Belangers prosjekt bygger på norske registerdata, som gir en unik mulighet til å gi en oversikt over situasjonen for selvmordsetterlatte i Norge. Funnene viser at en del etterlatte ved selvmord allerede før tapet hadde høyere bruk av helsetjenester.
Prøveforelesning, med tittelen "Rationale and evidence for models in treatment of people with suicide attempts", vil bli avhold same sted kl. 10:15.
Livet før og etter tapet
Det å være pårørende til en som sliter, kanskje over lang tid, kan være en stor belastning. Funnene viser at etter selvmordet økte bruken av helsetjenester markant, særlig for dem som hadde mistet en partner eller et barn. Kvinner hadde jevnt over høyere bruk enn menn.
Når det gjelder arbeidssituasjonen, viser funnene at de som mistet en forelder i selvmord hadde noe høyere sjanse for å stå utenfor arbeidslivet allerede før tapet. Blant de som var i arbeid da de mistet en forelder, var det en liten økt risiko for å falle ut av arbeidslivet etter fem år, noe som tyder på at konsekvensene kan være langvarige.
Risikogruppene vi må se nærmere på
Ikke alle etterlatte søkte hjelp i helsetjenesten. De fleste hadde lite eller ingen kontakt med helsevesenet for psykiske plager, selv etter tapet. Dette kan tyde på at noen ikke opplevde behov for hjelp, men det kan også skyldes stigma og høyere terskel for å søke støtte.
Samtidig identifiserte studien en mindre gruppe som hadde høy bruk av helsetjenester både før og etter selvmordet. Disse hadde ofte lavere utdanning, svakere tilknytning til arbeidslivet og høyere risiko for selv å dø i selvmord.
Hvordan kan vi hjelpe de etterlatte på en bedre måte?
Belangers forskningen viser at etterlatte ved selvmord er en sammensatt gruppe der både hjelpesøking i helsetjenestene og sysselsetting varierer. Resultatene peker på betydningen av tidlig støtte, særlig for dem som allerede er i en sårbar situasjon.
Bedre oppfølging fra helsevesenet og mer kunnskap om hvilke grupper som har høy risiko kan bidra til å forebygge negative konsekvenser av selvmord.