[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
[SPEAKER_01]
I denne episoden av Sykopoden skal jeg, Randi Ulberg, professor ved enhet barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetet i Oslo, få snakke med Christine Baalsrud Ingeborgrud.
Hun er klinisk stipendiat ved Universitetet i Oslo.
Og Kristine forsker på tidlige risikofaktorer for angst, depresjon og ADHD hos barn.
I dag skal vi fokusere mer spesifikt på hvordan risikofaktorer bidrar til utvikling av psykisk lidelse hos unge.
Og hvordan kan vi forstå utviklingen av psykisk lidelse i et utviklingsperspektiv hos barn og ungdom, er noe vi kommer til å komme inn på, og vi tar utgangspunkt i angst som et eksempel.
Og det er jo den biopsykososiale modellen vi på en måte skal fordype oss i her i dag.
Jeg tror jeg må begynne med noe veldig grunnleggende i dette komplekset, Kristine.
Angst - hva er angst?
[SPEAKER_00]
Ordet angst kan vi jo bruke litt forskjellig i dagligtale, men når vi snakker om angst i dag, så tenker vi jo
Først og fremst på angstlidelser hos barn og ungdom, og da snakker vi om tilstander som kjennetegnes ved at man opplever sterk engstelse eller frykt i situasjoner som kanskje objektivt sett ikke er så farlige, og at man samtidig har en unngåelse for det som skaper frykt.
For at det skal foreligge en angstlidelse, må frykten og unngåelsen vare over tid.
Og at det skaper påvirkning på fungering og trivsel for barnet.
Det er tilstander som kjennetegnes ved at det oppleves skikkelig plagsomt.
Og det kan være smertefullt.
Og medføre et lidelsestrykk, som vi sier da.
[SPEAKER_01]
Det å ha angst er faktisk ganske vondt, og det kan bli veldig funksjonshemmende.
Og det er da vi er inne på å sette eventuelt en angstdiagnose.
[SPEAKER_00]
Å være engstelig i seg selv, oppleve engstelse, er noe som alle kan gjøre.
Det er rimelig også i mange situasjoner at man kan være redd eller kjenne på frykt.
I situasjoner som man har vanskelige erfaringer med eller ...
For barn og ungdom er det en viktig utviklingsoppgave å lære hva som er farlig, og som man bør være redd for, og som man skal passe seg for.
Og hva som man ikke trenger å være redd for.
Man kan tenke at angstlidelser, som mange andre psykiske lidelser, er ytterpunkter av fenomener som også kan være til stede normalt.
[SPEAKER_01]
Men det kan vel debutere på forskjellig alderstrinn?
Og arte seg ganske forskjellig, avhengig av barnet eller ungdommens alder?
[SPEAKER_00]
Hva vil du si om det?
Generelt så er det jo forskjell på hva barn typisk er redd for når de er små, når de går på skolen og når de er i ungdomsalder.
Det vil endre seg i takt med emosjonell ...
Og kognitiv modning.
Så i barnehagealder så kan jo barn typisk være redde for å være borte fra foreldrene, de kan være redde for mørket eller kanskje monstre, fantasivesener.
Mens i skolealder så kan barnet ha et litt mer utvida verdensbilde og kanskje være redd for katastrofer eller krig, sykdom.
Så når barnet blir enda eldre og orientert mot venner, så kan jo frykt for sosiale settinger eller å ikke bli akseptert, det å si noe dumt osv.
være vanlige engstelser.
Og angstlidelsene, altså debuten av de ulike angstlidelsene, de henger jo på en måte sammen med disse normale fryktene.
Det er en stor økning av forekomst i ungdomsalder for angstlidelser.
Men det er en betydelig andel også i førskole- og skolealder som møter kriteriet for angstlidelser.
[SPEAKER_01]
I mange tilfeller også for barn og ungdom bruker vi de samme diagnosekriteriene.
Men så er det noe som er spesielt for barn og ungdom.
[SPEAKER_00]
I førskolealder så er det et typisk debuttidspunkt for separasjonsangst.
