAKER_01]
Det kan utvikle seg, sier du også.
Nettopp.
Dere forsker jo på dette.
Og det er på behandlingsforskning.
Kunne dere fortelle litt om det?
Det vil jeg gjerne høre om.
[SPEAKER_02]
Skal vi begynne med begynnelsen, så tar du oppfølgingen?
Da må vi igjen gå tilbake til Hanne Christensen, som i gamle dager, må det nesten være lov å si nå, satt på lekerommet med barn.
Da skulle det være leketerapi for disse tause barna.
For det var det man gjorde før.
Og hun var en usedvanlig varm og fin og flink dame.
Så hun fikk dem jo etter hvert til å kommunisere med seg inne på lekerommet.
Men det hadde ingen overføringsverdi.
Det hjalp ingenting på problemet på skolen.
Da var ikke hun ringere enn at hun tenkte at dette må vi gjøre noe med.
Prøve å finne en annen tilnærming.
Og hva er det som hjelper disse barna?
Jo, hvis du ikke tør å snakke og syns det er vanskelig å være i direkte kontakt med folk, så må vi ha en tilnærming som hun da kalte defokusert kommunikasjon.
At du viser med hele kroppen din at du tåler barna akkurat som det er.
Men du unngår å se det i øynene.
Du sitter gjerne ved siden av istedenfor rett overfor.
Du fyller inn pauser på en naturlig måte.
Det aller viktigste er at du gir barnet en følelse av at det er OK.
At det ikke snakker til deg her og nå.
Men at det går an å kommunisere på mange nivåer.
Med å vise ikke at du vil presse barna til å snakke, men at vi ...
Vi har en god kontakt på det nivået som barnet kan.
Mange av barna har ikke bare problemet at de ikke snakker, men noen kommuniserer heller ikke med gester, og kan lukke seg helt til.
Da må du være en alminnelig god terapeut, og finne ut på hvilket nivå du kommuniserer barnet, og så må du begynne der.
Vise at du lar deg møte på det som barnet mestrer til enhver tid.
Og så må du forklare barnet at dette er en angsttilstand.
Du tilpasser selvfølgelig alder.
For de yngste er det jo foreldrene vi snakker til.
Og så forklare hvordan man kan øve på å begynne å snakke igjen.
Og da er det ikke vi som har funnet på den metoden, men verden over, egentlig, så er man enige om at det som hjelper disse barna, det er en form for trappetrinnsmetode.
At man begynner å snakke på det enkleste nivået, gjerne med en av foreldrene, og at en terapeut da kan være til stede i stadig større grad, kanskje få lov å ta del i det som gjøres.
Og for at det skal vekke barnets interesse og ta bort presset om å snakke, så får barnet selv velge et spill eller en lek som det er kjempeglad i å drive med, og som krever at det brukes tale.
Og da starter vi der, og så gjør vi det på stadig vanskeligere arenaer.
Vi begynte hjemme med en av foreldrene og én terapeut.
Og når det etter hvert funket, så flyttet vi det over i barnehage eller skole.
Med en av foreldrene til stede og oss i et rom på det stedet hvor barnet ikke snakket.
Og når det funket, så måtte foreldrene forlate og bare være sammen med terapeuten.
Og når det funket, så tok vi inn barnets barnehagelærer eller klasseforstander.
Og så jobbet vi da til vi for de som kom helt i mål, kunne snakke fritt inne i klasserommet.
[SPEAKER_01]
Så i praksis, sånn som i Oslo, vil det først være en som jobber i PPT-tjenesten da, som er der og følger disse trappetrinnene, men at det også følger barnet.
Det er ikke sagt at 'dette holder vi på med i fem uker eller ti uker', eller noe sånt, men man må følge barnet før man kan ta neste trinn.
[SPEAKER_02]
Ja, nettopp.
Og at barnet får en slags ro over seg.
Det er ikke noe press om å snakke der og da.
Det vil liksom utvikle seg.
For de fleste barn, og jo yngre de er, jo mer opptatt av et sånt spill eller en sånn lek blir de.
Og det vet vi jo alle, at det å tenke på noe annet når du er veldig bekymret for noe, det er en stor hjelp.
Så istedenfor å tenke på at de ikke snakker, så blir de opptatt av spillet.
[SPEAKER_01]
Men noe kvalifisert personale må være der fra begynnelsen.
[SPEAKER_00]
Hvis jeg kan komme med en tilleggskommentar ... Det som er viktig for terapeuten eller den som er i rommet med barnet, er når barnet sier noe til spillet.
At man ikke sier 'nei, nå snakket du', og 'jøye meg', og 'dette har vi ventet lenge på å lage'.
