[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
[SPEAKER_00]
Hei, og velkommen til en ny episode av Psykopoden.
Jeg heter som vanlig Jan Ivar Røsberg og er professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og undervisningsleder i psykiatri- og rusmedisinske fag.
Vi er tilbake med en ny utgave av Psykopoden etter et lite semester med pause.
Og vi starter med et veldig spennende tema og et viktig tema som det er viktig at leger og annet helsepersonell har kunnskap om, nemlig musikkterapi.
Musikk påvirker jo følelsene våre, aktiverer minner og skaper fellesskap.
Men kan musikk også brukes som behandling ved psykiske lidelser?
I denne episoden skal vi snakke om musikkterapi.
Hva er det egentlig?
Hvordan foregår det i praksis?
Hvilke pasienter kan ha nytte av det?
Og hva sier forskningen om effekten?
Og ikke minst, hvorfor bør noen av fremtidens leger vite noe om musikkterapi?
I den anledning er vi heldige som har fått en veldig dyktig gjest på dette området.
Nemlig Merete Holme.
Velkommen.
Du er musikkterapeut.
Den første musikkterapeuten i studio her.
Og er stipendiat ved Norges musikkhøgskole.
Kan du introdusere deg selv litt?
[SPEAKER_02]
Jo, jeg har tatt mastergrad i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.
Men før det har jeg gått på universitetet, hatt det fint med mange fag med sosiologi, psykologi og musikk i Bergen, Oslo, Irland og litt forskjellig.
Og så var det da å finne ut om jeg skulle bli sosiolog eller musikkterapeut, og valgte den veien.
[SPEAKER_00]
Det er du fornøyd med?
For du er veldig glad i musikk på fritiden, og synger i kor og alt sammen?
[SPEAKER_02]
Ja, jeg driver mye med musikk.
Og så har jeg jobba i psykisk helsevern og psykisk helseoppfølging i kommunen i 20 år.
[SPEAKER_00]
20 år.
Mye erfaring.
Skal vi bare begynne sånn ... Jeg tenker ... Hva er egentlig musikkterapi?
[SPEAKER_02]
Hvis man ser stort på det, så er det et fag som studerer sammenhengen mellom musikk og helse.
Hva er det musikk tilfører oss som kan være nyttig i et helsemessig perspektiv?
Det er en klinisk og forskningsbasert behandlingsform, der man som utdanna musikkterapeut bruker musikk mer målretta enn
Bare det å gå og lytte til musikk, eller holde på med musikk som en kunstform, så bruker man musikk mer terapeutisk.
[SPEAKER_00]
Hva er egentlig forskjellen, å bare lytte på musikk og bruke det terapeutisk?
[SPEAKER_02]
Vi er opptatt av å finne ut, sammen med den det gjelder, hvordan de ønsker å bruke musikk i sitt liv.
Det kan være i behandling.
At man bruker musikk som et uttrykk.
Som emosjonsregulering.
For kontakt med følelser, uttrykke følelser.
Mestring, mening, deltakelse ... Det spørs så veldig hvem du snakker med.
Hvordan de kan få nytte av musikk.
En tradisjon i Norge som har vært veldig lenge, er jo innenfor spesialpedagogikk at man bruker det som et kommunikasjonsverktøy for barn og voksne som har hatt vansker med å uttrykke seg verbalt, f.eks.
Så har man brukt musikk i kommunikasjon som
Å kunne påvirke sine omgivelser eller delta i en interaksjon med andre.
[SPEAKER_00]
Det er jo kjempespennende.
Men hvis vi hopper litt for ... Når jeg tenkte på musikkterapi for mange år siden og bare hørte om det første gang, så tenkte jeg mer på eldre og ofte de som strevde med demens og den typen lidelser som det.
Var det der det begynte?
Nå spør jeg helt som en novise her.
[SPEAKER_02]
Det begynte nok i det pedagogiske feltet i Norge.
Så har demensforskninga blitt større og større.
