Les nummeret
Selv om de fleste er inderlig lei av Covid-19 og alt den har ført med seg av innskrenkninger i helse, velferd og frihet, ville det nok være uklokt av oss å anta at pandemien helt er overstått. Alt tyder på at vi må leve med dette viruset i lang tid enda. Men etter hvert som tiden har gått er det mulig for oss å få et bedre overblikk over hva vi har lært, på godt og vondt, gjennom de siste 2-3 år med denne smittsomme sykdommen. I starten av pandemien var det mange som fryktet at nedstengninger av samfunnet, sosial og fysisk distansering og reduserte tilbud og tjenester innenfor psykisk helse- og rus- og avhengighetsfeltet ville medføre en økning i selvmordsratene. Nå ser vi at dette ikke skjedde, verken i Norge eller i mange land vi ofte sammenlikner oss med. Dette kan blant annet henge sammen med at det sosiale samholdet blant folk fortsatt var sterkt og at for dem som opplevde utenforskap, var situasjonen ikke blitt verre. Det kan også henge sammen med massiv innsats fra myndigheter, helsevesen og utallige enkeltmennesker for å redusere skadevirkningene. Det er samtidig viktig å huske at selvmordsraten er en variabel på høyt aggregert nivå; den fanger ikke opp hvordan det går med alle enkeltmenneskene – der kan historien være en helt annen. I dette nummeret av Suicidologi bringer vi en serie med artikler som fokuserer på forskjellige utfordringer som grupper og individer har møtt under pandemien og hvilke erfaringer de har gjort seg. Pandemien var, og er fortsatt, en krise og under krisetilstander kan mye gå galt. Men vi kan også anspores til innsats og til nytenkning, slik at vi finner løsninger på både nye og gamle problemer. Og det skylder vi vel alle dem som har hatt det særlig vanskelig under pandemien; å lære av det som skjedde og være bedre rustet til innsats i fremtiden.
Red.