Og også selektiv mutisme, som jeg vet det har vært en podkast om tidligere.
Mens i skolealder så er det typisk de spesifikke fobiene og også sosial angstlidelse som debuterer.
I ungdomstid så er det jo litt mer de samme tilstandene som man ser hos voksne med panikklidelse og generalisert angstlidelse, agorafobi, som blir mer vanlige, da.
[SPEAKER_01]
Du beskrev flott hvordan vi ser på en diagnosegruppe som angst, men når vi jobber med barn og ungdom, at vi står i utviklingsperspektivet.
At det arter seg forskjellig og manifesterer seg på forskjellig måte på forskjellige alderstrinn.
Det er noe av det som er veldig spennende med å jobbe i barne- og ungdomspsykiatrien.
At man får stå i selve utviklingspsykologien og observere det, og bistå.
[SPEAKER_00]
Selv om symptomene er de samme, eller vi har de samme kriteriene, så vil jo måten symptomene uttrykker seg på, være veldig forskjellig.
Avhengig av hvilket utviklingstrinn barnet er på.
Så hos de yngste barna så kan det være spesielt vanskelig å fange opp at det faktisk er engstelighet eller angst det dreier seg om, for symptomene kan være veldig uspesifikke.
Dvs.
at de kan forveksles med symptomer på andre tilstander eller ses på
Ja, som noe normalt.
Små barn vil jo ikke kunne uttrykke engstelse med ord på samme måte som større barn.
Så de kan bli sutrete eller klengete eller irritable, eller de kan til og med oppfattes som ...
Opposisjonelle eller utagere når de blir pressa inn i situasjoner som skaper sterk frykt for dem.
Men større barn som har fått et mer modent språk, kan fortsatt streve med å navnsette det som plager dem.
Det er ikke sjelden at man i stedet kan navnsette magevondt eller hodepiner eller andre typer plager enn selve engstelsen.
[SPEAKER_01]
Ja, du kommer ofte som somatisk ... Sånne kroppslige fenomener.
Men du var allerede litt inne på det.
Det der med med årsaker.
Hvorfor i all verden får barn og ungdom angst?
Og er det noen enkeltårsak?
Det er vel ikke det, men ...
[SPEAKER_00]
Ja.
Man har funnet mange risikofaktorer som er assosiert med angstlidelser.
Men man har ikke funnet noen risikofaktor som man kan tenke at i seg selv er tilstrekkelig for å gi en angstlidelse.
Så man tenker i stedet at det er en sum av både risikofaktorer og beskyttende faktorer.
Hos barnet selv og i miljøet, som til sammen gir en større eller mindre sårbarhet for å utvikle angstlidelser.
Og hos den stengte barnet vil også denne sårbarheten kunne forandre seg over tid, fordi disse faktorene som virker inn, de forandrer seg jo også.
[SPEAKER_01]
Et lite barn kan være sårbar, og så kan det utvikle seg og ikke være så sårbar på den måten lenger, på et vis?
[SPEAKER_00]
Ja.
Det kan jo være at det er faktorer, enten i barnet selv eller i miljøet, som forandrer seg.
Som gjør at beskyttende faktorer veier opp, eller gjør sårbarheten mindre.
[SPEAKER_01]
Ja.
For da er det dette med risikofaktorene, som kan være i barnet selv, i miljøet, eller det kan være biologiske faktorer.
Og det er avhengig av det utviklingstrinnet barnet eller ungdommen befinner seg på.
Det er der du har den biopsykososiale modellen.
Og vi kan se det så tydelig ved et eksempel som angst.
Men nå har vi snakket om risikofaktorer, er det noen beskyttende faktorer egentlig?
[SPEAKER_00]
Ja, altså jeg tenker jo at ... Ja, det er jo altså det vi kjenner som risikofaktorer.
De har jo også en motpol eller en motpart som kan være beskyttende.
Så vi tenker jo ofte at det er genetiske risikofaktorer, men det kan jo også være genetiske beskyttelsesfaktorer.