Nå er det mye forskning og demenskor.
Oslo kommune har flere kor som de drifter nå, og har vist god effekt forskningsmessig.
Det er blitt et veldig stort felt.
[SPEAKER_00]
Hvis vi forholder oss til psykiske lidelser her, siden dette er Psykopoden, og er for unge leger som skal bli psykiatere.
Hva vil du tenke ... Hvilke lidelser og hva sånn er ... Har man sett på og sett noen effekt av det?
Hvilke lidelser er det man har behandlet mest?
[SPEAKER_02]
Man har fokusert en del på diagnoser.
Vi har kommet i retningslinjene til psykose f.eks.
Det er kanskje der det har vært mye dokumentert effekt.
Og også på depresjon.
Og negative symptomer som er vanskelig å behandle og møte.
Der musikken har hatt en viktig rolle og vist effekt.
Og så har det vært innenfor rusbehandling.
Og så er det det med barn og unge, at det fins ikke så mye forskning på ungdom.
[SPEAKER_00]
Generelt sett så fins det jo mindre på det.
[SPEAKER_02]
Ja, det er en gruppe som er utfordrende å forske med på.
Så i mitt doktorgradsprosjekt så er det jo det jeg har prøvd, da.
Å finne ut av hvordan ... Vi vet jo at ungdom bruker musikk, lytter til musikk, har musikken med seg overalt.
Men vet vi noe om helseeffekten, og hvordan vi kan være med og finne ut av ... På en litt mer forskningsmessig måte, da.
Hvordan er det de bruker musikken?
Og hvorfor trenger vi musikkterapeuter på BUP, og på UPA, og på spesialisthelsetjeneste, kommune?
Så det er litt ulike måter å jobbe på som musikkterapeut, på disse ulike nivåene.
[SPEAKER_00]
Jeg har mange tanker i hodet samtidig.
Vi kan gå tilbake til negative symptomer ved schizofreni, depresjon og angst.
Hvor utbredt er det med musikkterapeuter i feltet her?
Hva slags status har det?
Hvem samarbeider de med?
Hva dere driver med òg?
[SPEAKER_02]
Ja.
I Norge så er det litt sånn at du har trengt pionerer, eller de som har gått foran én og én.
For det har ikke vært noen sånn systematisk implementering av musikkterapi.
Spesielt ikke i Oslo, men i Bergen har de fått til gjennom Polifon, som er en sånn kunnskapsklynge.
... som jobber med et fagfellesskap med forskning og implementering av musikkterapi, så har de fått til at musikkterapeuter i alle DPS-er, og kommunalt i Bergen, og i spesialisthelsetjenesten ...
Så de har kommet veldig langt i det feltet her.
Og i Oslo så har vi Lovisenberg, de har tre musikkterapeuter.
Og én i Oslo syd på voksen.
Jeg er usikker på om den er der fortsatt.
[SPEAKER_00]
Men hvor mange er utdannet musikkterapeuter?
Har du noe tall på det?
Er det 2000, eller er det 100, eller 50?
[SPEAKER_02]
Ja, det er ganske populær utdanning, som utdanner en del.
Hvor jobber de mest, da?
Og de fleste jobber nok i stillinger som kanskje ikke heter musikkterapi.
At de er ansatte som pedagoger i skolen eller ... Men også i barnehager som sammen med spesialpedagoger jobber med spesialavdelinger i barnehage, er det ganske mange musikkterapeuter.
Og i bydeler innenfor det samme feltet spesialpedagogikk.
Og så er det jo noen som er rundt omkring på psykiatriske avdelinger i kanskje mindre stillinger.
Vi har ikke noen store stillinger som man kan ... Det er ikke lett å ha stillinger man kan søke på, så musikkterapeutene må komme ut av utdannelsen.
Det er ikke det.
[SPEAKER_00]
Men ulike steder både i utdanningssystemet og så helsesystemet, som vi skal ha litt fokus på nå.
