Livslosen – et lavterskeltilbud med formål om å forebygge selvmord

Mannen som uttalte seg ovenfor, snakket nettopp om fellesskapet og avkoblingen som oppholdet hadde gitt. Det er i tråd med våre antakelser: Mennesker med selvmordstanker trenger fellesskap med andre mennesker som våger å lytte, spørre og høre på historiene som ligger bak de truende tankene.

Livslosen er et selvmordsforebyggende kortvarig botilbud som er igangsatt av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (SDL), og har ansatte og frivillige som tar imot mennesker i livskrise med selvmordstanker (benevnt som gjester).

Ideen til Livslosen kom som respons til regjeringens nullvisjon for selvmord presentert i 2020. SDL identifiserte et manglende tilbud for dem som faller utenfor tradisjonelle helse- og omsorgstjenester. Livslosen er dermed et lavterskeltilbud utenfor helsetjenestens rammer, og er et alternativ for dem med selvmordstanker som står i livskriser såsom samlivsbrudd, økonomiske vansker, arbeidsledighet eller andre typer livskriser som kan oppstå ved livsendringer.

Det å bli invitert til å snakke om følelser og opplevelser av eksistensiell art såsom meningen med livet, skam, sorg og avmakt, kan motvirke tunnelsyn, bidra til håp og åpne for mer positive valg. Livslosen ble derfor etablert som et kortvarig botilbud for mennesker i selvmordsfare.

Livslosen tar imot gjester i ulike faser av selvmordskrisen. Noen gjester har passive tanker om at de like gjerne kunne vært døde, noen har pågående selvmordstanker og andre igjen kan ha planlagt både metode og tidspunkt for selvmordet. Felles for de som kommer til Livslosen, er at de ofte har vært tause om de vanskelige temaene tidligere.

Hvordan få vite om Livslosen? 

Mental helse og Kirkens SOS forteller om høyt trykk fra mennesker med selvmordstanker på sine telefonlinjer, og det viser at mange har et stort behov for å snakke med noen. For enkelte vil det være nok med en god samtale med en person de ikke kjenner, mens for andre vil behovet være større. Derfor kan Livslosen sees som et forsterket tiltak til hjelpetelefonene.

Livslosen er bygget opp med en flat struktur, og kommer du som observatør til Livslosen, er det ikke nødvendigvis så tydelig hvem som er gjest, frivillig eller ansatt. Det at vi omtaler brukerne som gjester, sier noe om at vi ønsker å fremme en likeverdighet i samhandlingen og ikke sykeliggjøre de som er hos oss. 

Livslosen er innredet med det for øyet å ha en lun og god atmosfære som gir trygghet og skal minne mer om et hjem enn en institusjon. De har verken innelåste kniver eller låste dører, og det finnes få sikkerhetstiltak foruten vindussperrer. For å sikre hver enkelt innlosjerte gjest, andre gjester samt ansatte og frivillige, må alle gjester skrive under på at de ikke har med noe som kan skade dem selv eller andre. Det blir i den sammenheng gjennomført en enkel bagasjesjekk.

Dagene på Livslosen

Ofte ser vi at gjestene er i en prosess der de isolerer seg, og at de er i ferd med å koble seg fra «livet». Mange mister følelse av orientering med tanke på  sted og tid, kjenner ikke lenger egne basale behov og mister rutiner når det gjelder mat og søvn. På Livslosen tilrettelegger vi for struktur og har derfor en tydelig dagsplan. Måltidene er viktige og de er med på å ramme inn dagene.

På Livslosen tilbereder de ansatte, frivillige og gjestene måltidene sammen. Livslosen ønsker å legge til rette for at kroppens grunnleggende behov blir tilfredsstilt, slik at gjestene har nok energi og ro til å ta tak i det vanskelige i livet. Gjestene har ofte et høyt stressnivå når de kommer. Mange befinner seg i en flukt- eller kampmodus, spesielt i begynnelsen av oppholdet, ofte uten å være klar over det. Vi ser at det å være et trygt sted der kroppen får anledning til ro og hvile, kan gi håp og ny energi

Mange gjester nevner ordet likeverd og at de føler seg som mennesker igjen. De er delaktige i dagens gjøremål og blir respektert den tiden de er på Livslosen – ikke minst takket være innsatsen til de frivillige.