[SPEAKER_01]
Så en sånn umiddelbar entusiasme virker mot sin hensikt.
[SPEAKER_00]
Du bør heller ta det som en selvfølge og bare fortsette med spillet og late som ingenting.
Akkurat.
[SPEAKER_02]
Og da er det jo en veldig søt gutt som sa det hjemme, at han kunne ikke begynne å snakke, fordi da blir de så glad.
Da fikk han all den oppmerksomheten for det hadde han erfart, han ikke ønsket.
Og de ønsker jo bare at det skal være så normalt og avslappet som mulig.
[SPEAKER_01]
Ja.
Og ikke ha oppmerksomhet.
Ja.
Og det får de masse av, høres det ut som.
[SPEAKER_02]
Det er akkurat det.
Så det er på en måte de har løsning på et problem ved ikke å snakke, og så skaper det egentlig bare mye mer problemer for dem.
Det er også en av årsakene til at det er et fenomen at for noen som har denne tilstanden, så har det hjulpet å flytte til en annen by og komme til et helt nytt sted hvor ingen vet at de ikke snakker.
Så kan de begynne veldig forsiktig, og så er de på en måte i gang.
[SPEAKER_01]
Ja.
At nye omgivelser faktisk ... For det kan være på skolen, men ikke hjemme, sier dere.
Og kanskje ikke på en eller annen arena heller, da.
[SPEAKER_02]
Som regel er det også på alle arenaer der hvor de bor.
Altså ute i butikkene og sånne ting.
Men det er jo på skole og i barnehage vi er mest opptatt av, for der er det jo et krav om at barnet skal tale.
[SPEAKER_01]
Ja, og hvor det er viktig læringsarena og utviklingsarena for barnet.
[SPEAKER_02]
Det var en periode hvor man tenkte at det er bare å bytte skole for disse barna, eller flytte et annet sted.
Men det løser ikke problemet for alle.
Men det er gode eksempler på at folk, særlig når de blir litt eldre, flytter til en annen by, og noen til og med til utlandet, og så begynner de å snakke.
For da er det ingen som vet at de ikke snakker, så de kan begynne på ny.
På samme måte er det mange som har stor hjelp av å få seg en kjæreste.
Som kanskje er den som tar initiativet.
I mange sosiale settinger kan de gå litt bak i første omgang og smile litt pent.
Og så begynner de sakte, men sikkert å snakke fordi de ikke trenger å ta det første initiativet.
Da går det en kjæreste foran og sørger for det.
Det er mange gode eksempler på hvordan ...
Mange har klart å overvinne tausheten ved den type ting, men det løser seg jo ikke for alle på den måten.
Så det er farlig å løfte det frem som løsning på et problem, da.
[SPEAKER_01]
Vi har snakket mest om barn her nå, men dette kan også opptre i, eller være, eller bestå opp i ungdomsårene.
[SPEAKER_00]
Ja, det kan jo det.
Hvis du ikke får behandling og ikke kommer ut av det, så blir det jo ikke noe lettere med årene.
Da kan jo tilfeldigheter gjøre at man kommer ut av det.
Men ja, det kan bli en kronisk tilstand.
Så det er jo en av de funnene fra vår egen oppfølgingsstudie er jo at det gikk best med de som fikk tidlig behandling.
[SPEAKER_01]
Dette er en stund siden disse barna fikk denne behandlingen som dere har i studien deres, som nå har dere fulgt dem en stund.
[SPEAKER_02]
Det var alle barn i Sør-Norge som vi fikk kontakt med BUP-er og PP-tjenester og sånn, hvor de kunne ha en lokal behandler.
For vi hadde prøvd det ut selv med en pilot her i Oslo.
Og så kunne vi veilede på telefon.
Og da ble det 24 stykker mellom 3 og 9.
Og de fikk vår behandling, og de ble fulgt opp etter et år.
Og så hadde vi det som må være lov å kalle en langtidsoppfølging fem år etter.
Og da gjorde Kristin de psykiatriske intervjuene som uhildet medlem i gruppen, siden vi kjente dem så godt fra før.
Det var helt tydelig at for de aller minste, de som var i førskolealder, så gikk det stort sett veldig bra.
Og det er da også et godt resultat, fordi det var ikke vi som var pionerer i dette, som gjorde det selv, men vi veiledet terapeuter lokalt.
Og det er sånn sett vanskeligere, da, enn å gjøre noe du selv har laget og kan veldig godt.
[SPEAKER_00]
Og egentlig også en metode som, i og med at det er såpass få, så er det en metode som kan være nyttig i dette lange landet vårt.