[SPEAKER_02]
Og så er de jo på Rikshospitalet, og i somatikken har de hatt musikkterapeuter lenge.
[SPEAKER_00]
Barnesenteret på Ullevål og på Riksen, ja.
Så det er utbredt i flere ulike spesialiteter og flere ulike profesjoner og arbeidssteder, da.
[SPEAKER_02]
Ja, men det som er så rart, er at det psykiske helsefeltet henger litt etter med å gi plass.
[SPEAKER_00]
Hvorfor tror du det?
[SPEAKER_02]
Godt spørsmål.
Jeg har jo jobba i det feltet lenge, og jeg tenker at i det feltet som jeg har jobba med, ungdom, så er det press på hva de skal få til.
Ungdommer som skal gjennom systemet og skrives ut igjen.
Jeg vet ikke om det er ...
At mange kanskje ikke helt vet hva de skal bruke musikkterapeuter til.
Kan musikkterapi bidra til å ... I behandlinga, i den faktiske behandlinga, for å få ungdommene på en måte friskere, mer symptomfrie ut?
Og utskrives på en måte ... Ved hjelp av musikk videre?
[SPEAKER_00]
Det er ikke helt fått plass ennå.
Da snakker vi om en kunnskapsbasert behandling som vi ikke bruker i spesialisthelsetjenesten i den graden den kanskje hadde fortjent.
Dette husker jeg også fra retningslinjene for psykosebehandling kom i Norge.
For negative symptomer, dvs.
apati og følelsesmatthet, ikke komme i gang med sosiale aktiviteter, ikke være litt tilbaketrukket ... Der er det ganske så god dokumentasjon på at musikkterapi har en god effekt, og det er god evidens for det.
Hvis du ser litt på det sånn ... Ja, både hva det er som virker ved det og sånne ting.
Kunne du prøvd dette her?
Vi kan se litt på diagnose først.
Så kan vi gå litt mer på transdiagnostiske ting som du nevnte i stad, med mosjonsregulering og sånne ting etterpå.
[SPEAKER_02]
Hvis jeg skal ta utgangspunkt i de ungdommene jeg har møtt i studiene ... Skal jeg det, eller tenker du mer generelt?
For jeg har jo hatt musikkterapi med 20 ungdommer som har depresjon, angst og andre tilleggsdiagnoser som er innlagt på BUP eller innskrevet i BUP.
Så de har jo hatt moderate og alvorlige lidelser.
Og vi har jo sett at symptomer på depresjon og angst har gått ned.
Og emosjonsreguleringa har også vist bedring.
Og det har vi jo også fått dokumentert i intervju.
Hva er det disse ungdommene sier om musikkterapien?
De har hørt mye på musikk, men har kanskje ikke helt visst hva det betydde for dem.
Før har jeg tenkt på musikk som underholdning og noe som litt sånn overfladisk gøy.
Men jeg har skjønt at det er dypere, det betyr mer for meg enn jeg egentlig har tenkt over.
Så det å ha en voksen å reflektere med rundt musikkbruken, har vært veldig spennende og vist at de ... Kanskje noen som har strevd mye, har brukt musikken på en uhelsemessig måte.
Til å stå litt fast i negative tankemønstre, i depresjonen sin.
Hørt på veldig trist, tung musikk, eller musikk som gjør at de står fast i noen vonde minner.
Og så har vi sammen snakka om og reflektert rundt bruken av musikk.
Og da har de på en måte tenkt sammen, da, om hva det er du egentlig trenger musikk til.
Jo, jeg trenger jo egentlig musikk for å komme på skolen om morgenen.
For å ikke snu i døra og bare gå tilbake til senga hvis jeg kjenner at nå tar angsten meg.
OK, da må vi finne ut av hvordan du kan klare det ved hjelp av musikk.
Vi har lytta oss fram til musikk sammen.
Vi har laga lyttelister på ni-ti sanger.
Sammen med musikk de har interesse i. Og så laga en liste, og så har de testa det her ut hjemme mellom sesjonene våre.