Og man kan ha ...
Sårbarhet eller risikofaktorer i temperament, og man kan også ha beskyttelse i det temperamentet man er født med.
Og på samme måte som noen foreldrestiler eller atferd fra foreldre kan være risikofaktorer for å utvikle eller opprettholde en angstlidelse, så kan det også være ting som foreldre gjør som kan beskytte mot det.
Så det er ...
[SPEAKER_01]
Og kanskje i miljøet utenfor foreldrene også.
Altså i barnehage, skole, og den større slekta og sånn, så kan det jo være ofte at barn finner personer som, hvis foreldrene ikke er akkurat der og da kan ta vare på dem, så kan det være noen andre som kan steppe inn og bidra til å redusere faren for å utvikle angst.
[SPEAKER_00]
Ja, absolutt.
Så det er ...
Det er jo veldig mange ting som påvirker i et barns utvikling.
[SPEAKER_01]
Så det er på en måte både på individnivå, det er faktorrisiko og beskyttelsesfaktorer, både på et individuelt nivå og et mer sånn gruppenivå.
Ja ... Ja ... Så hvordan utvikler man angst?
[SPEAKER_00]
Det fins ulike veier inn i en angstlidelse.
Man tenker at med alle disse risikofaktorene og faktorene som vi vet er assosiert med angst, så vil det være veldig mange veier inn i det samme tilstandsbildet.
Det er det vi kaller for equifinality.
Jeg har ikke noe godt ord for det på norsk, men det vil si at vi vet at det er mange ulike ... Ulike utviklingsveier som kan ende opp med et tilstandsbilde hos ulike barn, men hvor symptomene er de samme, da.
Ja, skal vi se ... Nå falt jeg litt ut av det, Randi.
[SPEAKER_01]
Vi snakket om hovedveier.
Hvordan utvikler barn og ungdom angst?
[SPEAKER_00]
Så ... Man kan jo tenke at det er ... Ja.
To hovedveier inn i en angstlidelse, sånn enkelt forklart, da.
Hos noen er det sånn at det er ... Man kan tenke at det er en engstelse som på et tidspunkt går over til å bli symptomer på angst.
Som forsterkes, utvikler seg, og så på et tidspunkt har man så mye symptomer.
Og så mye vansker knytta til de symptomene at man tenker at det foreligger en angstlidelse.
Hos den gruppa så ... Det kan jo være ungdommer som henvises i ungdomsalder.
Og så spør man ja, når startet ... Når startet disse vanskene?
Og så kan de si at nei, det er vanskelig å svare på, for det har liksom alltid vært sånn.
Eller det har bare gradvis blitt sånn, og så plutselig så var det så mye, liksom.
Mens andre barn eller foreldre kan si at 'nei, dette starta da dette skjedde'.
Det kan jo være f.eks.
at det er en bilulykke eller en vanskelig livshendelse som blir starten på symptomer hos barna.
At man blir redd for at det skal skje noe med foreldrene etter en sånn ulykke.
Eller at man blir redd for alt som har med transport å gjøre, f.eks.
Da tenker man at det er en utløsende hendelse som man kan knytte direkte til start på symptomer.
[SPEAKER_01]
Ja, ikke sant.
At det er enten så kan det være noe hos barn eller ungdom som har utviklet seg i tid, inntil vi på en måte tenker oss at det er en sånn cutoff-grense.
For når det er så hemmende for barn eller ungdommen at det faktisk kan settes en angstdiagnose.
Det må kanskje profesjonelle tiltak og behandling til.
Eller som du sier, at det kan skje noe plutselig som er voldsomt og fryktelig skremmende.
[SPEAKER_00]
Så kan man likevel tenke at det har vært en sårbarhet til stede også hos de barna.
Men at man ikke har hatt plager med engstelse eller som har gått ut over fungering, eller som man har tenkt har vært noe vanskelig i seg selv.
[SPEAKER_01]
Mange kan ha en sårbarhet for å få angst.
Sånn at det kan på en måte skje.
Hva skal jeg si, hvem som helst?