For å ha lokale terapeuter, om du vil, som lærer seg hvordan man skal gå frem.
Og som kan få veiledning av noen som har mer erfaring med det, da.
[SPEAKER_01]
Du var litt inne på det i stad, Kristin.
Dere har noen funn.
[SPEAKER_00]
Hva har dere funnet?
De aller fleste av de som deltok i behandlingsstudien, hadde ikke selektivmetisme fem år etterpå.
Så var det noen som var i en remisjonsgruppe, som da snakket litt, men ikke fritt.
Og så var det noen få, i underkant av en håndfull, som fortsatt hadde cellektomytisme.
[SPEAKER_02]
Det var 70 % som var uten diagnose etter fem år.
Det er et veldig godt resultat.
Og så løftet vi også frem det at for noen av disse barna snakket de ikke fritt, men de kunne snakke i noen flere situasjoner enn før.
Og hvis du ikke kan snakke, så er det stor forbedring at du kan snakke i noen situasjoner.
Så de var veldig fornøyd, men de følte seg fortsatt utrygge i noen situasjoner, da.
F.eks.
at de kunne snakke på grupperom og med få stykker, men ikke fritt i et klasserom f.eks.
[SPEAKER_01]
Men likevel ... Den mye remisjonsgruppen var også mye mindre hemmet av denne tilstanden tidligere.
[SPEAKER_00]
Og det var jo veldig rørende å snakke med disse foreldrene som fortalte veldig mye om hvor vanskelig det hadde vært å stå i det å ha et barn med selektiv mutisme over tid.
Og hvor hjelpeløse de egentlig følte seg, og hvordan de skulle håndtere det.
Og det å stå alene i forhold til skole og andre hjelpeinstanser var veldig tøft.
Så det var nesten uten unntak alle foreldrene som sa hvor takknemlige de var for at de fikk deltatt og fikk være med på dette prosjektet.
[SPEAKER_01]
Det høres sånn ut at det må være veldig utfordrende for foreldre å få lagt til rette for barna sine som strever med akkurat dette.
Er det noen pasientforening eller organisasjon som kan være til støtte og hjelp i en sånn situasjon?
[SPEAKER_02]
Det er det.
Og den finner man lett, for det er bare å gå på www.selektivmutisme.no.
Og der har de mye informasjon.
Det er nå én ting for fagfolk og foreldre og sånt.
Men jeg tror kanskje det aller viktigste den foreningen gjør, er at det er en samling.
For de som trenger noen likesinnede å dele tanker og erfaringer med.
Så den fungerer godt.
[SPEAKER_00]
Det er en veldig fin hjemmeside de har.
Og så fins det et gratis lærebokkapittel på norsk i Akapap, som vi selv har skrevet.
Som gir god oversikt, også for de som ikke vil lese engelsk.
[SPEAKER_01]
Ja, akkurat.
Dette har vært veldig interessant og lærerikt for meg å høre om det dere har å fortelle.
Er det noe mer dere ønsker å legge til på slutten?
[SPEAKER_02]
Jeg har lyst til å legge til én ting, og det er at også nå har vi fått en del henvendelser som egentlig gjelder ungdom.
Og da kan det være ungdom som ...
De blir tause i ungdomsårene.
Det kan være knyttet til forskjellige ting.
Enten de har opplevd noe leit, eller de har vansker med jevnaldrende, eller de har faglige problemer eller noe sånt.
Alle mulige smertefulle ting som kan gjøre at ungdom kan bli tause.
Da kan både foreldre og fagfolk lure på om dette er en selektiv mutismetilstand.
Da tror jeg man må holde tunga rett i munnen.
At ungdom kan jo både ha vansker i sitt følelsesliv og kan variere veldig mye, men selektiv mutisme er ikke en tilstand som debuterer i ungdomsår, og som en reaksjon på vansker med fag eller venner eller sånt, da.
Da er det som regel andre ting som en må gripe fatt i.
Men jeg tror også at det er et uttrykk for at tilstanden er bedre kjent.
Og at mange kan gripe fatt i at her er det en taushet, og det er vanskelig å få frem ordene.
Kanskje det er dette.
[SPEAKER_01]
Ja, nettopp.
Så der må man holde tunga rett i munnen når det gjelder det diagnostiske arbeidet.
Og sannsynligvis vil jo det også ha konsekvenser for hvordan man tenker intensjon.
At det kanskje ikke er den trappetrinsemodellen som skal til, men man må få tak i hva som ligger under, som har gjort at dette har debutert.
Tusen takk, Kristin og Beate, for at dere ville komme til psykopoden og snakke med meg her i dag.
[SPEAKER_00]
Takk for at vi fikk komme.