Vi hadde én time per uke, over ti uker.
Da de kom neste uke, snakka vi om disse låtene.
Hvordan var det å høre på dem?
Da kunne de si at det var for mye som skjedde, og det var ulike språk på Karpe-låta.
Det ble bare enda mer stress.
Men denne låta funka veldig fint.
Så hun ene sa det veldig fint.
Ja, og hun fikk lyst til å gå hjem på soverommet igjen og legge seg under dyna.
Hun kjente seg veldig engstelig.
Men etter hvert så ble musikken som en dyne hun kunne på en måte ta med seg ut på T-banen.
Så istedenfor å sitte og stirre på tærne sine i 20 minutter og bare holde ut den T-baneturen, så kunne hun på en måte løfte blikket og ha musikken som en beskyttelse, eller som en dyne rundt seg, og se på andre mennesker, kanskje se ut vinduet.
Og så la hun til til slutt, da.
Og det var jo litt praktisk òg, for da kunne jeg jo se hvor jeg går.
Det er en fordel.
Det som er morsomt med ungdommer, er at de går inn og ut av det her.
De kan virkelig tenke dypt om hvordan de har det, og hva musikken betyr for dem.
Jeg hadde mange sånne morsomme kommentarer innimellom.
[SPEAKER_00]
Men hvis jeg prøver å oppsummere litt ... Nå har du jobbet med unge sånn mellom 13 til 18 år som har slitt med angst og depresjon.
Og kanskje ikke kom på skolen, falt i funksjon og ikke har hatt det så veldig bra, for å si det mildt.
Så kommer de til deg, og så kan de ha brukt musikken som bare underholdning.
Som har holdt dem fast i depresjon eller angst.
Sånn trist musikk, på en måte.
Litt sånn som man egentlig tenker i Kongetiv atferdsterapi, at man grubler, og så blir man bare i den grublingen, og det hjelper jo ikke noe.
Og så snur du musikkbunken, på en måte, metaforisk.
Og så får du musikk som kan hjelpe dem ut av den tilstanden de på mange måter er i. Hva slags musikk kan det være?
Er det noen tanker du har om det?
Hva slags musikk?
Er det klassisk?
Er det rock?
Er det pop?
Er det capella?
Er det ... Ja.
[SPEAKER_02]
Nei, for noen ganger er det jo de låtene de liker som de hører om igjen og om igjen på.
Sånn at det har kanskje ikke vært hovedmål å få bort den musikken, eller slutte å høre på den, men mer det der å reflektere rundt den.
Hva er det den gir deg?
[SPEAKER_00]
Og så ta det på alvor.
Hva kan de si da, hvis det er noe?
[SPEAKER_02]
At f.eks.
hvis de er veldig lei seg, så er det trøst å høre på en trist låt.
At de opplever at OK, det er noen andre som føler det sånn som jeg har det.
At det er en viktig ting.
Og da er det et fint tema å snakke om.
Så det vi ofte gjør, er at musikken blir en innfallsvinkel til å ta opp viktige temaer.
Musikklytting var jo en del av det.
Men så var jo også det å spille sammen i musikkrommet hoveddelen av forskningsprosjektet eller terapiet.
[SPEAKER_00]
Dere kan lytte på musikk sammen.
Musikkterapi er mer enn det?
Kan du si litt mer hva annet det er enn å lytte?
[SPEAKER_02]
Det er jo det å jobbe sammen i musikk.
Ta utgangspunkt der ungdommen er, interessefeltet i musikken.
Hvilken musikk er det de lytter på?
Altså første timen jeg hadde med ungdommene, var jo å finne ut av musikksmak.
Og så var det jeg hadde lyst til å gjøre i musikkrommet.
For noen kom jo dit, og jeg har lyst til å lære meg å spille gitar.
Og da tar vi utgangspunkt i det.
Og noen vet ikke helt hvilket instrument det er.
Og de fleste som var med i prosjektet, de kunne ikke spille instrument fra før.