[SPEAKER_00]
Vi har jo alle en sårbarhet som er større eller mindre.
Man vet jo ikke hva som skjer i hvilke belastninger man har i livet som man kan endre på den.
[SPEAKER_01]
Nei.
Å få angst og depressive plager og sånn, det er ganske vanlig.
[SPEAKER_00]
Ja, det er kjempevanlig.
Det er den mest vanlige psykiske lidelsen som er, både hos barn og ungdommer.
Så ja ... Hvis man ser på verdensbasis, så er det jo ... Og store tall, så er det jo så mange som 15-20 %, som på et eller annet tidspunkt før de er 18 år, har tilfredsstilt kriterier for en angstlidelse.
Ja, ikke sant.
Veldig vanlig.
Ja.
[SPEAKER_01]
Kanskje ingen grunn til å tro at det er mindre her enn andre steder i verden?
Når dette var internasjonale data?
[SPEAKER_00]
Dette er befolkningsundersøkelser.
Det er mindre forekomst i helsetjenestene eller i klinikk.
Det er stor variasjon i alvorlighetsgrad og hvor mye dette påvirker.
Så ofte kan det være forbigående.
Som ikke henvises for hjelp.
Men det sier noe om hvor vanlig dette er, da.
[SPEAKER_01]
Ja, ikke sant.
Så det vi snakker om nå, det er jo altså angst som et eksempel litt på den biopsykososiale modellen.
Som vi også snakker mye med studentene våre om.
Og da er det gjensidig påvirkning mellom faktorer, både miljø og barnet selv.
Men dette er jo et område som det faktisk forskes ganske mye på.
For det kan jo høres ut som litt sånn teorier, nærmest.
Men det forskes jo faktisk, det er jo et helt eget område.
[SPEAKER_00]
Og da tror jeg jeg må be deg si hva det er, for jeg syns jeg er så vanskelig å si, så ... Ja, men nå ble jeg jo litt satt ut av ... Ja, du tenker på liksom ... Ja, forskning på utviklingen av psykiske lidelser hos barn og ungdommer.
Som har et eget fagfelt, da.
Som heter developmental psychopathology.
Som har på en måte i seg dette utviklingsperspektivet og disse ...
Multidimensjonale påvirkningene, som man sier.
Påvirkning fra biologi og genetikk og miljø og kultur og ...
Jo mer man forsker på det, jo mer komplekst blir det jo, på en måte.
[SPEAKER_01]
Jo mer det forskes på, så nærmere kommer man vel sånn som livet faktisk er.
Temmelig komplekst.
Dette er ikke helt enkelt.
Det er veldig mange faktorer som spiller inn.
Men det er spennende at det er et område.
Som forsker og prøver å komme nærmere til å forstå.
For det skal jo være til hjelp for barn og ungdom, og foreldrene deres, barnehagene og skolene og barnevernstjenesten, og hvem det måtte være, som er involvert i barns ve og vel.
Ja.
Hvis vi skal tenke i en klinisk hverdag, hvordan ... Jeg lurer på om du kunne si litt om det.
Hvordan vi kan klassifisere dette.
Det er forferdelig komplekse, men veldig viktig å huske på det veldig komplekse området.
Og hva som er bakgrunnen for angst som du nå fortalte oss om.
Så hvordan gjør vi det i klinisk hverdag?
[SPEAKER_00]
Ja.
I spesialisthelsetjenesten, hvor de mest alvorlige tilstandene blir henvist, er man jo opptatt av å kartlegge tilstandsbildet eller angstlidelsen i seg selv.
At man også er opptatt av de sårbarhetene og ressursene som er og bidrar til vanskene akkurat hos dette barnet.
Det inkluderer utviklingsnivå, somatiske sykdommer, psykososiale forhold, og hva slags påvirkning symptomene har på fungering og trivsel.
Det å få denne konteksten til mer enn bare den symptombeskrivelsen som diagnosen er, det er viktig for å kunne sette inn tiltak som vil kunne hjelpe akkurat for dette barnet.