De ansatte og frivillige på Livslosen blir gjerne med gjestene på tur for å gi dem luft, lys og bevegelse, eller de er med på enkle aktiviteter som kubb, badminton og kortspill. Vi vet at slike enkle aktiviteter aktiviserer gjestene og bryter med mønstre av isolasjon og følelser preget av innsnevring. Vi erfarer at gjestene våre ofte har en enten-eller-tenkning – det er enten svart-hvitt eller liv eller død. 

Det å være i et fellesskap og få samtaler og aktiviteter med andre mennesker ser vi kan løse opp et fastlåst tankemønster. Pilarene vi har etablert Livslosen rundt kan på denne måten bidra til å støtte livsgleden hos gjestene ved at de opplever en motivasjon for livet. 

Sikkerhetsplan, lossamtaler og oppfølging

Dag to på Livslosen utarbeider vi alltid en sikkerhetsplan som er en kriseplan mot selvmordsatferd som har vist forebyggende effekt (Stanley, Brown og Brenner, 2018). Planen, utviklet av NSSF, hjelper gjestene til å gjenkjenne faresignaler og sette opp mestringsstrategier. Et viktig punkt er å sikre seg mot farer ved å fjerne mulige dødelige midler.

Dag tre har vi lossamtaler for å avdekke gjestenes behov når de drar hjem. Vi kan hjelpe med økonomiske utfordringer, jobb, bytte av fastlege, informasjon om hjelpetiltak, juridisk veiledning eller NAV-søknad. Samtaler motvirker håpløshet og fremmer nye grep for å endre livssituasjonen.

Etter hjemreise får gjester en oppfølgingssamtale og to «Caring letters» seks til åtte uker og et halvt år etter oppholdet. Disse brevene, anbefalt av professor Lars Mehlum ved NSSF, er ment å fremme tilhørighet og vise omsorg. De handler om gjestens ressurser og håp uttrykt under oppholdet. Relativt enkle intervensjoner har vist seg å ha en selvmordsforebyggende effekt.

Gjestenes opplevelse

Men hvordan påvirker oppholdet på Livslosen selvmordstankene? Kan fem dager i et støttende miljø gjøre noe fra eller til i en krise og være med på å redusere selvmordsfaren? Dette spør vi alltid om når gjestene skal reise hjem. Vi spør videre om hva oppholdet har bidratt til, og totalt sett svarer 93 prosent av gjestene at oppholdet har bidratt til at selvmordstankene er mindre påtrengende eller blitt helt borte -74 prosentat tankene er mindre påtrengende og 19 prosent at tankene er helt borte. De resterende 7 prosent svarer at de ikke har opplevd noen bedring. Hos denne gruppen er problematikken svært kompleks. Disse gjestene får hjelp til å kontakte en annen hjelpeinstans. 

Mange forteller at de er mer bevisst på hva det er i dem selv og omgivelsene som kan bidra til at selvmordstankene kommer i bakgrunnen. Det kan handle om grunnleggende strukturer som å lage planer og avtaler. Eller det kan være at noen har endret tankemønstre og lettere ser både faresignaler og løsninger. Som en mann på 50 år sier det: «Ettersom jeg kom i en livskrise og ikke ville leve mer, mener jeg at oppholdet reddet meg. Jeg fikk nytt håp og verktøy til å komme videre».

Flere uttrykker at det å åpne opp og «lette på trykket» har gjort selvmordstankene mindre intense. En gjest skriver «Jeg har fortsatt selvmordstanker, men ikke så sterke som før jeg kom. Jeg har fått styrket troen og håpet om at jeg kan få hjelp». Flere nevner også at den menneskelige kontakten har gitt dem ny styrke og håp. Dette har minsket ensomheten og gitt ny tro på at det finnes gode mennesker til for dem.

Før utsjekk oppfordres alle gjestene til å skrive en setning eller to på en liten lapp om hva som var den viktigste opplevelsen under oppholdet. Lappen henges opp på en vegg i samtalerommet på Livslosen. Dette har blitt til en form for Håpets Vegg. 