Det var bare to som på en måte var musikere.
Så det å finne et instrument som vi kan jobbe sammen på, så er det religiøse arbeidet med å musisere sammen, og hva som skjer da, det som er det morsomme i musikkterapi.
Og den overraskelsen mange får ved at de ...
Og som hun ene jenta som var med, sa ...
Og når jeg da kom på skolen uka etterpå og skulle framføre i spansk, så veit jeg at da hadde jeg med meg den opplevelsen av at stemma mi bærer, jeg kan klare det.
[SPEAKER_00]
Og den overføringsverdien det har til å komme hjem og få til ting ... Og å eksponere seg, faktisk, i klasserommet, som en da ikke hadde gjort tidligere.
[SPEAKER_02]
Så det er så mange måter å bruke musikken på.
Og jeg syns det har vært morsomt å studere James Gross og emosjonsreguleringsmodellen hans.
For da kan jeg liksom se musikkterapien og alt det som skjer i det rommet, litt sånn opp mot teorien.
Mange tenker mosjonsregulering og musikk, at man bruker musikken til å roe seg, om man er engstelig eller redd eller overaktivert.
Men at det også går på tema som å kunne velge oppmerksomhet eller få noen verktøy til, som man kan bruke aktivt sjøl.
Til f.eks.
å sette på seg musikken, gå ut og ta den bussen.
Og vite at jeg har noe som gjør at jeg orker den turen.
[SPEAKER_00]
Vi stopper opp litt nå.
Jeg tenker sånn gross ... Teori om emosjonsregulering.
Emosjonsregulering er jo i psykoterapien og i behandlingsevnen ofte et transdiagnostisk tema som mange ulike psykoterapier og psykososiale behandlingsmodeller kan jobbe etter.
Det er noe som ... Man regulerer sine egne emosjoner.
Iallfall i de affektive lidelsene.
Depresjon og angst og sånne ting.
Kan ikke du si litt om hva du tenker om det i forhold til emosjonsregulering, musikkterapi og den teorien til han Gross som mange sikkert ikke har hørt om?
[SPEAKER_02]
Det jeg syns er litt viktig med musikkterapi, er jo at det finnes så mye god forskning på dette temaet, i psykologi og i medisin.
Det er også å få et felles språk rundt hva vi jobber med.
For jeg syns kanskje det er vanskelig å forklare hva musikkterapi er.
Og forklare hva dere kan bruke oss til.
Men hvis man kan konkretisere jobben vi gjør, til å si at OK ... Den kognitive biten ... Man kan tenke nytt om seg sjøl.
Som gjør at man kan dra tilbake til skolen og tenke at jo, men jeg er en som kan stå her og framføre spansken.
Så er det en del av emosjonsreguleringsmodellen, GROSS, f.eks.
[SPEAKER_00]
At du aktiveres og eksponeres over det, og så vil du da regulere emosjonene når du skal gjøre det du syns har vært vanskelig tidligere.
[SPEAKER_02]
Ja, at du på en måte kan forebygge den verste redselen, kanskje, ved å komme inn tidlig.
Velge situasjonen.
Ok, jeg tar den bussen, eller ...
Ja, ta valg sjøl, og tro på at man klarer det.
[SPEAKER_00]
Jeg tenkte også på det der med relasjonsbygging med de unge.
Dette gjelder jo voksne også.
Men det at dere gjør noe sammen i musikkterapien, hva tenker du det har å si for relasjonen?
Det er veldig viktig, ville jeg tenkt.
[SPEAKER_02]
Ja, og det er jo mye forskning på ungdom som sier at det er veldig viktig at du er fleksibel, at du kan individuelt tilpasse deg.
Og der tenker jeg at ungdommene kommer med musikken som en ressurs, og at du starter der.
Så kan de på en måte tilføre rommet og relasjonen ...
Det som kanskje er skummelt eller vanskelig etter hvert, men at vi starta ut med noe som vi kan se på felles mellom oss, som kanskje er litt sånn ufarlig, hvis man kan bruke det ordet.
