Når oppfølgingen glipper mellom tjenester
I 2025 disputerte Martin Øverlien Myhre ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) med en avhandling om selvmord blant personer med rusmiddelbrukslidelser.
Myhre har bakgrunn som vernepleier og har i en årrekke arbeidet ved NSSF med forskning, fagutvikling og kunnskapsformidling innen selvmordsforebygging. Avhandlingen inngår i senterets forskning på høyrisikogrupper og undersøker hvordan helsetjenestene kan forebygge bedre i møte med pasienter med sammensatte behov.
– Vi har lenge visst at selvmordsrisikoen er høy i denne gruppa. Det vi har visst mindre om, er hvordan pasientforløpene faktisk ser ut, og hvor det svikter, sier Myhre.
En utsatt gruppe
Avhandlingen bygger på tre studier av personer med rusmiddelbrukslidelser som døde i selvmord etter kontakt med psykisk helsevern eller rusbehandling.
Funnene viser at mange hadde komplekse livs- og behandlingsforløp, med kontakt på tvers av flere tjenester og nivåer i helsevesenet. For noen pasienter var forløpene preget av gjentatte kontakter, avbrudd og skiftende ansvar.
Dette gjør forebyggingen krevende. Risikoen handler ikke bare om diagnoser eller enkeltstående vurderinger, men også om hvordan tjenestene klarer å gi sammenhengende oppfølging over tid.
Kritiske overganger
Et hovedfunn er at overgangene i behandlingen kan være særlig sårbare. Perioder etter utskrivelse, eller mellom ulike tjenester, kan gi økt risiko dersom ansvar, informasjonsflyt og videre oppfølging ikke er tydelig avklart.
– Det er i disse fasene risikoen kan øke. Ansvar kan bli fragmentert, og oppfølgingen mindre tydelig, sier Myhre.
Funnene peker på behovet for bedre kontinuitet, tydeligere ansvarslinjer og mer systematisk oppfølging av pasienter med samtidig rusmiddelproblematikk og psykiske lidelser.
Viktig for praksis
Forskningen gir et mer presist bilde av hvor forebygging bør settes inn. Ved å undersøke pasientenes kontakt med tjenestene før selvmord, blir det mulig å identifisere mønstre som kan brukes i klinikk og tjenesteutvikling.
Kunnskapen er særlig relevant for overganger mellom døgnbehandling, poliklinikk og rusbehandling. Den kan bidra til mer målrettet samhandling og tydeligere rutiner for oppfølging av pasienter med komplekse behov.
Dette ligger tett på NSSFs mandat: å utvikle kunnskap som kan brukes i klinikk, tjenesteutvikling og forebygging.
Veien videre
– Skal vi forebygge bedre, må vi forstå hvordan pasientforløp faktisk ser ut – ikke bare hvilke diagnoser pasientene har, sier Myhre.
For NSSF peker arbeidet videre mot et sentralt forskningsområde: bedre kunnskap om høyrisikogrupper og mer presis forebygging i helsetjenestene.