Diskusjon

Flere har spurt om Livslosen er et forsvarlig tilbud når gjester har alvorlige, livstruende tanker. Vi er i kontinuerlig dialog med fagmiljøer som NSSF for å sikre trygg drift, og har rutiner for håndtering når selvmordsfaren øker. Ved akutt risiko kontaktes helsetjenesten.

Vi har også avklart juridisk spørsmål rundt personvern. Ingen personopplysninger registreres under oppholdet, og det føres ikke journaler fra sikkerhetsplanen, lossamtaler eller andre samtaler. Gjestene gir eksplisitt samtykke til en eventuell kontakt for forskningsformål.

Livslosen tilbyr ikke tradisjonell behandling, men tilbyr medmenneskelighet og støtte gjennom fellesskap, aktiviteter og samtaler. Enkelte ser på støttesamtaler og veiledning som behandling, men vi definerer vår rolle som å yte medmenneskelighet uten formell behandling. Dette prinsippet styrer vår tilnærming til å hjelpe mennesker i selvmordsfare, og vi diskuterer regelmessig avgrensninger mot helsehjelp.

Å definere målgruppen for oppholdet er utfordrende, men vi får støtte fra en referansegruppe. Vi ser daglig den positive effekten oppholdet har på gjestene og får ofte tilbakemeldinger om betydningen av det. For å validere disse erfaringene har vi inngått et samarbeid med NSSF for følgeforskning, utført av en doktorgradsstipendiat, for å sikre akademisk kvalitet.

Tilbake til gjesten som om uttalte seg ovenfor. Vi spurte om hva han hadde satt pris på, og han svarte svært konkret på hva som hadde hjulpet han. Han nevnte noen av «verktøyene», blant annet sikkerhetsplanen som hadde bevisstgjort han på hva han skulle gjøre når selvmordstankene ble tilbakevendende. Han nevnte også felles aktiviteter vi hadde gjennomført sammen og de mer uformelle samtalene han hadde hatt med frivillige og ansatte.

Selvmordstematikk er sammensatt og tabubelagt, og det kan derfor være vanskelig å be om hjelp. Men å dele selvmordstanker kan være livreddende. Det å åpne seg kan gi mulighet for hjelp, korrigering av perspektiver samt håp og nytt livsmot. Det gjesten vår satte pris på var de enkle tiltakene. For mange av gjestene våre kan et femdagers besøk være et viktig og positivt innslag på veien mot en bedre hverdag og kan representere et vendepunkt.

Livslosen er ikke ment som et alternativ til medisinsk behandling, men som en virkningsfull og konstruktiv hjelp for mennesker i en sårbar, potensiell farlig og utsatt situasjon der selvmordstanker «dominerer» livet og hindrer normal livsutfoldelse. 

En lengere versjonen av denne teksten ble opprinnelig publisert i Suicidologi nummer 3 2023

• Livslosen hjemmeside
• Forskningsprosjekt: Livslosen - evaluering av et pilogprosjekt 

Referanser

Helse- og omsorgsdepartementet. (2020). 

Handlingsplan for forebygging av selvmord: 2020–2025. Ingen å miste.
Helse- og omsorgsdepartementet. 

Rasmussen, M. L. & Dieserud, G. (2018). Etterlattes erfaringer ved 
selvmord hos unge menn. Tidsskrift for Den norske legeforening.

Motto, J. A. & Bostrom, A. G. (2001). A randomized controlled trial 
of post crisis suicide prevention. Psychiatric Services, 52(6), 828–833. 
https://doi.org/10.1176/appi.ps.52.6.828

Shneidman, E. (1998). The Suicidal mind. Oxford University Press

Stanley, B. & Brown G.K. (2012). Safety Planning Intervention: A Brief 
Intervention to Mitigate Suicide Risk. Cognitive and Behavioral Practice, 
19(2), 256–264. https://doi.org/10.1016/j.cbpra.2011.01.001

Folkehelseinstituttet (2022). Dødsårsaksregisteret (01.08.2023). 
http://statistikkbank.fhi.no/dar/no