Men som er meningsfullt og betydningsfullt for ungdom, og kanskje spesielt.
[SPEAKER_00]
Du har nevnt at det er teorier og sånne ting.
Hvis du ser på både voksne og barn, i hvilken grad har man studert vitenskapelig?
Har du noen tanker om det?
På ungdom, eller?
På ungdom og voksne.
Hva er det det er studert mest på av de psykiske lidelsene?
[SPEAKER_02]
Du veit litt i starten, men ... Tidligere var det en del sånn på diagnoser at det var psykose.
Og så var det depresjon.
Og en del store effektstudier på det.
Jeg tror kanskje de siste åra så har man begynt å snakke litt mer om transdiagnostisk.
At musikken er på en måte ...
Noe som møter de underliggende temaene, da.
Og som går på identitet, og det går på emosjonsregulering.
Og fellesfaktorene òg.
Altså det med å jobbe med relasjoner og bli trygg på andre.
Og kanskje ting som tar tid òg, som gjør at det er vanskelig å få plass i psykisk helsevern der det er.
[SPEAKER_00]
Dere har ti ganger?
Det er ikke veldig mye, det.
[SPEAKER_02]
Det var jo en pragmatisk løsning som gikk på at ... Hvor mye kan jeg få til én musikkterapeut, og som forsker, og skal klare å skrive tre artikler i tillegg?
[SPEAKER_00]
Som stipendiat, ja.
Det er jo kunst.
[SPEAKER_02]
Og så tenkte jeg jo på BUP, altså hvis du får et pakkeforløp ... Er ikke det sånn 10-15 timer man får hvis man har depresjon, eller?
[SPEAKER_00]
Ja, det varierer litt, tror jeg.
[SPEAKER_02]
Ja.
Prøve å holde en sånn korttidsterapi-ramme, og se hvordan det ble.
Og så ... Ja.
[SPEAKER_00]
Men vil du si det er godt dokumentert?
Vi var nede på det med negative symptomer ved schizofreni.
Depresjon, er det godt dokumentert der?
Og angstlidelser, er det andre ...?
[SPEAKER_02]
Det er godt dokumentert på depresjon.
Sonja Alberts hadde en oversiktsstudie som gikk på depresjon.
Og det med ... Skal vi se, nå må jeg stoppe opp litt.
[SPEAKER_00]
Det går veldig bra, altså.
Men at vi fant effekt der.
[SPEAKER_02]
Men det som går på både depressive symptomer, men også livskvalitet.
Hvis man kan snakke om livskvalitet innenfor effekt, da.
Det er jo det som er det store spørsmålet òg.
Hvordan skal man måle effekt, og hva mener vi med det?
[SPEAKER_00]
Ja, for har dere mer fokus på funksjon og livskvalitet og mening og sånne ting, enn kanskje akkurat symptomene?
Er det det du sier nå med dette?
[SPEAKER_02]
Altså, jeg tror man prøver å se på begge deler samtidig og tenke at vi kan ikke bare utelukke kvantitiv forskning, f.eks.
Så det er veldig mye symptomforskning, og i demens spesielt er det jo mange prosjekter som foregår nå.
Men i psykisk helse-feltet for ungdom så har det vært lite studier.
Det tror jeg da jeg begynte, så fant jeg fem sånn på verdensbasis.
[SPEAKER_00]
Fem studier på ungdom?
[SPEAKER_02]
Ja, om vi sier terapi.
Som var kvantitative på angst og depresjon.
Og begge var lovende, men ikke så sterke funn som du har på psykose og depresjon på voksne.
Men det har jo også vist seg at det har veldig mye med utvalg å gjøre, og at ungdommene faller ut av studiene, og de ...
At det å få gjennomført det er vanskelig.
Så min første artikkel handler om hvordan rekruttere og gjennomføre en studie med den gruppa her.