[SPEAKER_01]
Det multiaksiale klassifiseringssystemet som brukes i BUP, det er en måte å prøve å fange denne kompleksiteten som vi har snakket om her nå, og systematisere det.
Sånn at man kan ha noen knagger å henge det på når man skal prøve sammen med barn og ungdom, og foresatte, og nettverk for øvrig, å bistå sånn at det skal bli.
[SPEAKER_00]
Ja, for det kan jo være ... Vi har snakka noe om utløsende faktorer.
Men det kan også være opprettholdende faktorer, enten hos barnet selv eller i miljøet, som er viktig å fange opp for å kunne jobbe med å liksom endre ...
Så er det en ting til som er viktig å nevne når vi snakker om klinisk arbeid.
Det er å kartlegge samtidige vansker.
Angst er en tilstand som ofte ses sammen med andre psykiske lidelser.
Det trenger ikke å være den tilstanden som barnet henvises for.
Men angst ses veldig ofte.
Det mest vanlige er jo ved depresjon.
Det kan forekomme samtidig som eller i forkant eller etterkant av depresjon.
Det er alle andre barne- og ungdomspsykiatriske lidelser.
Mye større forekomst hos barn med ADHD eller autisme.
Spiseforstyrrelser, atferdsforstyrrelser ... Ja, over hele spekteret.
[SPEAKER_01]
Så kartlegge det, kartlegge ressurser, intervenere i forhold ... For det er jo det å hjelpe, sånn at dette ikke skal utvikle seg til en mer kronifisert tilstand.
[SPEAKER_00]
Ja.
Det å ... Man tenker jo at det å ha angst i seg selv er en risikofaktor for å ha angst senere, eller å ha vedvarende vansker, eller også da å utvikle andre.
Det er assosiert med hele spekteret av psykiske lidelser, også i voksen alder.
Det å ha en angstlidelse påvirker fungeringen vår, og også hos barn utviklingsmulighetene.
Kanskje unngår å være i viktige sosiale arenaer, eller at de får stort skolefravær.
Eller det kan være at deres utviklingsmuligheter også blir påvirka av symptomene i seg selv.
Så det vil jo være viktig også med tanke på utviklingsmuligheter.
[SPEAKER_01]
Ja.
Det er jo fryktelig viktig.
For det at barn står der og skal øve seg og lære seg å være sosialt menneske, og står der i utviklingen.
Hvis det på en måte stopper opp, og barnet isolerer seg og ikke får øvd seg og ikke får etablert gode ...
Vennerelasjoner, og kanskje ikke til søsken engang.
At det er så mye de ikke tør og ikke orker og våger å være med på.
Så vil jo det være noe som kunne prege dem resten av livet.
[SPEAKER_00]
Absolutt.
Én ting er fravær av disse arenaene, men de er også i risiko for å komme i vanskelige situasjoner eller å få negative tilbakemeldinger fra miljøet rundt fordi de er de de unngår.
Eller kanskje folk blir irritert på de fordi de ikke deltar.
Eller at de blir presset inn i ting som blir veldig vanskelige, som forverrer tilstanden for det.
[SPEAKER_01]
Det er flott at du understreker utviklingsperspektivet og tidlig intervensjon og sårbarheten hos barn som er spesiell og annerledes enn hos voksne og arter seg på en annen måte.
Er det noe jeg har glemt å spørre deg om nå, Kristine, som du ville ...?
[SPEAKER_00]
Det er mange ting vi ikke har snakka om.
Dette er et stort felt.
Det er mange enkelte risikofaktorer vi kunne gått mer inn på.
Men det viktige nå er sånn ...
Si noe om den kompleksiteten som er, og samtidig at vi husker på å tenke på det.
At også små barn kan oppleve angst som veldig plagsomt.
At det kan påvirke deres utvikling og også være en risikofaktor for videre psykiske lidelser.
[SPEAKER_01]
Ja, det hørtes veldig viktig ut, Kristine.
Så tusen takk for at du ville komme hit og snakke med meg i Psykopoden.