Vi fikk jo gjennom 18 av 20 og hva måtte til for å få til det av fleksibilitet.
Ja, ikke sant.
[SPEAKER_00]
Ja, det er det.
Det begynner å bli ganske mye studert, og for noen ting er det mer studert enn andre ting.
Hvis du tenker ... Er det noen som ikke skal ha musikkterapi?
Godt spørsmål.
[SPEAKER_02]
Det er morsomt med europeisk forskning, for tyskerne er strenge av seg.
Thomas Stegemann er veldig sånn på at den og den gruppa skal ikke ha musikkterapi.
Men i en klinisk hverdag i et tverrfaglig arbeid, det å finne ut av hva den enkelte trenger er på lik hånd ...
På en måte som med alt annet tverrfaglig samarbeid, da.
For da jeg jobba på akuttavdeling, så var det jo folk i psykose.
Så kan man tenke at når du er blomstrende psykotisk, så trenger man ikke enda mer stimuli, f.eks.
Men samtidig så var det jo noen ganger du hadde noen som sang, f.eks., mens de var veldig psykotiske på skjermavdeling.
Hvis du klarte å finne en felles frekvens i en sang, så oppnådde jeg kontakt på en måte.
Så jeg tror ikke jeg kan si en fast regel på at noen ikke kan ha musikkterapi, men jeg vil tenke at det er ... Man må tenke hva man gjør.
At da jobber man strukturerende, eller at det er mer som viktig hvordan du bruker musikken.
[SPEAKER_00]
Det er ikke noen klar eksklusjon?
Disse gruppene med diagnoser, de og de skal ikke ha det, eller noe sånt?
Nei, egentlig ikke.
[SPEAKER_02]
Men jeg tenker at det som ligger mest oppe i dagen, er den vitaliserende krafta i musikken.
Hvis du er deprimert, og du er underaktivert eller er ...
Vansker med å komme deg ut, komme i gang med noe ... Så det å få en liten spire av håp, eller få sett ressursene hos enkeltpersoner, så føler jeg at det er der vi er virkelig gode, da.
[SPEAKER_00]
Ja, er det der du er litt inne på hvordan det virker, dette her med vitaliserende ... Skape håp ... Men hvordan er det det gjør det, på en måte?
[SPEAKER_02]
Sånn rent praktisk, tenker du på?
[SPEAKER_00]
Ja.
Eller ... Du hører på musikk, du får håp av det, eller du blir vitalisert, eller får mer energi, eller ... Hvis du er deprimert.
[SPEAKER_02]
Vi starta med å bli litt kjent først, og snakke om musikken.
Komme inn i et felles språk om musikk.
Når man begynner å spille, kan noen bli redd eller engstelig for at man må spille bra, riktig, kan ikke spille piano.
Og musisering sammen på en veldig lavterskelmåte som gjør at man viser at dette er et trygt rom der prosessen er viktig, og musiseringa, å få til det.
Da kan det være det var én gutt som virkelig fant seg sjøl.
Fikk spille tromme og finne en felles rytme, bare med én stikke, sammen med meg.
For det hadde han veldig vanskelig for ellers, å finne ut av tempo og rytme sammen med andre mennesker.
Han hadde ingen venner, så det var altså en ny oppdagelse for han.
Så det der å finne ut av hva er det du trenger, og hva er det ...
Hva er det vi kan jobbe med, og hvor er ressursen?
Og så utvide den.
[SPEAKER_00]
Så det er litt sånn aktiverende også.
En atferdsaktivering som kan være at du gjør noe som gir mening, og så mestrer du samtidig.
At det er noe med mekanismene for at du kommer deg ut av den psykiske lidelsen.
Klarer å regulere emosjonene bedre, kommer det opp av triste tanker, grubling?
Nemlig.
[SPEAKER_02]
Og det skjer jo i sykehuset.
Og så er jo målet at man også da kan, når man skal ut derfra, ha noe ute i bydelen, og klare å delta i kulturelle aktiviteter ute i bydelen.
For det er jo veldig mange av disse her som ikke tør å dra på fritidsklubben, eller på musikk i bandrommet eller studio.
[SPEAKER_00]
Så å ruste de til det ... Vi nærmer oss slutten nå.
Tiden løper når man prater om spennende ting.
Det er to ting jeg lurer på.
Hvordan samarbeider dere med andre profesjoner i psykisk helse?
[SPEAKER_02]
Altså ... Det blir vel på lik linje med andre som samarbeider, at vi gjør ulike ting.
At vi tenker at hvordan kan vi supplere, eller være en integrert del av et behandlingstilbud, da.
Hva er det vi gir som ikke andre kan?
De som jeg hadde i forskningsprosjektet, de hadde jo gjerne gått i BUP i et år allerede.
Fikk ikke helt så mye ut av det å prate med noen, og kanskje trengte noe annet i en periode.
Samarbeidene jeg hadde med behandlerne, var veldig sånn ... Har han vært hos deg i dag?
Han kom ikke til meg.
Da ringer jeg også.
At man blir flere rundt disse ungdommene som strever så mye.
Kanskje jeg får til noe, så tar samtaleterapeuten opp det i sine samtaler.
Gjennom at vi kan møte vanskene fra ulike synsvinkler.
[SPEAKER_00]
Hvis man er en fremtidig lege ... Møter en pasient som man tenker skal ha musikkterapi ...
Hva bør få denne pasienten, må jeg henvise til musikkterapi.
Det er vanskelige spørsmål, jeg vet det.
Avslutningsspørsmål.
[SPEAKER_02]
Ja, det vil jo være at du har sittet med en pasient og kjent den litt.
Hvis den da har en interesse for musikk og ikke har fått så mye ut av verbalterapi eller mangler ...
Jeg trenger noe som skaper vitalitet hos denne ungdommen.
Vi får ikke tak i ressursene, vi får ikke aktivert den til å få kontakt.
Og så er det jo det hvis ungdommen ønsker det sjøl.
Ungdommene som jeg hadde, de ønska seg jo det sjøl og tenkte - fins det?
Ja, selvfølgelig, det vil jeg jo ha.
Da tenkte jeg av og til at gjør de det fordi de ikke orker å ta de tunge samtalene med psykologer?
Men så så jeg etter hvert at det egentlig ble et samarbeid som gjorde at man fikk utnytta begge typer terapi på en god måte.
[SPEAKER_00]
Og nå er du i ferd med å avslutte artikler om denne studien du har nevnt, og med disse ungdommene med depresjon og angst og sånn.
Det er spennende.
Vi må avslutte.
Vi kunne sikkert holdt på veldig mye lenger, Merete.
Men tusen takk for at du kom.
Har du noe på slutten forresten?
Noe som er viktig om musikkterapi?
Vi vil gjerne formidle.
Vi har mye mer.
Kom igjen!
[SPEAKER_02]
Nei, altså ... Det er jo en samtale som jeg håper kan fortsette.
Vi er jo avhengige av sånne som deg, som inviterer og slipper inn.
Fordi at ... Det har jo gått sakte med den implementeringa siden vi kom i retningslinjene.
Sånn at vi ... Det å ... Ja ... Ha noen arenaer å diskutere faget og ...
Det tror jeg er riktig.
[SPEAKER_00]
At vi begynner å inkludere behandlingsmetoder og implementere behandlingsmetoder som vi vet er effektive, og slutter med å bruke de vi vet ikke virker.
Da hadde vi gjort det mye for behandlingsapparatet, tror jeg.
[SPEAKER_02]
Det hadde vært så bra.
Og vi vet jo at det virker.
Å klare å vise det og kommunisere det nok til at man skjønner hva man skal bruke musikkterapi til.
[SPEAKER_00]
Tusen takk for at du kom, Merete.
Tusen takk for meg.
Da vil jeg si takk for denne episoden her.
De høres igjen om en kort stund.